Einhart Lorenz
Warszawa, 7. desember 1970: den tyske forbundskansler Willy Brandt blir vist rundt i den polske hovedstaden, og kommer til monumentet over de drepte jøder under oppstanden i 1943. Brandt legger ned en krans. Så går det et overrasket gisp gjennom forsamlingen idet han går ned på kne, i ærbødig ydmykhet. Bildet av den tyske forbundskansler i symbolsk beklagelse overfor jødene på vegne av det tyske folk gikk verden rundt.
Dette er fortellingen om en ung mann som var vokst opp med alenemor i enkle kår og flyktet fra Hitlers Tyskland til Norge i 1933, men som ble en av det 20. århundrets viktigste politikere. Som borgermester i Vest-Berlin under den kalde krigen, partiformann i SPD, utenriksminister og forbundskansler bidro han til å forme Tyskland og Europas etterkrigshistorie. Som eldre statsmann ble han en global aktør, som utrettelig arbeidet for fred og avspenning.
Han var omstridt som få andre. For sine motstandere i Tyskland var han ”forræderen”, ”nordmannen”, ”den fremmede”. For sine tilhengere ble han symbol på brudd med fortiden, fornying, mer demokrati og ”det andre Tyskland”. Han arbeidet for et forent Europa, for forsoning med Øst-Europa, for internasjonalt fredsarbeid og for den tredje verden. I 1971 mottok han Nobels fredspris i Oslo.
