Det trengs en landsby skaper debatt. Les Sigrun Aaslands tilsvar til Magnus Marsdals kritiske kommentar i Klassekampen 3. september.  

Merkelig om mobilitet, Marsdal

De økonomiske forskjellene i Norge øker, og de går i arv. Det skjer fordi kapital samler seg hos noen få på toppen, og fordi lønnsforskjellene øker. Mange står uten lønnsvekst eller sågar utenfor arbeidslivet, og et økende antall barn vokser opp i fattigdom. Det er urovekkende at disse forskjellene ikke bare arves, men fordypes over generasjoner.

I boka Det trengs en landsby skriver jeg om hvordan både fattigdom og rikdom i stadig større grad går i arv, og hvorfor. Jeg bruker tall på sosial mobilitet for alle norske kommuner, målt for barn født mellom 1978 og 1985, og våre foreldre. Sosial mobilitet handler om hvor mye vi beveger oss mellom ulike samfunnslag over generasjoner.

Er mobiliteten lav, er det de fattiges barn som blir fattige og de rikes barn som blir rike. Er den høyere, er det også andre ting enn foreldres lommebok som bestemmer hva du selv får å leve av. I Norge har velferdsstaten sørget for høy sosial mobilitet for de aller fleste. Men den er betydelig lavere om du er født inn i de laveste inntektsgruppene. Og den faller.

Magnus Marsdal i tankesmien Manifest har hisset seg voldsomt opp over boka, sist i Klassekampen 2. september. Han mener at den som er opptatt av sosial mobilitet, er en som dyrker meritokratiet: alt til den flinke og lite til de andre. Ifølge Marsdal er derfor sosial mobilitet et prosjekt for høyresiden i politikken. I kontrast til for eksempel avisa Nordlys, som på lederplass tidligere i år beskrev sosial mobilitet som et «bumerke med den norske velferdsstaten».

Jeg kan berolige Marsdal med at sosial mobilitet og meritokrati ikke er det samme. Faktisk er det slik at den sosiale mobiliteten er høyest når forskjellene er små. I kommuner med gode jobber og lønn på tvers av yrker, er mobiliteten høyere.

I debatten om økende forskjeller har dessuten sosial mobilitet potensielt stor politisk slagkraft. For hvis det er slik at en barndom i fattigdom begrenser dine valgmuligheter, da holder det jo ikke å argumentere for at bare innsats og resultater skal belønnes. Da må fellesskapet ta et større ansvar for alle.

I boka skriver jeg om hvordan fattigdom stenger dører. En oppvekst med lite penger i dag er mye verre enn en oppvekst med lite penger for tretti år siden. Barn av foreldre med lite penger blir ofte stående utenfor fellesskap som fritidsaktiviteter, barnehage og skolefritidsordning, som alle andre deltar i. De har større risiko for å bli stående utenfor arbeidslivet som voksne. Det er en stor urett, men det er også mulig å gjøre noe med.

Marsdal mener det må være fordi jeg har studert i USA at jeg ligger så langt til høyre som å ta til orde for gratis barnehage og skolefritidsordning, mer styring og mindre marked i boligpolitikken, og lavere skuldre i skole og organisert fritid. Joda, jeg bærer nok med meg mine opplevelser fra USA. Der har forskjellene økt mye raskere enn i Norge og svært mye i livet avhenger av hvilken familie du er født inn i. Jeg tror ingen av oss vil ha det slik i Norge.

Jeg håper Marsdal snart vil legge bort tøvete og teoretiske motsetninger i kampen mot økende økonomiske forskjeller i Norge.