Hvorfor har vi et skattesystem som straffer arbeidsinnsats, men oppmuntrer til lån i banken?
Av Eivind Hoff-Elimari, forfatter av boka «Gull eller grønne skoger? Politikk for det gode liv»
En framtredende bonde hadde med myndighetenes hjelp prøvd en ny type ris som skulle gi ekstra stor avling. Det hadde gått umåtelig bra, og vi trodde vi hadde det perfekte eksempelet for å motivere andre bønder til å gå over til den nye typen ris året etter, fortalte Bhutans tidligere statsminister Jigme Thinley meg.
Men da nektet bonden å så på nytt: Den gode avlingen hadde gitt ham nok til å leve av for enda et år, og han ville heller ha mer fritid og leve mer åndelig.
Bhutan er unektelig et annerledesland. Anekdoten illustrerer likevel det jeg har sett også i vårt eget land når jeg har lett etter måter å tøyle markedsliberalismens umettelige appetitt på profitt: Det er bedrifter som er eid lokalt, helst av medarbeiderne selv, som klarer å si at «nok er nok».
Se video av boklanseringen og politikerdebatten her
Det er når en og samme person er både bedriftens eier, arbeider og medlem av dens lokalsamfunn, at næringsvirksomhet har størst sjanse for å bli en kraft for et bedre samfunn, ikke for endimensjonal profittmaksimering.
Få passer så godt til denne beskrivelsen som den tradisjonelle gårdbrukeren. Solund, en fattig øykommune utenfor Sognefjorden, sa i en folkeavstemning i 2012 nei til en stor vindmølleutbygging.
De fleste grunneierne der vindmøllene skulle stå var positive – de ville jo kunne tjene gode penger.
Unntaket var gårdbrukerne Atle og Kåre Fosse. De så at vindmøllene, med støy, kabler og alskens søppel ville gjøre det vanskeligere å ha sauer og kyr i utmarka.
«Uansett klarer vi oss bra som det er, og gjør vi ikke det en dag, så sover vi i lavvo om det trengs», var deres lattermilde konklusjon på det økonomiske argumentet da jeg traff dem.
Men de fleste vil ikke ta til takke med å sove i lavvo. Så hva skal den moderne bonden gjøre når inntekten stagnerer og ingen vil ta over gården? For å overleve blir han eller hun tvunget til å vokse, oftest med mer kapitalintensiv drift, det vil si med banken som indirekte medeier.
Dersom bonden skal fortsette som den treenigheten av eier, arbeider og sambygding som har bygd landet vårt, trengs en politisk dagsorden som er mye bredere og mer radikal enn det tunnelsynet på bondens lønnsomhet som i dag preger Senterpartiet.
Tarald Myrum, tidligere ordfører i Valle i Setesdal, treffer spikeren på hodet når han sier at «økonomisk vekst forsterker sentralisering.» Han mener lavere økonomisk vekst i Norge er den beste strategien for å stanse fraflyttingen fra distriktene.
Et mer konkret politisk forslag ville være å endre det sterke insentivet for mer kapitalintensiv drift som avskrivningsreglene gir. Hvorfor har vi et skattesystem som straffer arbeidsinnsats, men oppmuntrer til lån i banken?
Svaret er at politikken går på autopilot mot målet om høyest mulig økonomisk vekst. Det til tross for at forskningen er entydig på at økonomisk vekst er et dårlig mål for å gi folk i rike land bedre liv.
I et virkelig grønt skifte er det resten av næringslivet som bør inspireres av den tradisjonelle bondens treenighet av roller, ikke motsatt.
Innlegget stod på trykk i Nationen 20. september 2016.