Willy Brandt 100 år

Warszawa, 1970: Den tyske forbundskansler Willy Brandt blir vist rundt i den polske hovedstaden, og kommer til monumentet over de drepte jøder under oppstanden i 1943. Brandt legger ned en krans. Det går et overrasket gisp gjennom forsamlingen.

Bildet av den tyske forbundskansler i symbolsk beklagelse overfor jødene på vegne av det tyske folk gikk verden rundt.

18. desember er 100 årsdagen for Willy Brandts fødsel og det holdes flere arrangementer både i Norge og i Tyskland i denne anledning.

Res Publica har i år utgitt en biografi om Willy Brandt skrevet av professor Einhart Lorenz. Journalist og forfatter Jahn Otto Johansen har uttalt at «Dette er den beste biografi overhodet om Willy Brandt».

Les udrag fra Einhart Lorenz: Willy Brandt – Et politisk liv (Res Publica 2013)

”En arbeidergutt fra Lübeck

Den 7. april 1933 kom den 19 år gamle volontøren Karl Herbert Ernst Frahm fra Lübeck med «Dronning Maud» til Oslo. Sommeren 1931 hadde han som skoleelev vært på Norgesbesøk, få uker etter Menstad- slaget, men han visste ellers lite om landet. Hadde han etter ankom- sten kastet et blikk på dagsavisene, ville han kanskje støtt på en artikkel i Arbeiderbladet der avisen gledet seg over en Chat-Noir-revy som latterliggjorde Hitler. Der hadde den kjente skuespilleren Per Kvist laget en Hitler-parodi og holdt et foredrag med tittelen «Die Rekonstruirung

[!] des norwegischen Forsvars». Foran den unge mannen fra Lübeck lå det en tid som han senere ofte skulle kalle de «viktigste og lykkeligste årene» i sitt liv. Ingen kunne på det tids- punktet forestille seg at landet syv år senere nesten på dagen skulle overfalles av Hitlers Tyskland, og at Willy Brandt skulle bli drevet på flukt igjen.

Dagen etter ankomsten oppsøkte han redaksjonen til Arbeiderbladet på Youngstorget. Der var DNAs partisentral, der residerte sjef- redaktøren Martin Tranmæl, «et selsomt menneske, med opprivende patos og stikkende øyne» som til å begynne med virket «uhyggelig» på Brandt. Finn Moe, som hadde studert ved Sorbonne, og var partiets og avisens utenriksredaktør, hadde på forhånd fått melding om at Willy Brandt ville komme til byen. Her meldte han seg ikke som flyktning, men som tysk utsending med et politisk oppdrag. Man tok imot ham, understøttet ham, og viste interesse for informasjoner om Tyskland. Fire dager etter ankomsten sørget Tranmæl for at hans før- ste artikkel kom på trykk: «Hvordan ser det ut i Hitler-Tyskland?», og det ikke under signaturen Herbert Frahm, men Willy Brandt. I løpet av noen få uker kom det flere artikler i Arbeiderbladet, i parti- ets regionalaviser, AUFs Arbeider-Ungdommen og Norsk Gymnasiastblad, utgitt av Arbeiderpartiets gymnasiastgruppe, og litt senere brosjyren «Hvorfor har Hitler seiret i Tyskland?» og et bidrag i boka «Tyskland under hakekorset.»

Hvem var denne ukjente nordtyske arbeidergutten, som på så kort tid opprettet kontakt med DNAs ledelse og flere av ungdomsbevegelsens organisasjoner? Som med manglende akademisk bakgrunn deltok i Mot Dag, ble kjent med medlemmer av partiet og fagbevegelsen, sendt på foredragsreiser til Vestlandet, og invitert av Arbeidernes Opplysningsforbund og Arbeiderhøyskolen på Malmøya?

Var det 19-åringens åpne og inntagende vesen som åpnet alle dører for ham, skaffet ham kontakt med flere universitetslærere og den karismatiske Tranmæl, Finn Moe, den unge bygningsarbeideren Trygve Bratteli, psykologiprofessoren Harald Schjelderup og politikeren Aase Lionæs, som nesten 40 år senere skulle overrekke ham Nobel-prisen? Var det hans intellektuelle modenhet og teoretiske kunnskaper, slik Sigurd Evensmo beskrev det, som fascinerte forfattere som Arnulf Øverland og Sigurd Hoel? Hvilket oppdrag hadde han, og hvilken betydning hadde dette landet i den europeiske periferien, det som mange emigranter knapt kunne plassere på kartet?

Willy Brandt kom fra et arbeidermiljø – det passet godt til Arbeiderpartiet. Han hadde lært å bevege seg mellom to verdener, arbeiderklassen hjemme og ute ved det borgerlige gymnaset i Lübeck – dette passet bra i et land med sosial og politisk polarisering. Han var en skarp kritiker av de tyske sosialdemokratene (SPD) – også det passet bra i Arbeiderpartiet. Det norske Arbeiderparti hadde siden utbruddet av første verdenskrig ingen organisatorisk kontakt med de tyske sosialdemokratene Han kunne skrive godt og hurtig, og var full av informasjoner som var høyst velkomne på venstresiden, i et Norge med to slags syn på Tyskland. Et blikk på avisene på ankomst- dagen ville kunnet røpe også dette. De store borgerlige avisene hadde intet å melde om hendelsene i det tredje riket. Derimot kunne en finne et karakteristisk oppslag i det konservative Morgenbladet: «Fryktelige tilstander i retten i Sovjet-Russland». I motsetning til dette meldte Arbeiderbladet på sin forside: »En rekke tyske sosialdemokrater arrestert», «Nazistene truer Polen», «Nye protester fra amerikanske jøder.»

Barndom og ungdom i Lübeck

Med Willy Brandts sosiale bakgrunn var det lite som tydet på at alle dører ville åpne seg for ham i utlandet. Han var en av dem som gikk «mot strømmen». Herbert Ernst Karl Frahm ble født utenfor ekte- skap den 18. desember 1913 i Lübecks arbeiderbydel St.Lorenz, og han vokste opp i beskjedne kår på utsiden av Holstentor. Men til alt hell ble den begavede gutten oppdaget og understøttet, og med opp- vekst i den solidariske arbeiderbevegelsen fikk livet hans en egen retning og mening. Moren, Martha Frahm, var bare 19 år da han ble født, og med lange arbeidsdager som butikkdame i en samvirkelags-butikk fikk hun bare se ham på søndager. Men hun var engasjert i fagbevegelsen og samvirkebevegelsen, dessuten i sosialistisk kulturarbeid og den sosialistiske Naturfreunde-bevegelsen. Selv om det kunne være knapt med mat, hadde familien selvfølgelig et teaterabonnement, og interesse for klassisk litteratur. I 1973 erklærte han i et intervju: «Hvis man i dag skulle spørre meg hvordan jeg ble sosialist, måtte jeg svare: gjennom min mor». Den andre personen han i barndommen var sterkt knyttet til, var bestefaren (egentlig ste-bestefaren) Ludwig Frahm. Etter første verdenskrig vokste han opp hos ham. «Bestefaren» hadde brutt opp fra landarbeidet på et føydalt gods i Klütz i Mecklenburg, og var blitt lastebilsjåfør i Dräger-Werke i Lübeck. Han var en av de sosialdemokratene som var takknemlige for overgangen til republikk, og til en beskjeden sosial mobilitet. Derfor mente han siden at det var utakknemlig å kritisere ledelsen i SPD: «De vet nok hva de gjør». Han var faglig tillitsmann, og i en lokal SPD-gruppe gjorde han sin innsats for arbeiderbevegelsen. Sin egen far ble Willy Brandt aldri kjent med, og navnet fikk han vite først etter annen verdenskrig. Det var læreren John Möller, som i 1933 mistet sin stilling i skolevesenet pga. sympati med sosialdemokratiet, og siden livnærte seg som bokholder for en kullhandler.

Arbeiderungdomsbevegelsen ble Willy Brandts andre hjem. For ham var det «helt naturlig at jeg i åtte-niårsalderen ble med i barne- gruppen til arbeiderturnforeningen, og senere i arbeidernes mandolinklubb. ’Falkene’ meldte jeg meg inn i på eget initiativ da jeg ble fjorten, og ett år senere fulgte nesten automatisk overgangen til SAJ, – sosialistisk arbeiderungdom. I barne- og ungdomsgruppene manglet det ikke på kulturelle impulser. Vi fikk vite om bøker, vi lærte å diskutere og å holde korte innledninger», heter det i Frihet til venstre. Da han var femten år gammel, ble han formann for den lokale gruppen «Karl Marx», og noen få dager før sin fødselsdag i 1928 skrev den unge formannen om de «alltid hjelpsomme» og «målbevisste» arbeiderbarna som holdt seg langt «unna alkohol og nikotin, triviallitteratur og kinokitsch», de som ville slynge «den røde fakkel» inn i «den svarte massen av uforstand». Ett år senere var han allerede medlem av SPD, før han hadde nådd aldersgrensen, og året etter nestformann i den lokale SAJ-gruppen.

Ettermiddagene, kveldene og helgene ble brukt til politisk arbeid, med mål og arbeidsformer som han beskrev i sine første avisartikler. Femtenåringen understreket i sin første artikkel den spesielle formen for selvstyre blant de unge som kalte seg «Rote Falken», og som levde i en slags barnerepublikk. I SPD-avisen Lübecker Volksbote skildret han i sine første artikler hvordan de unge sosialistene valgte egen ledelse og parlament, og på denne måten øvde seg på demokratiske arbeidsformer. Han understreket også hvor viktig skolering var, og beskrev sine tanker om generasjons- og familieproblemer i arbeiderklassen. Allerede som16-åring innså han hvilken utfordring nasjonalsosialismen ville by på.18 Fra 1930-31 ble artiklene hans også trykt i blader som Das freie Wort, Sozialistische Arbeiter-Zeitung og Ar- beiterjugend.

(…)

Han forlot Tyskland i begynnelsen av april 1933 – gjemt under tauverket på kutteren til fiskeren Paul Stooss. Bestefaren, «en trofast og beskjeden sjel i flertallets sosialdemokrati», skulle han aldri få se igjen. Den gamle var syk og fortvilet, og begikk selvmord året etter. Moren traff han ved et kort møte i København i 1935, og så henne først igjen i 1945 i den utbombede hjembyen. Fra Travemünde gikk turen til Rødbyhavn på Lolland, så videre til København, og etter noen dager derfra til Oslo. Han hadde knapt noen bagasje, bare en stor veske med noen skjorter, lettsindig nok første bind av Marx’Kapitalen, og 100 riksmark som bestefaren hadde hevet på bankboken han hadde opprettet for barnebarnet. Den unge mannens egen og egentlige kapital var ungdommelig pågangsmot.”

————-

Arrangement i regi av Den norsk-tyske Willy Brandt Stiftelsen på Nobel-instituttet 18. desember 2013.

Utstilling over karikaturtegninger av Willy Brandt på Goethe-instituttet i Oslo frem til 30. januar 2014.

————