Foto: Pascal Deloche/NTB Scanpix

Foto: Pascal Deloche/NTB Scanpix

Progressiv forbruksskatt kan være det smarte valget for både røde, blå og grønne politikere, skriver Eivind Hoff-Elimari. 

De fleste er enige om at statsbudsjettet for 2017 bør være et høyvannsmerke for bruken av oljepenger. Hva skal erstatte dem i årene framover? Progressiv forbruksskatt kan være det smarte valget for både røde, blå og grønne politikere.

SKATT FINANSIERER fellesskapet, men enhver skatt har to andre effekter også: Den gir mindre av det som skattlegges – for eksempel er det mindre fristende å tjene mye om det meste forsvinner i skatt.

Og den påvirker økonomiske ulikheter – for eksempel gjør trinnskatten at inntektsforskjellene blir mindre. Den er progressiv fordi de som tjener mest betaler størst andel av inntekten sin. Motsatt er merverdiavgiften regressiv: Jo mer vi tjener, desto mindre andel av inntekten legger vi igjen i butikken. Merverdiavgiften øker derfor ulikhetene.

Smarte skatter er rettet mot det vi ønsker mindre av, som forurensning – ikke det vi vil ha mer av, som arbeidsplasser. I en tid med bekymring over økende økonomiske forskjeller, er smarte skatter også progressive. Både inntektsskatt og merverdiavgift er altså uheldige skatter.

BEGGE BØR erstattes med en progressiv forbruksskatt (PFS) – et sosialt, miljømessig og økonomisk kinderegg. Da betaler vi skatt etter hvor mye vi forbruker, etter en sats som øker progressivt. Skatten beregnes gjennom selvangivelsen akkurat som dagens inntektsskatt: Du oppgir alle inntekter du har mottatt gjennom fjoråret. I utgangspunktet legger du også til lån du har tatt opp. Fra denne summen trekkes så sparing og investeringer. Restbeløpet er årets forbruk, og det er kun dette som beskattes.

PFS kan gjøre skattesystemet mer utjevnende: For dem med høyest forbruk er det ingen grense for hvor høyt skattesatsen kan settes. En forbruksskatt på 150 prosent betyr at regninga for en hytte du kjøper for to millioner kroner, blir til fem millioner etter skatt.