Selvstendig sysselsatte skal ha ekstra store muligheter til å være en uavhengig stemme i samfunnet, skriver Chr. Anton Smedshaug i Klassekampen. Kanskje mest truet er selvstendige butikkeiere, håndverkere og kunstnere i byene.
Antallet svinner raskt for de fleste grupper, men kanskje mest truet er selvstendige butikkeiere, håndverkere og kunstnere i byene. Når butikk- og næringslokaler og kjøpesentre konsentreres på få hender, svinner stadig muligheten for enkeltpersoner å drifte frittstående butikker, mens lokaler tilgjengelige for byens håndverkere blir færre og færre når boligprisene presser ut produksjonslokaler.
I dagens norske storbyer mister gate etter gate de unike butikkene eid og drevet av selvstendige kjøpmenn, mens kjedene overtar. Mange opplever at deres favorittbutikk eller håndverker blir borte når de ikke lenger har råd til leien, lokalet rives, eller gårdeieren ønsker butikker med «annen profil». Det kan være antikvariater, selvstendige bokhandlere, matspesialiteter, klesbutikker, snekkere, kunstnere etcetera. Eksemplene er mange, men i Oslo er utviklingen rundt Egertorget symptomatisk. Her skapes et luksusmiljø av dyre butikker. De tradisjonsrike hjørner som gullsmedforretningen Thune forsvinner, mens lokalene bygges om for salg til rike nordmenn og ditto turister. På Majorstuen ble vinkelgården besatt av DNB og de frittstående enkeltbutikkene ble borte. Lokalene overtas av kjeder som tilbyr det samme i alle byer – og mange steder i samme by. Man får på alle måter en «kjedeligere» by.
Mye av utviklingen skyldes at eiendomsmassen er i ferd med å havne på få hender. Eksempelvis eier Christian Ringnes nå en tredjedel av Karl Johans gate, mens Olav Thon er storeier av både kjøpesentere og næringseiendom. Samtidig foregår en akkumulering av kapital fra handelen når overskuddet kanaliseres inn til hovedkontoret, og følgelig en utarming av den kapital som vellykkede kjøpmenn før stilte til rådighet for investeringer lokalt.
Selv om næringseiendom er i særklasse konsentrert på få hender er utviklingen sterkt foruroligende også på bolig. Selskapet Fredensborg (Ivar Tollefsen) eier minst 20.000 utleieboliger i Skandinavia. For tiden kjøpes én av fem boliger i Oslo som investeringsobjekter. I bydelene Frogner, St.Hanshaugen og Grunerløkka er om lag en av tre leiligheter utleid. Høy etterspørsel grunnet høy innvandring (EØS-innvandrere reiser ikke hjem, i fjor var nettoinnvandringen 30.000 – og de fleste kommer til Osloregionen), sammen med sterkt investorfokus, ga 13 prosent prisvekst i fjor i Oslo. I ren desperasjon blir folk flest sterkt forgjeldet.
Utviklingen mot rikdom for de få og forverring for de mange går dermed sin gang, også i Norge. Denne utviklinge mot nyføydalisme er mulig å gjøre noe med, men det krever regulering, et bedre skattesystem, EØS-kvoter for innvandring og at det settes grenser for akkumulasjon.
Om Stortinget hadde greid å gjennomføre en skattereform som fremmet produksjon og sparing, og ikke eiendom og forgjelding, så hadde det vært et godt bidrag. Det ville blant annet betydd å avvikle rentefradraget, heve innslagspunktet for formueskatt vesentlig og fremme aksjesparing. Slik gikk det ikke.
Hvorfor skal ikke konkurransetilsynet begrense oppkjøp av eiendom? Ønsker fellesskapet at Ringnes skal eie en tredjedel av Karl Johan i dag – og kanskje halvparten i morgen? Hvor mange utleieleiligheter ønsker man samlet på én hånd? Det er på tide å ta opp disse spørsmålene på bred front.
Kronikken ble publisert i Klassekampen 15. juni 2016.