Etter at britene stemte for brexit har flere tatt til orde for «et mer demokratisk EU», skriver Wegard Harsvik.
Etter at britene stemte for brexit har flere, med EU-parlamentets president Martin Schulz i spissen, tatt til orde for «et mer demokratisk EU».
Det defineres som en union med enda tettere integrasjon, der felles, direkte folkevalgte organer skal få mer makt. Det kan imidlertid hende det vil gjøre problemene verre. Brexit er et symptom på at mange opplever at EU allerede har gått fra å være noe i tillegg til demokratiet i landene selv, til å bli en arena som erstatter nasjonale beslutningsmekanismer.
For demokrati handler ikke bare om å få velge representanter til organer langt borte. Demokratiforskere peker på at det faktisk er viktige forutsetninger som må være på plass for å få et reelt fungerende folkestyre: Demokrati forutsetter en grunnleggende enighet om ganske mye.
Demokrati er en prosess for å avgjøre uenigheter på en fredelig måte. Men det må likevel være en grunnleggende enighet om viktige prinsipper mellom innbyggerne. Man kan for eksempel diskutere hvordan det nasjonale skolesystemet skal se ut, om man skal ha karakterer i barneskolen, nynorskundervisning eller fritt skolevalg – alt dette avgjøres gjennom offentlig debatt og valg. Basisen er likevel en enighet om at fellesskapet skal ha et ansvar for opplæringen av barn i Norge. På samme måte forutsetter meningsbrytning om skattenivå en enighet om at det i det hele skal betales skatt.
Dette grunnleggende verdifellesskapet ligger til grunn for et samfunn som fungerer. Selvsagt er det også rom for meninger i ytterkanten av, og utenfor, enigheten. Men fellesskap der befolkningen er delt i store grupper med ønsker om totalt forskjellige samfunnsmodeller – for eksempel en sekulær eller en religiøs stat – vil i lengden streve med legitimiteten.
Et virksomt folkestyre krever tillit og nærhet mellom folket og myndighetene.
Befolkningen må kunne stole på at de valgte lederne utøver sin makt i åpenhet innenfor gjeldende lover og regler, at de trer tilbake når de taper valg og at mindretallets rettigheter blir respektert. Demokratiet er med andre ord ikke bare et spørsmål om at «flertallet bestemmer»: Det forutsetter at alle er enige om hvordan flertallet kan og skal bestemme. Det betyr igjen at ulike interesser må være enige om prosedyrer og hvilke organer som bestemmer hva – uten en slik enighet bryter institusjonene og fellesskapet sammen. Myndighetene må hele tiden oppfattes som legitime representanter for befolkningen, som lar seg påvirke i sitt arbeid av hva befolkningen mener. Det må også finnes reelle alternativer til partiene som sitter med makten i et representativt demokrati.
Demokrati krever også en felles offentlighet. Et stabilt demokrati kan ikke bare inneholde en arena der det konstateres hva som utgjør flertall og mindretall. For å kunne fungerer over tid må det også finnes en felles offentlighet der interesser kan veies mot hverandre i diskusjon, med argumentasjon og muligheter for kompromisser og tilpasning av egne meninger til argumenter som andre legger fram.
«Et demokrati er et fellesskap for rasjonell, offentlig argumentasjon», sier Gudmund Hernes. John Stuart Mill konstaterte at: «Mellom et folk uten fellesskapsfølelse, særlig om de leser og skriver forskjellige språk, kan ikke den samstemte folkelige opinion finnes, som er helt nødvendig for at et representativt styre skal kunne fungere.» Det går ikke om man ikke leser de samme bøker, tidsskrifter og aviser, skriver Mill. Legg til internett, radio og TV, og dette er like gyldig 150 år senere.
Det å lage et demokratisk Europas Forente Stater er altså ikke så enkelt som noen synes å tro. Det er ikke nok å skaffe seg et EU-parlament og en EU-regjering. EU er ikke i dag et folkefellesskap, der folk først og fremst identifiserer seg som unionsborgere.
Bare 4 av 10 stemmer i EU-valg. Med unntak av noen få regionale uavhengighetsbevegelser er nasjonalstatene i Europa et legitimt grunnlag for beslutninger. EUs traktatfestede målsetting om «en stadig tettere Union» er derimot omstridt i de fleste EU-land. Det er også stor uenighet om hva som er legitime samfunnsinteresser – forskjellene er store fra den nordiske modellen til de illiberale regimene i Ungarn og Polen.
Det finnes heller ikke noen felles offentlighet i EU. Avisa «The European» ble ironisk nok lagt ned samtidig med at euroen ble innført. Hver gang EU har møtt motstand i befolkningen, har svaret vært «enda mer Union». Det kan hende det skaper flere problemer enn det løser.
Innlegget ble publisert i Klassekampen 26. juli 2016.