Korona setter parene i en trykkoker. Erfaringer fra andre land viser at livet i lockdown vil føre til et skilsmisseskred. Hvordan overleve skilsmissetsunamien i ens eget liv?

Skilsmisseraten har en lei tendens til å stige når par tilbringer mye tid sammen. Etter sommer- og juleferien går statistikken over innmeldte separasjoner opp. For noen byr livet sammen 24/7 på mer besvær enn glede, til tross for ferien. Og nå har man ikke engang ferie, bare korona-daffheten. Livet skal i størst mulig grad tilbringes innen husets fire vegger, og utfordringene står i kø: hjemmekontor på den ene, permittering på den andre og hjemmeskole og -barnehage på barna. Det er få muligheter til å ta pause fra det monotone og familiære. Gikk det dårlig med partneren fra før, vil det mest sannsynlig gå enda dårligere nå.

Erfaringene fra Kina viser at den påtvungne koronaisolasjonen skapte en boom av skilsmisser i tiden etterpå. I Helsinki i Finland har begjæringene om separasjon økt med en tredjedel sammenlignet med samme kvartal i fjor. Nedringte advokater i New York rapporterer om at det samme er i ferd med å skje der. Rettssalene er stengt, men folk vil ut av ekteskapet mens ektefellens aksjer fremdeles står i pluss. Det er jo det såkalte skjæringspunktet, øyeblikket når separasjonen begjæres, som står som nullpunkt for formuen som eventuelt skal deles. Om én måned kan alt være borte.

Koronatiden øker skilsmissefaren også fordi det er vanskeligere å få hjelp. Under den mørkeste lockdownen i Norge var også familievernkontorene, psykologene og terapeutene stengt. Folk måtte ordne opp i problemene sine selv. Ikke alle klarer det. Veien ut blir lettere enn veien gjennom.

En langvarig korona-effekt

Det er også verdt å merke seg at psykologiske og økonomiske konsekvenser av koronaen vil vare i månedsvis, og for noen i årevis. Mange har allerede mistet jobben, og permitteringer og konkurs er blitt den nye normalen. Vi vet at arbeidsledighet i seg selv er en risikofaktor for skilsmisse. Økonomisk usikkerhet er en betydelig stressfaktor i parforholdet. Det finnes forskning som tyder på at det spesielt er arbeidsledigheten hos mannen som øker skilsmisserisikoen. Bakgrunnen kan være mannens posisjon som forsørger. Mister han denne posisjonen, vil han tape anseelse både i egne og kanskje også i konas øyne. Dessuten er arbeid en viktig identitets- og helsefaktor. Langvarig arbeidsledighet går hardt utover psyken. Psykiske problemer øker igjen bruddfaren.

Det finnes også par som har helt ulike holdninger til korona. Den ene kan være veldig engstelig, mens den andre ikke bryr seg stort. Den som har en mer nonchalant holdning til korona, klarer kanskje ikke å være en støtte for sin engstelige partner. I tillegg kan hen øke smitterisikoen med sin oppførsel. Slike grunnleggende holdningsforskjeller er veldig utfordrende for et parforhold, og de blir enda mer truende for ekteskapet når tiden og livssituasjonen er ekstraordinær.

Barneoppdragelse er – selv uten ekstraordinære forhold – ett av de store stridstemaene i et parforhold og familieliv. Hvis den ene forsøker å kjøre en stram linje med en beinhard disiplin, samtidig som den andre mener at dette er tidspunktet for nettopp å slippe opp og gi slakk, er grobunn for splittelse skapt.

Med barn hjemme kan det også oppstå uenighet om hvem sitt arbeid og hvem sin arbeidstid som er viktigst. Nå har barnehagebarn fått returnere til barnehagen, men da de fremdeles var hjemme, rådet det ikke perfekte omstendigheter for effektivt og produktivt arbeid for de voksne. Også skolebarn kan begrense de voksnes arbeidsmuligheter. De fleste har merket seg at effektiviteten er så som så, og dette fører igjen til dårlig samvittighet og stress. Det er et paradoks hvordan par i et parforhold ofte krangler om hvem sin tur det er å slippe å være med barna, men når parforholdet er slutt, krangler man om hvem som skal ha barna.

Hvem er jeg? Hvem vil jeg være?

I en situasjon som for mange fremstår apokalyptisk, eller i det minste skjellsettende begynner mange å reflektere over sitt eget liv og sine egne verdier. Koronatiden åpner opp for disse store eksistensielle spørsmålene: Hvem er jeg? Hvem vil jeg være? Hvordan skal mitt liv se ut framover? Svarene på disse spørsmålene kan bety store avgjørelser, som utflytting, for noen.

Korona er tøffe greier, men det er skilsmisse også. I min bok Skilsmisseboken skriver jeg om hvordan selvmordsrisikoen tredobler seg i de tre årene som følger bruddet. Risikoen er større for menn enn for kvinner og større for de forlatte enn for utbryterne. Og selv om man – gudskjelov – ikke skulle ta livet sitt, så er det en forhøyet risiko for psykiske problemer og depresjoner i årene som følger bruddet. Spesielt de forlatte kan slite i tre år etter bruddet, noen ganger lenger.

Håp i horisonten

Det er mulig at skilsmisse rammer like bredt og brutalt som koronaen i år. Håpløshet, tristhet, sinne og sorg kan være følelser som ruser gjennom den rammede. Midt i det vanskelige og det vonde er det viktig å forsøke å løfte blikket og prøve å forestille seg en annen framtid. I boken ”Det lille huset på prærien” av Laura Ingalls Wilder står det så vakkert: ”There is no great loss without some small gain”, det finnes ikke store tap uten en liten gevinst. Moren i familien på prærien sier dette til faren da han har mistet en maiskolbe til svartroster, og kommer med fugler til middag i stedet.

Man kan miste ektefellen eller samboeren sin til skilsmisse, men det kommer noe annet i retur på sikt. Skilsmisse betyr nemlig ikke bare slutten på noe; det kan være en ny begynnelse. I beste fall åpner skilsmissen opp for hva livet har på lur – opplevelser og erfaringer som ikke hadde dukket opp uten frigjøringen. Det er de små gevinstene som etter hvert kan bli store.

Det er helt greit, og ofte vanlig også, å begynne i selvmedlidenhet. Mange er der i begynnelsen når skilsmissetsunamien treffer sitt offer med full kraft, men noen kan bli liggende lenge. De aller fleste klarer imidlertid å komme seg opp og ut. Det forutsetter at man gir slipp på fortiden og ser for seg en annen framtid. Man må slutte å kjempe for det som er tapt og heller begynne å både se – og høste – de små gevinstene.

Det gode avler på det gode

Jeg snakket nylig med en kvinne i 50-årene hvis mann hadde annonsert skilsmisse nå under koronaen. Så fort hytteforbudet var opphevet, tok mannen ut separasjon og dro alene på hytta. Kvinnen var lamslått. Han hadde visst funnet seg en ny, yngre kvinne og var klar for et nytt liv med henne. Kvinnen jeg snakket med hadde ikke ant noen ting. Hun følte at hun ble tatt helt på senga.

Mange av oss, så å si halvparten, blir skilt helt uten vår egen vilje. Basert på mine intervjuer av skilte, er mitt beste råd til alle som opplever dette: Ta én dag om gangen, konsentrer deg om det som tross alt er bra, løft blikket og forestill deg en framtid slik som du vil at den skal se ut. Det eneste du ikke har lov til er å håpe på å få kjæresten din tilbake. Det håpet er ikke konstruktivt.

Det gjelder også å stålsette seg for at ting kommer til å ta tid. Parterapeuter sier at helbredelse kan ta en tredjedel av den tiden man var sammen. Jeg selv har 3,5 år etter bruddet bak meg. Jeg er absolutt hel nå, men ikke uten sår og plaster. Jeg kan ta meg i å ønske at min eksmann får det vondt – like vondt som jeg har hatt det. Jeg gjør ikke noe aktivt for at det skal skje, men jeg skulle jo på sett og vis ønske at smerten hadde fordelt seg jevnere mellom oss.

Men istedenfor å sitte og ønske smerte til eksen, er den forlattes viktigste oppgave å ønske og jobbe for lykke for seg selv. Det starter gjerne med små steg. Smakte kaffen godt denne morgenen? Opplevde du nærhet og connection med en nær venninne? ”Count your blessings”, sa en dobbeltskilt mann til meg da jeg intervjuet ham for min bok. Han gjorde det. Selv i en skilsmisse, og selv under koronaen, overgår velsignelsene ofte det vonde og vanskelige – det gjelder bare å telle dem. En liten notatbok der man skriver ned tre gode ting hver dag er kanskje ikke så dumt. Det kan synliggjøre alt det som fortsatt og tross alt er bra. Vi får mer av det vi konsentrerer oss om. Bruker vi kreftene våre på det gode, får vi også mer av det gode.

Man må noen ganger bøye seg under lidelsen, for den kan man ikke påvirke selv, men midt i lidelsen: Sørg for å se lyspunktene. Folk kommer seg etter de utroligste ting fordi man til syvende og sist ikke har noe valg. Se deg rundt: Dette landet er fullt av skilte mennesker som én gang har vært der du er nå. De har overlevd.

I kraft av både min egen erfaring og erfaringene til de mange skilte jeg intervjuet til boken min, så lover jeg: Du vil også overleve. Og du vil ikke bare overleve, du kommer til å skinne og blomstre!

Les mer om Skilsmisseboken her