Sanna Sarromaas Skilsmisseboken er nå i salg. Her kan du lese en smakebit av boken i form av forordet.
FORORD
Jeg innrømmer det: Jeg var en fillefeminist, en salongfeminist,
en fasadefeminist. Det eneste jeg egentlig var opptatt av, var at
man for all del ikke skulle ta mannens etternavn − slik at man
i hvert fall så ut som en feminist. Etternavnet holdt jeg fast på,
ellers gjorde jeg som jeg ville – jeg nøt rosinene både i pølsene
og i bollene.
Da jeg sto der som nyskilt, slo den feministiske virkeligheten
inn over meg. Etternavnet hjalp lite når man skulle sette opp
en trampoline, skaffe ved til vinteren, skru sammen en ny seng,
skifte blandebatteri eller fikse en ødelagt vaskemaskin. Når
man plutselig blir alene, er man også alene om alle oppgavene,
også om dem som hørte til mannen før mannen forlot huset.
Og slik som så mange kvinner før meg, hadde jeg gått ned i
stilling for å kunne være hjemme med barna. Jeg hadde sett
dem av gårde til skolen, vært hjemme og hjulpet til med lekser
når de kom hjem. Jeg innførte ikke bare sekstimersdagen, jeg
gikk rett ned til firetimersdagen. Jeg jobbet bare når ungene var
på skolen. Det var veldig meningsfylt og givende, og i løpet av
de tre, fire årene lærte jeg å kjenne mine barn på en måte jeg
ikke kjente dem de årene jeg jobbet både fulltid og overtid.
Som feminist hadde jeg advart alle andre kvinner om at deltidsarbeid
gjør kvinnen avhengig av mannen, og så ble dette
også min virkelighet. Jeg var nå alene med 50 prosent arbeid
og 50 prosent lønn. Slik som så mange kvinner i dette landet,
37 prosent av den kvinnelige arbeidsstyrken for å være eksakt,
hadde også jeg jobbet deltid, mens den andre hadde jobbet
overtid. Det er veldig mange kvinner som frivillig setter seg i
en vanskelig posisjon gjennom disse valgene. Og slik som
mange kvinner før og etter meg, hadde også jeg elsket hvert
sekund som hjemmeværende, og gitt blaffen i både de personlige
inntektene og pensjonspoengene. Det angikk liksom ikke
meg. Jeg var jo gift, og skulle fortsette å være gift. Trodde jeg.
Det var dumt av meg.
Siden jeg bare hadde 50 prosent jobb, og ikke hadde mistet
noen jobb – bare mannen, var jeg ikke engang berettiget til
dagpenger. Jeg måtte finne meg en ekstra jobb, noe som heller
ikke var fullt så enkelt der jeg var dømt til å bo på grunn av
skilsmissen. Så der satt jeg, alene og pengeløs, og skrev søknader
om barnebidrag til NAV.
Selv jeg som en uttalt og erklært feminist gikk i alle fallgruvene:
Jeg valgte å jobbe deltid av hensyn til barna, av hensyn
til mannen, som hadde en stigende karriere og en «viktigere
jobb» (det har jo menn alltid!), og av hensyn til familien som
måtte gå rundt. Jeg hadde ikke oversikt over familieøkonomien,
og jeg gikk glipp av dyrbare pensjonspoeng. Slik som hos så
mange kvinner før meg og etter meg: Min familierasjonalitet
var høyere enn jobbrasjonaliteten. Jeg ofret meg og mine ambisjoner,
selv om det aldri føltes som et offer.
Da jeg høyst ufrivillig og brutalt ble kastet inn i det, visste
jeg ingenting om hva en skilsmisse innebar. Den beinharde virkeligheten
slo meg ikke bare økonomisk. Av alle de tunge slagene i bruddet var
det økonomiske tross alt det enkleste – kanskje takket være at vi bor i Norge
der det gudskjelov finnes både arbeid og ytelser. Den trygge grunnen forsvant under
føttene mine på alle tenkelige måter. Det emosjonelle var nok
det tøffeste, det som tok lengst tid å reparere. Det er noe jeg
fortsatt ikke helt har forsonet meg med: Mannen som jeg elsket
ville ikke ha meg lenger. Han hadde funnet seg en annen. Jeg
som hadde reist landet rundt og forelest for ungdommer hvordan
det holdt å være bra nok, satt der og følte meg det stikk
motsatte: Virkelig ikke bra nok. Jeg var vraket. Jeg følte den
nye tok fra meg alt jeg hadde.
Jeg måtte skape meg selv og mitt liv på nytt, på mange måter
fra scratch. Det var både utrolig smertefullt og veldig lærerikt.
Samtidig som jeg med denne boken ønsker å belyse denne gjenoppbyggingen
på en saklig og faktabasert måte fra en økonomisk,
emosjonell og juridisk synsvinkel, ønsker jeg også å invitere
leseren med på min egen ferd fra knust til hel. Tsunamien
traff meg med full styrke, men jeg overlevde. Du vil også overleve.
Jeg lover.
Skilsmissen min skjedde på en brutal måte – som om en skilsmisse
ikke er brutal nok i seg selv – og i ett år sa jeg at jeg drev
med skilsmisse på heltid. Så tøft var det. Etter ett år ble det litt
mindre tøft, men ikke like bra som før. Jeg haltet videre. Jeg slet
på jobben og hjemme, og jeg hadde fremdeles følelsen av ikke
å mestre det nye livet som skilt. Jeg hadde opplevd store tap
tidligere i mitt liv, men ingenting målte seg med dette, følte jeg.
Det slo meg der i min egen misere: Sorgen over å miste en
familie og en ektemann snakker de færreste om, enda den rammer
så utrolig mange. Den anerkjennes ikke engang som sorg,
kanskje nettopp fordi det er så vanlig? Eller fordi man anses
som delskyldig i sin egen skjebne? Det er ingen som kondolerer,
det er ingen som bringer blomster til den skilte. Forventningen
er at livet skal fortsette som før, enda grunnen under deg har
rast sammen. Da jeg fortsatt etter ett år sørget, var det ingen
som lenger gadd å gi meg sympati. Omverdenen insisterte heller
på at jeg skulle ta meg sammen og skjerpe meg. Jeg følte at
min eksmann anklaget meg for å invitere barna inn i sorgen
min. Det var lett for ham å si, det virket ikke som han var lei
seg for det som hadde skjedd. Maset om å reise seg og komme
seg videre kom fra alle kanter. Som om det ikke var rom for
sorgen min noe annet sted enn i mitt stille sinn.
Denne boken er også en bok om denne sorgen. Jeg har snakket
med mennesker som er blitt skilt – både frivillig og ufrivillig
– og jeg har snakket med parterapeuter om de følelsesmessige
konsekvensene og kostnadene ved en skilsmisse. De er kraftig
underkommunisert. Dette vet folk som er blitt skilt – og samtidig
er det ganske usynlig og trolig ukjent for dem som ikke er
blitt skilt. Her ligger også denne bokens forebyggende kraft:
Skilsmisser er kostbare for individer og for samfunnet. Kunne
man ha unngått omfanget og skadene? Hvis folk bare hadde
visst, hadde de vernet bedre om det de har? Jeg håper det. Jeg
håper at boken leses av de mer eller mindre godt gifte også.
I tillegg til det økonomiske og det psykiske, er det enda et
felt der livet skal gå videre på for den skilte: det praktiske. Her
er det for de fleste mye å ta tak i.
Det starter gjerne med et skifte: Hvem skal eie hva i fremtiden?
Hvem skal kjøpe ut hvem og av hva? Alt skal deles, men
etter hvilke regler, og hvordan? Boken skal hjelpe den rådville
nyseparerte med dette, farget og illustrert med egne og andres
erfaringer, anekdoter og skrekkeksempler.
Familien som en enhet – eller som to enheter – skal også halte
videre, enda den er knust og splittet. Barnefordeling er et forferdelig ord.
Ingen barn ønsker å bli delt, verken bokstavelig eller billedlig.
Likevel er det noe av det første man må få orden på etter apokalypsen.
Fra én familie blir det to amputerte familier.
Hvordan skal det gå? Jeg legger frem erfaringer når det
gjelder møter med familievernkontoret, advokater og rettsinstanser.
Jeg prøver å vise hvordan ting bør, og ikke bør, gjøres
– i den grad det lar seg unngå.
Da jeg ble kastet ut av samlivet, var jeg helt uforberedt. Jeg
tror ikke jeg hadde googlet på skilsmisse én eneste gang. Jeg
visste ingenting. Jeg ønsket at det hadde fantes en bok: «Skilsmisse
steg for steg for dem som ikke har planlagt den». Jeg
måtte skrive den selv. Boken kan brukes som en manual for
dem som vil planlegge å gå ut av ekteskapet på en dannet måte,
eller som et verktøy for dem som blir rammet av katastrofen.
Boken kan, og bør, også brukes som et forebyggende tiltak mot
skilsmisse for dem som fremdeles er gift. Dette vil du nemlig
ikke!
Jeg har smertefullt fått erfare det jeg egentlig allerede visste:
Livet er ikke summen av våre ønsker og forventninger. Man
lærer å leve med sorgen fordi man egentlig ikke har noe annet
alternativ. Mitt største ønske er at denne boken hjelper deg som
går gjennom jordskjelvet. For verden går likevel ikke under,
selv om det ganske lenge og ofte kan føles slik. Som forfatter
Ernest Hemingway skrev: Verden knuser alle, og etterpå er vi
sterke på de knuste stedene.
Selv har jeg aldri vært mer knust og samtidig så sterk.
Lillehammer 9. mai 2019
Sanna Sarromaa
Les mer om boken her