Forfatter Sanna Sarromaa gjestet Skavlan denne uken, for å snakke om feminisme og om sitt neste bokprosjekt – Skilsmisseboken.
«Jeg innrømmer det nå: Jeg var en fillefeminist, en salongfeminist, en fasadefeminist. Det eneste jeg var opptatt av var at man for all del ikke skulle ta mannens etternavn − slik at man i hvert fall så ut som en feminist. Etternavn sto jeg fast ved, image is everything, og ellers gjorde jeg hva jeg ville – altså, jeg nøt rosinene både i pølsene og i bollene.
Nå sitter jeg her som nyskilt, og den ekte feministiske virkeligheten har slått inn over meg. Etternavnet hjelper lite når man skal sette opp en trampoline, skaffe ved til vinteren, skru sammen en ny seng, fikse en ødelagt vaskemaskin eller en dusjslange. Når man plutselig er alene, er man også alene om alle oppgavene, også om dem som hørte til mannen − før mannen forlot huset. […]
Sorgen over å miste en familie og en ektemann snakker de færreste om, enda det er så utrolig vanlig. Det er ingen som kondolerer, det er ingen som bringer blomster til den skilte. Forventningen er at livet skal fortsette som før, enda grunnen har rast sammen. Jeg ønsker i boken å skrive om denne sorgen. Jeg skal snakke med folk som er blitt skilt – både frivillig og ufrivillig – og jeg skal snakke med parterapeuter om de emosjonelle konsekvensene og kostnadene ved en skilsmisse. I tillegg til det økonomiske og det psykiske, er det enda et felt der livet skal gå videre på for den skilte: Det praktiske. Her er det plutselig mye å ta tak i.» (Utdrag fra boken)
Boken utkommer i august.