Onsdag 2. oktober er det potetens dag. Potetforfatter Trond Gram har skrevet en tekst i anledning dagen.

Når man reiser gjennom de flate jordbruksområdene på Østlandet, langs Glomma i Østerdalen eller på Frosta nord for Trondheim, møter man vidstrakte jorder, kun avbrutt av små skogholt eller steingjerder. Dette landskapet, preget av kilometerlange jordbruksområder, er resultatet av menneskers innsats gjennom århundrene.

Gjennom generasjoner har folk hugget trær, gravd røtter, plukket stein og bygget steingjerder for å utvide sine jorder. Dekar for dekar har blitt bearbeidet for å øke landbruksproduksjonen.

Potetens inntog

Før 1814 var det først og fremst korn som ble dyrket på disse jordene. Etter hvert begynte en ny vekst å ta over: poteten. Etter flere tiår med dyrking i prestegårdshager, takket være pionerer som forsto dens nytte, ble poteten på 1800-tallet den viktigste åkerveksten i Norge. Kornblokaden og hungersnøden på begynnelsen av århundret gjorde at landet var moden for en betydelig nydyrking poteter, som snart ble den mest sentrale matvaren for småkårsfolk.

Nye metoder i landbruket bidro til at flere munner kunne mettes, og poteten spilte en avgjørende rolle i denne utviklingen. Flere områder ble dyrket opp, og landskapet endret seg drastisk med drenering av myrer og hogging av skog for å gi plass til jordbruket.

I motsetning til kornet kunne poteten dyrkes langt i nord og høyt til fjells. Den var godt tilpasset norsk klima og – etter hvert – norske ganer.

Poteten og samfunnsendringen

Samtidig med denne utviklingen flyttet mange fra husmannsplasser og gårdsbruk til industrien, og fabrikkene erstattet etter hvert landbruket som hovednæring. Poteten, med sin robusthet og evne til å brødfø store folkemengder, gjorde det mulig for flere å forlate jordbruket og søke arbeid i byene.

Endringene gikk raskt, og med dem fulgte bygging av veier, jernbaner og industri. Et moderne samfunn vokste frem, og poteten ble sammen med silda den sentrale matvaren for kvinner og menn i arbeiderklassen – for sluskene og rallarene som bygde landet.

Markens grøde

I Knut Hamsuns roman Markens grøde fra 1917, skildrer forfatteren kornet med en nesten religiøs ærbødighet. Poteten, derimot, beskrives mer jordnært som en robust matvare, importert fra utlandet, i slekt med nepen, ifølge Hamsun, men langt viktigere: en «makeløs frukt» som gir femten ganger avkastning med litt omtanke.

Hamsun påpekte også klasseforskjellene i måten poteten ble spist på: mens de rike nøt den med smør, dyppet de fattige den i litt salt. Denne populariteten, på tvers av samfunnsklassene, gjorde at poteten forble en sentral del av det norske kostholdet over lang tid.

For å forstå Norge må man forstå potetens betydning. Mer spesifikt må man forstå hvordan poteten representerte livet til husmenn, småbrukere og arbeidere – de som kjempet for å komme seg gjennom hver dag. Historien om poteten er en del av den økonomiske og sosiale historien om Norge, en historie om kampen for tilværelsen.

Les mer om boka og kjøp den her.