– Ulikheten som Panama-papirene avdekket, skaper et voldsomt sinne i befolkningen, sier Richard Wilkinson, forfatter av «Ulikhetens pris» til Klassekampen.
– Fordi det er så enkelt å gjemme bort penger i skatteparadiser, tør ikke politikerne å innføre toppskatt og dermed senke ulikheten, mener professor Richard Wilkinson.
– Skatteparadiser gjør det mulig for de superrike å unngå skatt. Fordi det er så enkelt å gjemme pengene, tør ikke politikerne å øke toppskattene av frykt for at de da vil flytte pengene, sier Richard Wilkinson, professor ved universitetet i York.
Sammen med Kate Pickett ga han i 2009 ut boka «Ulikhetens pris» (på norsk ved Res Publica 2011). Der viser de at likere land gjør det bedre, målt via faktorer som folkehelse, kriminalitet og sosial mobilitet.
«Ulikhetens pris» er oversatt til mer enn 200 språk og representerte starten på den store ulikhetsdebatten som har pågått siden.
Wilkinson holdt i nylig foredrag for Klassekampen-akademiet i Cambridge i England.
– Panama-papirene har gjort oss mer oppmerksomme på at de superrike og de store internasjonale selskapene ikke bare tjener tonnevis av penger, men også at de ikke engang betaler skatt av det. Det er å helle salt i såret, sier Wilkinson.
– Den høyeste marginalskatten i de fleste vestlige land ligger omkring 40 til 50 prosent. I Storbritannia og USA var toppskatten på 80 til 90 prosent på 1960- og 70-tallet, forteller den kjente sosialmedisineren.
Wilkinson mener at økt toppskatt er et viktig tiltak for å redusere ulikheten, både direkte og indirekte.
– OECD har vist at landene som har senket toppskatten har hatt den største økningen i ulikhet, også målt som inntekt før skatt, sier han.
– Det er intuitivt å tenke at dem som får senket skatten vil være fornøyd med inntekten de har, men det er motsatt. Sammenhengen kan skyldes at det med lavere skatt blir mer lønnsomt for direktører og andre i lønnsadelen å kjempe til seg enda høyere lønn, ettersom de beholder det mest av den, mens det tidligere gikk det meste av superhøy lønn til skatt.
I tillegg gjør skatteparadiser det vanskeligere å omfordele kapital. Uten omfordeling vil kapitalkonsentrasjonen naturlig bli enda sterkere slik den kjente samfunnsøkonomen Thomas Piketty skriver om i «Kapitalen i det 21. århundre», ifølge Wilkinson.
– På 1930-, 40- og 50-tallet var det mange land som hadde høye arveavgifter. I Storbritannia førte det til at mange store hus ble åpnet for offentligheten fordi de som eide dem, ikke klarte å betale arveavgiften. Slik ble samfunnet mer demokratisk og egalitært. Nå blir disse store lønningene og kapitalen gjemt unna, og skattepardisene gjør at generasjoner i rike familier ikke trenger å jobbe. Aristokratet blir gjenskapt når vi endelig hadde klart å kvitte oss med det, sier Wilkinson.
Likevel er han positiv til at utviklingen vil snu.
– Ulikheten og skatteplanleggingen som Panama-papirene avdekket, skaper et voldsomt sinne i befolkningen. Det gjør at selv konservative politikere blir presset til å gjøre noe. Problemet er at motinteressene er så sterke. Trillioner av kroner er bortgjemt, og tusenvis av revisorer og advokater lever av å holde dem skjult. Jeg er derfor usikker på om dette vil bli løst innen kort tid, men jeg tror ikke offentligheten vil glemme temaet før noe blir gjort.
Siden Wilkinson og Picketts bok kom ut, har interessen rundt ulikhet eksplodert. Thomas Pikettys bok om ulikhet har blitt en internasjonal bestselger, og OECD mener at ulikhet hemmer den økonomiske veksten. Men Wilkinson vil ikke ta æren for å ha startet debatten.
– Ulikheten har steget siden 1980-tallet, og finanskrisa gjorde at offentligheten ble nødt til å bli oppmerksom på dette. Vår bok kom på et veldig beleilig tidspunkt, sier han.
– Har det blitt gjort viktige gjennombrudd i forskning på ulikhet, eller skyldes den økte oppmerksomheten kun at offentligheten nå har fått øynene opp for temaet?
– Allerede på 1970-tallet kom de første forskningsartiklene som viste at land med høy ulikhet hadde dårligere folkehelse og høyere kriminalitet. Det vi gjorde var å lage et bilde av forskningen som gjorde det anvendelig for det brede publikum og at det ikke lenger bare sto i tidsskrift som ingen leser. Skadevirkningene av ulikhet er flyttet fra akademia til offentligheten, ikke bare innen folkehelse, men også innen evolusjonspsykologi og nevrovitenskap.
– Hvorfor har det ikke blitt gjort sterkere grep mot ulikhet når temaet har fått så mye oppmerksomhet?
– Ideologi kommer med lange skift, fra 1848-revolusjonen, til radikalismen på 1960-tallet og nyliberalismen fra 1980-tallet. Støtten til Bernie Sanders i USA og Jeremy Corbyn i Storbritannia er et uttrykk for at stemningen nå snur, men det tar tid, sier Wilkinson.
Av Stian Nicolajsen, trykt i Klassekampen 29. april 2016