Foto: Per Erik Andersen
Det å bli gammel og skrøpelig har ikke endret seg mye fra tidligere, men hva det koster å drifte – ikke minst i lønnsutgifter til eksempelvis sykepleiere og andre ansatte – har endret seg radikalt, skriver Runar Bakken i en kronikk i Klassekampen.
Når vi blir så gamle og skrøpelige at vi blir avhengige av bistand for ikke å dø, er det ikke bare økonomisk ulønnsomt å holde liv i oss – det er til ingen nytte. For til forskjell fra eksempelvis syke 30–40-åringer som med «rett medisin» kan bli friske og vende tilbake til familieliv, arbeidsliv og kjærlighetsliv og igjen bli verdiproduserende konsumenter, vil vi som gamle og skrøpelige forbruke to tredeler av kommunebudsjettene inntil vi dør. Dette koster Norge mellom 60–80 milliarder årlig.
Hadde Produktivitetskommisjonen (NOU 2016:3) tenkt prinsipielt og konsekvent om hva som kan øke produktiviteten, kunne den foreslått å tilbakeføre omsorgsansvaret til familien, et hovedansvar den opp gjennom hele menneskets historien har hatt helt frem til 1950-tallet.
Uavhengig av tid og sted har gamle mennesker som er blitt en «ekstra munn å mette», alltid aktualisert spørsmålet: Har familien, slekten eller, som i dag, offentlig finansierte velferdstjenester, økonomiske ressurser til å ivareta gamle mennesker, eller ikke? Måten dette spørsmålet har blitt besvart og håndtert på opp gjennom historien, har variert sterkt.
Indirekte avlivinger – hvor gamle blir overlatt til seg selv – eller direkte ritualiserte avlivninger, er med den statlig finansierte eldreomsorg for det meste historie, men kostnadsspørsmålet er ikke passé. Hadde gamle og skrøpelige vært som syke mennesker – som med «rett medisin» igjen kunne bli friske, produktive og verdiskapende konsumenter – hadde hodebryet vært langt mindre. Men den offentlig finansierte eldreomsorgen er økonomisk inkontinent; når det fylles på med skatte- og avgiftskroner i den ene enden, så renner det rett ut igjen i den andre enden, uten annet resultat enn at de gamle dør. Hvorfor foreslår ikke da Produktivitetskommisjonen å avvikle det hele, og omfordele 60–80 milliarder til potensielt produktive formål?
Å foreslå noe sånt ville selvsagt og umiddelbart bli møtt med høylytte humanistisk funderte protester fra dem som tror at menneskenaturen er god, og som dermed tror at den gode alderdom ville kunne realiseres med tilstrekkelige økonomiske bevilgninger. Forventninger og lovnader om den gode alderdom er like urealistiske og spunnet av et like vidløftig tankegods som drømmen om paradis på jord.
Alderdommen oppleves og erfares ikke som god, selv ikke for dem med kunnskaper, penger og makt.
Selvsagt kan mange plager i dag lindres: dårlig syn med briller, nedsatt hørsel med høreapparat, smerter i knokler med ulike medikamenter og lignende. Men en tilstand i avhengighet av hjelp i overgang mellom liv og død på sykehjem eller eget hjem, vil uansett og kontinuerlig produsere mangler som det ikke kan gjøres noe med. Grunnen er enkel: Vi er mest vant til å leve, og det paradoksale at vi skal dø, taler til oss innenfra, fra erfaringer med den genetisk bestemte nedbrytningen av kroppen som skrumper inn livet, og utenfra når nære venner faktisk dør. For hver som dør rundt oss, klippes noen av trådene til vårt eget liv over, og i vemod og frykt vurderer vi kanskje den tid vi har igjen som en kvalt tid. Det er brutalt, men ikke noe vi kan gjøre noe med; det tilhører menneskets grunnvilkår.
Det å bli gammel og skrøpelig har ikke endret seg mye fra tidligere, men hva det koster å drifte – ikke minst i lønnsutgifter til eksempelvis sykepleiere og andre ansatte – har endret seg radikalt. Ingen har tidligere i historien trengt en bachelor- eller mastergrad for å ivareta gamle og skrøpelige. Bare det å vokse opp innenfor en kultur skapte et godt nok grunnlag for å kunne ivareta dem helt frem til langt ut på 1970–1980-tallet. Vi i Nord-Europa kan gjøre som de fremdeles gjør i Sør- og Øst-Europa og store deler av verden for øvrig: å gjeninnføre familiens lovfestede ansvar for sine gamle, et ansvar de hadde frem til 1980-tallet i Norge. Sånn over natta ville jo ikke dette kunne gjennomføres, for nå ligger jo hjemmene våre øde på dagtid, som følge av 40 år med utdanningsrevolusjon og likestillingskamp. Men ved å ri retrobølga som går over Europa, og ta i bruk innovative helse- og sosialentreprenørers endringskompetanse, kunne de sammen med myndighetene selge inn og forsterke den romantiske kjærlighetsnostalgi. Rosabloggere og fotballfruer kunne være spydspiss for en videre stimulering av en retradisjonalisering av kjønnsarrangementet med 1950-60-tallet som normativ gullstandard: Protestene ville komme og jeg formelig hører Harald Eia rope opp om at han er villig til å betale 80 prosent i skatt for å slippe å ta seg av mora si. Protestene vil selvfølgelig bare vare inntil det blir avklart at det ikke er han, men kvinner som skal ta seg av sine gamle skrøpelige, noe de allerede gjør innenfor hjemmesykepleien eller sykehjemmene, hvor de utgjør nesten 100 prosent av de ansatte. Da spiller det heller ikke så stor rolle om menn må flytte fra familie – i disse arbeidsledighetstider – dit arbeid måtte finnes. En stedbundet «Solveig» er alt som skal til for igjen å kunne tilbakeføre ansvaret for gamle og skrøpelige til familien, et ansvar de opp gjennom hele menneskets historie har hatt – ja, bortsett fra en kort, men rådyr eksperimentell periode fra 1950 og frem til i dag.
Noen vil hevde at vi allerede har begynt på denne tilbakevendingen.
Av Runar Bakken, forfatter av boka Frykten for alderdommen (Res Publica 2014). Publisert i Klassekampen 23. mai 2016.