– Kommunereformen i Danmark bør være av interesse fordi vi er i ferd med å kopiere den, skriver Tore Nyseter i Dagsavisen. 

Den prisbelønnede danske journalisten Jesper Tynell har i boken «Mørkelykten» foretatt en inngående studie av prosessen som førte til reformen i 2007, som viser manipulering av tall, juss og fakta. Det egentlige formålet var å nedlegge fylkeskommunene (amtene).

Et annet formål var at store kommuner ville gjøre det lettere å konkurranseutsette kommunale tjenester. Den offisielle begrunnelsen var behovet for å overføre den statlige arbeidsformidlingen til kommunene «for å få mer kvalitet på tjenestene».

For strukturkommisjonen ble oppgaven å finne store problemer ved de små kommunene og skru opp forventningene til stordriftsfordeler. Men det forelå dokumentasjon som viste at for eldreomsorgen var det bare stordriftsulemper, og at stordriftsfordeler ikke skyldes kommunens størrelse, men at innbyggerne i de store byene bor tettere enn i landkommunene.

Det er bystrukturen og ikke antall innbyggere som gir stordriftsfordeler. Dessuten viste enda en analyse at små kommuner driver billigere og bedre.

For at slike fakta ikke skulle sparke beina under regjeringens planer om storkommuner ble dette kildemateriale utelatt. Motforestillinger ble ikke vurdert. Dette skuespillet pågikk i flere år og viser at dette var ren manipulering satt i system. Ser vi tilsvarende i Norge? Kommunereformen i Norge har hittil vist en del likhetstrekk med den danske prosessen. Selv om Vabo-utvalget, som har utredet ny kommunestruktur, ikke kan sammenlignes med den danske kommisjonen, ser vi også her at betydelige fakta er blitt uteblitt.

Utredningen bygger på den forutsetning at store kommuner vil gi bedre tjenester. Men realitetene viser det motsatte. Gjentatte innbyggerundersøkelser viser at innbyggerne er langt mer tilfredse i de minste kommunene, og tilfredsheten faller med økende kommunestørrelse. Slike fakta drøftes ikke i Vaboutvalget.

Det er størst misnøye i de største kommunene. Danske erfaringer viser at tjenestene verken ble billigere eller bedre. Sentraliseringen førte til nedleggelse av 3-400 skoler, 1.000 biblioteker og 919 barnehager.

Kommunereformen betegnes også som en demokratireform, fordi det vil bli økt lokalt selvstyre når nye oppgaver kan flyttes til kommunene. Men Vabo-utvalget (lederen er professor i statsvitenskap) drøfter ikke forutsetninger for lokaldemokrati, som nærhet til innbyggerne, mulighet for deltakelse, og ikke minst innbyggernes mulighet til innsyn og informasjon, og lekmannens rolle i lokalpolitikken.

Store kommuner vil redusere slike forutsetninger, slik professorene Audun Offerdal, Harald Baldersheim og Nils Aarsæther er talsmenn for.

I Danmark ble antall folkevalgte redusert fra 4.647 til 2.520. Samtidig medførte reformen opprettelse av 6.000 nye administrative stillinger. Lokaldemokratiet ble svekket.

Nav-reformen er den mest utredede, utprøvde, evaluerte og mislykkede reformen i vår velferdshistorie. Den ble kjørt igjennom politisk uten hensyn til erfaringer og tidligere evalueringsrapporter. Forskningsmiljøer som evaluerte reformen konkluderte entydig med ingen positive effekter av Navreformen, som i 2014 utløste 40.799 klager. En av evalueringsrapportene har sett på bruk av forskningsbasert kunnskap, og finner at den har hatt minimal betydning for utfallet av reformprosessen.

Forskningens rolle fikk en rituell karakter, hvor det viktigste ble å legitimere en politisk prosess. Ikke mye ulikt kommunereformen i Danmark.

Samhandlingsreformen var også en politisk styrt prosess hvor økonomi og effektivitet var motivet. For å få sykehuspasienter raskest mulig tilbake til hjemkommunen ble det forutsatt 2.000 nye fastlegestillinger, men med det listepasientsystemet vi har i dag vil det ikke være mulig. Her ser vi også en reform som ble satt i gang politisk uten å overskue de praktiske og reelle problemene som må løses for at reformen skal bli en realitet.

Danske erfaringer har også gyldighet i Norge.

Av Tore Nyseter. Trykt i Dagsavisen 17. august 2015