Koronakrisen kan skape økt grobunn for nasjonalismens mørke sider, men kan også benyttes til å forsterke det som er vakkert med nasjonalisme: Den sterke fellesskapsfølelsen, skriver Sylo Taraku i denne teksten.

I debatten om nasjonalisme har folk en tendens til å snakke forbi hverandre. Dette ble illustrert senest forrige uke i Agenda Magasins utvekslingen mellom nestleder i Senterpartiet, Anne Beathe Tvinnereim og politisk redaktør i Nidaros og tidligere nestleder i SV, Snorre Valen.

 

De to legger ulike ting i begrepet nasjonalisme. Tvinnereim trekker frem de positive aspektene ved å definere nasjonalisme som et demokratisk frigjøringsprosjekt for både individ og folk, mens Valen trekker frem nasjonalismens mørke sider, som den historiske forfølgelsen av minoriteter i Norge. Ikke minst har samene, jødene, kvenene, skogfinnene, rom og taterne blitt utsatt for denne. Nå er poenget: Begge har rett!

 

Det er vanskelig å se for seg hvordan demokratiet kan fungere uten en nasjonalstat. Det er nasjonalstaten som utgjør den beste rammen for representasjon og det som på engelsk heter «accountability», altså at de som styrer står til ansvar overfor folket gjennom valg. Det samme kan sies om velferdsstaten som er umulig uten den solidariteten nasjonalstaten skaper. Selv internasjonalt samarbeid, som er et annet tema i diskusjonen, har nasjonalstatene som sitt rammeverk. Det er vanskelig å se for seg uten fungerende nasjonalstater.

 

At nasjonalismen har sine mørke sider vet jeg samtidig alt om. Grunnen til at jeg, i likhet med tusener av andre, kom som flyktninger til Norge fra det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, var

den ekstreme nasjonalismen som kulminerte i folkemord og etnisk rensing. Krigene på Balkan er bare ett av mange historiske eksempler som har gitt nasjonalismen et dårlig rykte. Når Tvinnereim omtaler seg selv som «nasjonalist», så har hun selvsagt ikke denne formen for nasjonalisme i tankene. Hun presiserer da også at dette begrepet for henne handler om demokrati.

 

To former for nasjonalisme

På bakgrunn av debatten om nasjonalisme som foregår i Vesten i dag, kan man skille mellom to former for nasjonalisme, og jeg tror distinksjonen er i spill også i denne siste runde i vår hjemlige debatt. På den ene siden har vi satsnasjonalisme, og på den andre siden en etnisk nasjonalisme. Mens den første formen for nasjonalisme tar utgangspunkt i nasjonalstaten, tar den andre utgangspunkt i den største etnonasjonale gruppen på et gitt territorium. Disse to formene for nasjonalisme er ikke gjensidig utelukkende, men det er likevel viktige forskjeller mellom dem.

 

Statsnasjonalister setter nasjonale interesser i sentrum og mobiliserer til et forsvar for folkesuvereniteten mot overnasjonal styring. De er kritiske til at makt flyttes fra folkevalgte i nasjonalforsamlingen og ut til overnasjonale organer og internasjonale selskaper.

 

Denne formen for nasjonalisme er utbredt på venstresiden. Man feirer kulturelt mangfold, samtidig som man er kritisk til overnasjonal styring og den økonomiske globaliseringen. Argumentet er at globaliseringen gir for mye makt til internasjonale selskaper og bidrar til økt ulikhet. Det er snakk om en ulikhet som rammer globaliserings tapere, altså i særlig grad arbeiderklassen. Den blir skadelidende når jobber forsvinner til utlandet samtidig som arbeidsinnvandrere gjør arbeidslivet hardere og mindre regulert hjemme. Finanskrisen i 2008 skapte et momentum for fremvekst av en venstrepopulisme som spiller på nettopp disse forestillingene.

Etnonasjonalisme er mer utbredt på høyresiden. De som slutter seg til denne tankeretningen kan dele mye av kritikken mot overnasjonal styring, men er først og fremst kritiske til den kulturelle globaliseringen. Nærmere bestemt er de bekymret for demografiske endringer som følge av innvandring, og da er ikke lenger arbeidsinnvandring det sentrale, men ikke-vestlig innvandring fra land som kulturelt sett står oss fjernere.

 

Etnonasjonalister er med andre ord mer opptatt av nasjonal identitet enn nasjonal suverenitet og økonomisk proteksjonisme. Etter terrorangrepene mot World Trade Center i 2001, etter karikaturstriden i Europa i 2006 og migrasjonskrisen i 2015, har det særlig vært innvandring fra muslimske land som har blitt sett på som en trussel mot Europas trygghet og sivilisasjon. Dette har skapt et momentum for fremveksten av en høyrepopulisme på kontinentet, som ikke sjelden spiller på etnonasjonale strenger.

 

Statsnasjonalisme ingen trussel mot minoriteter

Selv om det er berøringspunkter, vil statsnasjonalister sjelden kjenne seg igjen når de blir slått i hartkorn med etnonasjonalister. Senterpartiet kan for eksempel ønske muslimske flyktninger velkommen til Norge og feire det lokale mangfoldet, men samtidig argumentere for at det er norske folkevalgte som må styre norsk innvandringspolitikk. Den kan ikke overlates til EU eller FN. Man skal altså selv ha kontroll over hvor mange og hvem som slippes inn, men når man først er innenfor, så skal man inkluderes i det nasjonale felleskapet.

 

Denne formen for nasjonalisme representerer ingen fare for oss som tilhører minoriteter i Norge i dag. Etnonasjonalismen oppleves derimot som ekskluderende, siden minoritetene her ansees som en trussel mot den nasjonale identiteten. Det felles vi-et blir trangere når kravet er tilnærmet kulturell likhet.

 

Ellers må det presiseres at ikke alle innvandringsmotstandere er etnonasjonalister. Det kan være legitimt å bekymre seg over at raske transformasjoner i retning økt etnisk mangfold undergraver det nasjonale samholdet og følgelig også demokratiet. Dette er utfordringer som må tas på alvor, men uten ensidig problemfokus og fryktretorikk.

 

I grunn handler begge formene for nasjonalismene om kontroll, men sterkere nasjonal suverenitet og kontroll over grenser er tross alt ikke det samme som kontroll over kulturelle fellesskap.

 

Fragmentering og populismens problem

I boken Balkanisering av Europa skriver jeg om hvordan begge disse formene for nasjonalisme kan true europeisk stabilitet. Den ene dimensjonen av nasjonalisme-konflikten handler om nasjonalstatens rolle i en globalisert verden; den andre om hva nasjonal identitet betyr i en mer multietnisk virkelighet innenfor nasjonalstatens grenser. Statsnasjonalismen kan balkanisere Europa, etnonasjonalismen kan balkanisere europeiske nasjonalstater.

Med balkanisering mener jeg fragmentering og desintegrering. Brexit, økende anti-EU populisme og spenninger mellom Brussel og tidligere østblokkland på den ene siden, mellom nord og sør på den andre, representerer en eksistensiell utfordring for den europeiske unionen. I en mer global sammenheng ser vi en svekkelse av den liberale verdensorden når selv USA trekker seg fra viktige multilaterale avtaler.

Alt dette kan skape dårligere samarbeidsklima internasjonalt og bedre muligheter for stormakter til å ta seg til rette på tvers av internasjonale normer. Det er dårlig nytt for små nasjonalstater som er avhengig av sterkere internasjonale institusjoner.

Nasjonalt kan ekskluderende nasjonalistisk retorikk skape mistillit og økt polarisering, noe som igjen kan ha konsekvenser for graden av tillit og samhold. I verste fall truer det demokratiet selv. Spesielt urovekkende er den populistiske formen for delegitimering av politiske motstandere som korrupte og forræderske eliter og ikke legitime representanter for folket.

Antinasjonalismens problem

Antinasjonalismen er gjerne motivert av de verste sidene ved nasjonalismen. Statsnasjonalister kan derfor fort oppleve å bli dårlig forstått eller mistenkeliggjort i møte med antinasjonalistisk aktivisme. På samme måte kan også «globalister» og «kosmopolitter» oppleve å bli misforstått når de involverer seg i slike debatter. Det finnes utopister blant dem, men det å ønske seg forpliktende samarbeid i Europa og en sterkere liberal orden globalt er ikke det samme som å ønske å erstatte nasjonale institusjoner med overnasjonale institusjoner.

 

Det er legitimt å mene at nasjonale interesser skal stå i sentrum for politikken og den politiske debatten, siden nasjonale politikere har fått mandatet fra sitt eget folk og ikke av internasjonale organer. Men hva er «nasjonale interesser»? Det kan ikke alltid besvares entydig. Det finnes ikke én felles interesse i internasjonal sammenheng når det er forskjellige interesser innad i et land. Folk deler også verdier og interesser på tvers av landegrenser.

Demokratiet skal løse motstridende interesser nasjonalt, mens diplomatiet og overnasjonale organer er verktøyene vi har til rådighet når vi forsøker å løse motstridende interesser regionalt og globalt.

 

Problemet med noen antinasjonalister er likevel at de ser på globalisering og overnasjonale institusjoner som nasjonalstatens motsetning. For dem er internasjonale institusjoner legitime bare i kraft av å være internasjonale. De ser på dem som nøytrale institusjoner som jobber for alles ve og vel, mens nasjonale institusjoner framstilles som egosentriske. Videre er de gjerne negative til nasjonale identiteter. Solidariteten begynner imidlertid i små samfunn. Man må anerkjenne dette, og bygge videre på det, ikke dekonstruere de fellesskapene vi tross alt har.

 

Selv ser jeg på forpliktende internasjonalt samarbeid og global solidaritet som et steg videre i vår sivilisasjonsreise. Det finnes mange felles utfordringer som løses best gjennom bedre internasjonalt samarbeid. Når internasjonale institusjoner svikter eller fungerer dårlig, er det likevel grunnlag for kritikk. Det gjelder både EU under migrasjonskrisen og WHO under koronakrisen, for bare å ta to eksempler.

 

En vitalisering av nasjonalstaten

Nasjonalismen er videre reaktiv i sin natur. Nasjonalistisk mobilisering skjer først og fremst i møte med utviklingsprosesser som oppleves som truende. Finanskrisen skapte en følelse av maktesløshet i søreuropeiske land som Hellas. Her måtte man la seg styre av overnasjonale organer i vitale nasjonale spørsmål, inkludert utformingen av statsbudsjettet. Den samme følelsen av maktesløshet ble utløst av migrasjonskrisen. Grensekontroll er et like vitalt nasjonalt politikkområde.

 

Den sistnevnte krisen trigget både statsnasjonalisme og etnonasjonalisme, spesielt i sentral- østeuropeiske land som fortsatt nekter å la seg presse til å bli innvandringsland, slik landene i nord har blitt. De satte foten ned for at EU skulle fordele asylsøkere til europeiske land uavhengig av hva nasjonalforsamlingene måtte mene.

Selv om populistiske partier fikk stor dagsordenmakt, ble både finanskrisen og migrasjonskrisen likevel håndtert av etablerte partier og av EU. Nå står vi overfor en ny krise som vi ikke helt vet de langsiktige konsekvensene av. Koronakrisen skiller seg sterkt fra de nevnte krisene ved verken å representere en trussel mot statssuvereniteten eller den nasjonale kulturen. Tvert imot setter krisen nasjonale myndigheter i sentrum.

Koronakrisen representere slik sett en vitalisering av nasjonalstaten. Det typiske er at tilliten til sentrale myndigheter øker og at fellesskapsfølelsen blir sterkere. Ingen internasjonal institusjon prøver heller å overstyre nasjonale organer. Det er allerede spenninger mellom lokale og nasjonale organer, men tenk hvis det var EU eller FN som bestemte når det skulle bli lockdown i europeiske land, eller når barnehager og skoler skulle åpne igjen i Norge. Det ville garantert ført til sterkere reaksjoner og en fremvekst av nasjonalistiske partier.

Krisen bekrefter nasjonalismens grunnfortelling

Det er dermed mulig at denne krisen skaper et nytt momentum for nasjonalismen. Det blir imidlertid ikke i form av en nasjonalistisk mobilisering mot overnasjonale organer, eller mot innvandrere, slik vi så under de to forrige krisene. Snarere ser nasjonalistene denne krisen som en bekreftelse på deres grunnfortelling: At alle tenker på sin befolkning først, og at internasjonale institusjoner er svake.

Nasjonalistisk backlash kan skje hvis globaliseringen får skylden for koronakrisen, hvis legitimiteten til internasjonale institusjoner svekkes ytterligere og hvis landene satser for mye på selvbergingspolitikk. Det trenger imidlertid ikke å gå slik. Vi er oss selv nærmest, men vi er også i samme båt i møte med pandemien og andre globale kriser. Denne krisen bekrefter behovet for bedre internasjonal koordinering og sterkere internasjonal solidaritet. Økende økonomisk nasjonalisme kan vanskeliggjøre nødvendig internasjonalt samarbeid og kan undergrave økonomisk lønnsom handel med varer, tjenester og arbeid. 

I Norge har vi unngått sterke polariserende tendenser. Vi har gode forutsetninger til å lykkes med omstillinger i møte med kriser og er konstruktive på den internasjonale arenaen. Etter koronaen vil imidlertid de gamle utfordringene fortsatt være med oss. Etter min mening blir den mest krevende omstillingen på lang sikt møtet med innvandringen. Da tenker jeg først og fremst på den fra ikke-vestlige land, og ikke arbeidsinnvandringen fra Europa, som er etterspørselsdrevet, og som regulerer seg selv i større grad.

Hvordan vi som samfunn skal tilpasse oss en ny tid med økte kulturelle forskjeller er et langt vanskeligere spørsmål enn hvordan vi kan gjenreise økonomien etter viruskrisen. Ja, det er også mer krevende enn å omstille økonomien i en mer klimavennlig retning.

Krisetider kan skape grobunn for nasjonalismens mørke sider, men kan også benyttes til å forsterke det som er vakkert med nasjonalisme: Den sterke fellesskapsfølelsen.

Den norske 17. mai-nasjonalismen er etter min mening den beste formen for nasjonalisme man kan tenke seg. Den skaper rom for stolthet uten å være sjåvinistisk eller minoritetsfiendtlig. Ingenting skaper en mer inkluderende nasjonal identitet enn feiringen av Grunnloven, flagget og demokratiet, som jo er felles for alle.

 

Les mer om Sylo Tarakus bok Balkanisering av Europa her