Mikal Olsen Lerøen er aktuell med sin nye bok Med Harley til Honningsvåg. På to hjul gjennom et nedstengt land. Les utdrag fra boken under og les mer i lenken her

Å være biker må være den perfekte måten å reise gjennom en smittsom pandemi på. Jeg har store, polstrede skinnsko som strekker seg oppover til midt på leggen. Det brune semskede skinnet tar av for støt ved fall og føles tykt og trygt mot asfalten. Så har jeg sort bukse i spesiallaget dongeristoff som skal tåle å seile over asfalt uten å bli brent av. Den har kevlarplast rundt knærne og utenpå hoftene, for å redde kroppen fra å bli ødelagt i en eventuell kollisjon. Over dette har jeg en skinnjakke som veier åtte kilo, og har beskyttelse i ryggen, albuene og over skuldrene. Den føles skuddsikker.

Før jeg tar skinnhanskene på, trer jeg en sølv metallic helhjelm ned over hodet, stropper den fast under haken og vipper ned det oransje visiret. Nå er det umulig for noe koronasmitte å trenge inn i min avstengte enmannskohort.

Det å bevege seg i over 80 kilometer i timen gjennom landskapet, innpakket i trygghet, mens motoren brøler som en sint okse, gir meg en distanse til alt det farlige, alle de smittede, alle de ekle effektene av covid‑19 vi fremdeles vet for lite om.

Å kjøre motorsykkel gir meg en mental styrke som jeg unner alle som nå er redde for pandemien. Jeg lar meg totalt isolere fra samfunnet, og dukker kun ned i det for å få en bolle, en kopp kaffe og litt bensin.

[…]

Etter en full tank på Circle K i Volda, der jeg takker nei til å delta i NM i hamburgerspising, kalkulerer jeg hvor mye jeg må kjøre i dag. Målet mitt er Smøla, som ligger helt opp mot grensen til Trøndelag. Jeg regner med at jeg nesten kommer til å bruke sju timer. Det er store avstander i Møre og Romsdal. Litt av grunnen til at det tar så lang tid, er at jeg må ta fire ferger. Jeg liker ferger; som motorsyklist er det helt nydelig å måtte stå av sykkelen, få strekt på beina, og slå av noen skrøner med folk på kaien.

Sør for Ålesund tar jeg første ferge for dagen. Så tar jeg en liten omvei for å se Ålesund sjukehus som er hovedsykehuset i Møre og Romsdal. I Molde stopper jeg for å se på de gamle, slitne sykehusbygningene fra 1960-tallet, før jeg nesten to timer senere kjører forbi det lille sykehuset i Kristiansund, det som har mistet fødeavdelingen sin. Det var her fødestriden startet for Bunadsgeriljaen. Det er kanskje i dag, på vei til Nordmøre, at denne motorsykkelturen, denne boken, endrer retning. Fordi selv om pandemien i seg selv er tøff nå, så har jeg oppdaget en dypere frustrasjon. Det er en setning skisentersjefen Gunvor Ljosland sa for flere måneder siden, som har sittet på med meg fra Åseral helt sør i Norge.

At det er veldig langt fra mange nordmenn til dem som bestemmer over dem. Det virker som at flere folk føler en urett som var her lenge før covid‑19. En skjevhet i Norge som sannsynligvis vil finnes også på andre siden av nedstengningen vi nå er inne i. De utallige opprørene tyder på det. De sinte siloballene. De lange leserinnleggene. Fergekaipratene. Norge er et langt land, men det virker som om det er blitt lengre i løpet av de siste årene.

Hvor er nyhetene fra vår del av Norge, spør en pratsom billettør, da jeg forteller at jeg er journalist. «Hvorfor hører jeg på NRKnyhetene bare om hvor mange smittede det er i Oslo?» Han ser på meg som om det er min skyld.

Jeg er selv avhengig av nyhetsmorgenen på NRK for å våkne om morgenen. Også jeg har lagt merke til nyhetsbulletinene som regel leser opp smittetallet for Oslo hver morgen, og ofte, men ikke alltid, leser opp totaltallet for hele Norge. Det kan kalles en Ring‑3-nærsynthet. Mange ganger har også intervjuene på NRK Nyheter fulgt samme Ring-3-nærsynthet. Da NRK om morgenen 14. januar, 2022, meldte at nå skulle kommunene få mer av ansvaret for smittevernet, valgte programlederen å intervjue Oslo-byrådslederen Raymond Johansen.32 Etter et lengre intervju om hva de nye statlige vedtakene betydde for Oslo, ventet jeg spent på når nyhetsverten skulle løfte blikket og se mot hele Norge. Hun gjorde ikke det. Tvert imot. Isteden snevret hun fokuset enda mer inn, og begynte å stille spørsmål om de ulike bydelene i Oslo.

Dette er veldig relevant for folk som bor i de ulike delene av hovedstaden, men er neppe riksaktuelt, og ikke nyhetsstoff for fergebillettøren min på ruten mellom Festøya og Solavågen i Møre og Romsdal. Det som kunne vært interessant for ham, var om de nye reglene ville løsnet det klamme nedstengningsgrepet de nasjonale reglene hadde hatt på hans nærområdet, men så langt ut i landet kom aldri dekningen denne morgenen.

Det har nå gått 428 dager siden Norge ble nedstengt. Jeg har kjørt over 2 000 kilometer gjennom pandemien. Pandemi-Norge er åpenbart så mye mer enn smittetallene i hovedstaden. Heldigvis så kan jeg gi fergebillettøren smittetallene som han etterlyser fra NRK. Denne dagen, 15. mai 2021, er det tre stykker i Møre og Romsdal som er innlagt på sykehus med covid‑19.33 Det er 0,0008 prosent av innbyggerne i fylket.

At covid‑19 ikke er det viktigste for mange i Møre og Romsdal, er da forståelig, og at fergebillettøren ikke synes at en bydelsgjennomgang over smitten i Oslo er en nasjonal nyhet, er like opplagt.Tre fergeleier, tre kaffe- og svelepauser senere, etter en hel dag på sykkelsetet i spektakulær norsk natur, kjører jeg i land på Smøla. Men jeg er ikke fremme, langt fra. Enda en hel time til kjører jeg før jeg kommer til det vakre lokalsamfunnet Veiholmen. Det ligger på en måte utenfor Smøla.

For å komme hit må jeg kjøre over en smal blyantstrek av en vei som er limt på toppen av over 15 skjær, holmer og steiner strødd en mil ut i havet. Faller du i sjøen her, kan du reke helt til Island. Det er utrolig at trampoliner og barn ikke flyr rett til havs. De 2118 innbyggerne her fikk for syv dager siden en ny verdensborger. Han er født på en måte som gjør at jeg skjønner hvorfor det er farligere å bli født i Møre og Romsdal enn i resten av Norge.