– Hovedbegrunnelsen for den danske kommunereformen var, som Nyseter peker på, at det skulle gi høyere kvalitet på kommunale tjenester og lavere utgifter. Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon på bedre kvalitet eller generelt lavere utgifter, skriver professor Bjarne Jensen i denne kommentaren i Dagsavisen. 

Professorene Vabo og Hagen går i Dagsavisen til frontalangrep på den erfarne kommuneeksperten Tore Nyseter fordi han påpeker at kommunereformen er lite gjennomtenkt, og at vi burde lære av den danske reformen fra 2007. Vabo ledet og Hagen satt i det som kalles «ekspertutvalget» for kommunereformen. De brukte knapt tre måneder på å foreslå en minstestørrelse på norske kommuner på 15.000/20.000 innbyggere. Konsekvensen ville være å fjerne over 300 av de 428 kommunene vi har, og gi oss ca. 100 kommuner. Det er det samme som danskene endte med. Dersom «ekspertenes» forslag skulle gjennomføres ville det bli den største kommunereform siden vi innførte kommunalt selvstyre i 1837. Jeg stusser på at noen som kaller seg eksperter, på under tre måneder, kommer fram til at rasering av norske kommuner er bra for det særdeles vellykkede norsk samfunn.

Vabo og Hagen mener at lokaldemokratiet vil fungere bedre med 100 enn 428 kommuner. Det vil i første omgang føre til at antall kommunestyremedlemmer reduseres fra over 11.000 til under 5.000. Det betyr i hvert fall at innbyggernes representasjon blir langt mindre enn i dag. Vi vet også at valgdeltakelse, erfaring som folkevalgt, deltakelse i politiske partier, innbyggernes kontakt med politikere og administrasjon og medvirkning i kommunen er best i de små kommunene og bedre enn i de store. Derfor er det viktig at kommuneeksperter som Nyseter kommer på banen og påpeker at drøftingen av demokrati er mangelfull og tendensiøs i Vabo-utvalget. Ingen av våre kjente demokratiforskere var for øvrig med i utvalget.

Det er ikke så overraskende at DIFIs innbyggerundersøkelser både i 2010, 2013 og 2015 viser at innbyggerne i små kommunene er mest tilfreds med de viktigste kommunale tjenester, og at tilfredsheten synker med økende kommunestørrelse. Det gjelder innenfor pleie og omsorg, men også oppvekst og grunnskole, sosiale tjenester og helsetjenester. Over 80 prosent av kommunenes utgifter går til disse tjenester. Årsaken kan være at nærheten mellom innbyggerne og de som styrer og yter tjenestene legger til rette for bedre tjenester i de små kommunene. Dette prøver Vabo og Hagen å bortforklare ved å påstå at den virkelige årsaken ikke er kommunestørrelsen, men at de små kommunene har høyere inntekter og gunstigere statlige overføringsordninger. Dessuten bor det flere gamlinger i de små kommunene og gamlingene er mindre kravstore enn yngre, og så har innbyggerne i de små kommunene lavere utdanning og da vet de kanskje ikke sitt eget beste. En rekke forskere fra ulike miljøer har i flere studier analysert disse resultatene og konklusjonen er at størrelse betyr noe for disse tjenestene. Derfor er det viktig, som Nyseter gjør, å trekke fram at små kommuner lykkes bedre med disse tjenestene og særlig da med pleie og omsorgstjenestene. Derfor er det heller ingen grunn til å tro at Vabo og Hagens forslag om rasering av norsk kommunestruktur vil gi den norske befolkning bedre kommunale velferdstjenester.

Vabo og Hagen skriver også at DIFI-undersøkelsen viser at innbyggerne i store kommuner ikke er misfornøyde: «Når innbyggerne spørres om deres totale inntrykk av å bo og leve i kommunen så er scoren 75 av 100 poeng, som uttrykker høy grad av tilfredshet. » Nyseter og heller ikke andre kritikere av kunnskapsgrunnlaget for kommunereformen, har påstått at innbyggerne i store kommuner er misfornøyd med å bo og leve i kommunen sin. Hvorfor skulle de være misfornøyd? De har et bedre kollektivtilbud, et bredere kommersielt tilbud av varer og tjenester, et langt mer variert arbeidsmarked og en rekke andre goder, og de er på samme måte som innbyggerne i små kommuner generelt fornøyd med en rekke forhold som ikke har noe med kommunale tjenester å gjøre. Kritikken mot kommunereformen bygger ikke på at innbyggerne i store kommuner er misfornøyd med kommunen sin, men at vi ikke får bedre kommunale tjenester i de små kommunene ved å slå dem sammen til store kommuner eller fusjonere dem inn i bykommunene.

Vabo og Hagen er opptatt av interkommunalt samarbeid. I en forskningsrapport fra 2007 startet korstoget mot de mindre kommunene med påstander om at det var 6.000 interkommunale samarbeid i Norge. Hovedbudskapet fra «Ekspertutvalget» er at dette undergravde lokaldemokratiet og ga mindre effektive kommuner. Problemet er at Vabos beregning er basert på en regnefeil. Senere forskning viser at det bare er ca. 900 slike ordninger. «Ekspertutvalget» skriver at denne forskningen tror de ikke på. Forskningen viser også at interkommunalt samarbeid fungerer godt, den bidrar til at små kommuner kan ivareta tjenester som trenger et større befolkningsunderlag og spesialisering på en god måte uten å slå kommunene sammen. Men påpeker også at vi må holde god oversikt over samarbeidene og de må styres politisk.

Hovedbegrunnelsen for den danske kommunereformen var, som Nyseter peker på, at det skulle gi høyere kvalitet på kommunale tjenester og lavere utgifter. Det er ingen dokumentasjon på bedre kvalitet eller generelt lavere utgifter. I det siste er det i tillegg kommet tall som viser at distrikter og mindre byer, som har mistet sitt kommunehus, sliter med sterkere fraflytting, reduksjon i antall arbeidsplassene og bygninger og lokaler står tomme. I første omgang forsvant kompetansearbeidsplassene i kommunehuset i de mindre byer og landsbyer. I neste omgang gikk det utover bibliotek, skoler og barnehager og privat tjenesteyting. Det har tydeligvis falt to av arkitektene for kommunereformen tungt for brystet at Nyseter trekker fram slike fakta. For spredtbygde Norge med en rekke bygdebyer og langt større avstander, kan slike sentraliseringstendenser bli enda sterkere enn det vi har sett i Danmark.

Av Bjarne Jensen, professor ved Høgskolen i Hedmark. Trykt i Dagsavisen 7. september 2015