– Det er langt fra spansk elitestyre til islandsk folkestyre. Norge ligger nærmere. Men vårt folkestyre er i spill. Spillet heter kommunereformen, skriver Eva Nordlund i Nationen. 

Mandag 4. april i Vigo, Spania: Den islandske statsministeren flakker med blikket og vrir seg i stolen. Så reiser han seg, snur ryggen til de to journalistene – og forlater rommet. Gang på gang gjør han det. Det svenske opptaket med statsminister Sigmundur David Gunnlaugsson går på topp i nyhetssendingene i alle spanske kanaler, i sending etter sending. Og det sendes flere ganger i løpet av en og samme nyhetssending.

Det handler selvsagt om «Los Papeles de Panamá», Panama-papirene. Dokumentene fra advokatkontoret Mossack Fonseca viser at både søsteren til kong Juan Carlos, Pilar de Borbón, og fotballstjerna Lionel Messi – i hvert fall faren hans – har opprettet selskaper i skatteparadis. Nobelprisvinner i litteratur, Mario Vargas Llosa, og den berømte filmregissøren Pedro Almodóvar har gjort det samme. Men den islandske statsministeren får altså minst like stor plass i de spanske sendingene.

Alle kjente vi møter i byen den ettermiddagen snakker om den islandske statsministeren. Oppglødde, entusiastiske og forventningsfulle stiller de alle det samme spørsmålet: Statsministeren på Island må gå av nå, ikke sant? Og de svarer sjøl: Islendingene finner seg ikke i den slags! Ingen har tatt et så grundig oppgjør med finanskrisa som Island. Der er råtne banksjefer stilt for retten og dømt. Heia Island! «I dag er vi alle islendinger», sier vår venn Alberto og vedder en kasse Ribeira Sacra (distriktets hvitvin) på at Sigmundur David Gunnlaugsson må gå av i løpet av kvelden eller morgendagen.

Ingen av dem snakker om fotbalkongen Leo Messi av Barca eller tante Pilar av Huset Bourbon, som begge har etablert selskaper i skatteparadis via advokatkontoret Mossack Fonseca. Hvorfor ikke?

Messi går langt på vei klar av mine venners kritikk fordi «han tross alt betaler mye skatt av det han tjener – og han har aldri stjælt penger av noen». Jeg har en begrunnet mistanke om at den forsonende holdningen til fotbalkongen handler om noe mer her på nordvestkysten av Spania: Synet på Messi som nord- og distrikts-Spanias våpendrager mot sentralmaktas Real Madrid og Cristiano Ronaldo. Fotball er aldri bare fotball her i Spania.

Tanta i kongefamilien verdiges ikke stort mer enn et gjesp fordi oppslag om korrupsjon blant medlemmer av kongefamilien, politikere og banksjefer er hverdagskost i Spania. Mine spanske venner mener skatteunndragelse er forkastelig. Samtidig anser de det som langt verre når politikere eller banksjefer i tillegg har tusket til seg svimlende summer av skattebetalernes penger i krisetid. Ofte uten å bli stilt for retten. Slikt gror det maktesløshet, mistillit og oppgitthet av. Slikt gjør at mange føler seg umyndige i et land styrt av en elite som de mener holder hånden over korrupte venner.

Mine spanske venners glødende begeistring over folkestyret på Island bunner altså i korrupsjonen i eget land, elitestyret, den høye arbeidsløsheten og tapet av velferdsordninger og pensjoner etter mange års kutt-politikk. Derfor blir de entusiastiske ved tanken på at Islands statsminister blir stilt direkte til ansvar av sitt folk, og antakelig kastet over natta. Et gyllent eksempel på at politikere som fører folk bak lyset blir stilt til ansvar, og må ta konsekvensene. Et gyllent eksempel på det folkestyret de drømmer om.

Nå vet vi at Alberto har sin kasse Ribeira Sacra i behold. Da bananene og yoghurten haglet mot Alltinget, ble Gunnlaugsson nødt til å ta bakdøra ut av Islandsk politikk.

Mens spanjolene risikerer å bli fengslet og ilagt skyhøye bøter dersom de demonstrerer på gater eller torg. Det sørger «Ley Mordaza» (knebleloven) for. Den loven statsminister Mariano Rajoy og hans høyreparti, Partido Popular (PP), fikk vedtatt mens de hadde flertall i parlamentet. Loven kom som en reaksjon på de mange demonstrasjonene mot Rajoy-regjeringas kutt-politikken. Statsministeren var lei folkets røst.

Det er i dobbelt forstand langt for innbyggerne i Vigo til Reykjavik. Norge ligger nærmere. Vi har et godt folkestyre. Men det er i spill. Spillet heter kommunerefomen.

Forfatter og professor emeritus ved Universitetet i Bergen, Alf-Inge Jansen, sier det slik: «Den kommunereformen som regjeringen nå driver fram, er et politisk prosjekt med et langt videre siktemål enn det flagget det seiler under. Det er et prosjekt for å reorganisere maktforholdene i Norge.» Da boka «Folkestyre eller elitestyre?» ble lansert tidligere denne uka, sa hans medforfatter Bjarne Jensen, professor ved Høgskolen i Hedmark, at det «strider mot sunn fornuft at større kommuner gir bedre demokrati», slik kommunalministeren altså hevder. Det er god grunn til å lytte til de to professorene, og lese boka der de presenterer forskningsgrunnlaget som viser hvordan kommunereformen vil svekke det norske folkestyret.

Samtidig går leder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Martin Kolberg fra Ap, ut i Nationen TV og «slipper katta ut av kommunereform-sekken». Kolberg peker på privatisering av velferdstjenester som en viktig drivkraft for den blåblå regjeringas råkjør for å få gjennomført kommunesammenslåing. Som direktøren for NHO Service uttrykte det i Klassekampen: «Noen velferdstjenester krever større volum enn andre for å bli lønnsomme for private.» Det blir større volum i større kommuner.

Mine venner i Vigo i Spania ville antakelig ha anbefalt demonstrasjoner og kasting av bananer og yoghurt mot regjeringa. For dem er jevnbyrdighet og folkestyre en drøm, og Norge dermed et drømmeland. Dermed kan de vanskelig se for seg gode grunner til at norske politikere frivillig svekker deltakerdemokratiet.

Av Eva Nordlund, trykt i Nationen 15. april 2016