Det føltes så urettferdig, alt hun gikk glipp av.

Jeg prøvde å holde tårene tilbake. Aurora hadde det ikke bra for tida. Det var over tre år siden hun ble syk, og fortsatt var dagene ustabile. Epilepsianfallene slet henne ut, medisinene hadde mistet den lille effekten de hadde. Aurora lo ikke, smilte knapt. Vi prøvde så hardt, laget lydene hun pleide å le av, spilte musikken vi visste hun likte.

Aurora var og ble en skygge av seg selv. Vi hadde forsøkt så mye. Ingenting virket.

Høytider er både glede og sorg.

Vi var slitne nå, alle sammen, dro rett på kjøpesenter etter barnehagen. Det var mye som måtte ordnes før 17. mai-feiringen dagen etter: strømpebukser og sko og pynt til håret. Iris fartet rundt i butikkene og viste oss alt hun ønsket seg, spurte etter glitterstæsj og ballerinakjole og My Little Pony-sko. Aurora satt i vogna si, stille, passiv. Et anfall her. Et anfall der.

Så ble vi sultne. Aurora fikk smoothie i knappen, vi andre ventet mens Konrad stilte seg i kø på McDonald’s. Auroras tålmodighet var i ferd med å ta slutt. Hun ble stiv – spastisk – som hun så ofte ble når vi var ute. Her var det i tillegg støyete, det gjorde henne utrygg. Hun begynte å gråte. Det var mer gråt enn vanlig disse dagene. Jeg løftet henne ut av vogna og satte henne på fanget. Kroppen hennes spente seg hardt, jeg måtte bruker krefter bare på å holde henne sittende. Jeg forsøkte å lene hodet hennes mot brystet mitt, men spasmene strittet imot. Hun ble sittende med hodet hengende framover. Så kom nok et anfall. Etterpå myknet kroppen litt. Jeg la hodet mitt inntil hennes, hvisket at jeg var der hos henne. Hun fortsatte å klynke.

Og da kom den over meg igjen – sorgen over at livet ble som det ble. Sorgen over livet som ikke ble. Jeg tenkte på Iris, som løp rundt i butikkene og lot seg fortrylle av tyll og glitter. Jeg tenkte på lille Snorre, ti måneder gammel, så inderlig fascinert av lys og flagg og ballonger. Og jeg tenkte på Aurora, på den hun skulle ha vært. Hun skulle ha sittet ved siden av Iris med sin egen Happy Meal-boks med sitt eget leketøy. Hun skulle ha sammenlignet sin leke med den Iris hadde fått, de skulle ha kranglet om hvem som fikk den fineste. Hun skulle ha rynket på nesa og plukket sylteagurk av hamburgeren, ikke fordi hun ikke likte sylteagurk, men fordi Iris plukket av sin. Etterpå skulle hun ha løpt i hælene på Iris og mast i kor med henne om is og boller. Når vi kom hjem, skulle hun ha danset rundt i huset med nye 17. mai-sko på føttene og 17. mai-pynt i håret og ignorert alle våre formaninger om å komme og pusse tennene. Og når hun endelig sto på badet med pysjen på og tannbørsten i munnen, skulle vi ikke ha fått pusset likevel, siden hun ikke greide å slutte å skravle om alt hun gledet seg til med 17. mai.

Men sånn var det ikke. I stedet satt jeg på McDonald’s med et gråtende, spastisk, sterkt funksjonshemmet barn i armene. Et barn som knapt viste interesse for noe. Ingen entusiasme. Ingen glede-seg-til-i-morgen. Det føltes så urettferdig, alt hun gikk glipp av.

Så jævla urettferdig.

På vei til bilen var det som om jeg så meg selv utenfra. Den slitne, bekymrede moren som gjorde ting nærmest på autopilot: skylte vann gjennom knappen på Auroras mage etter måltidet. Prøvde forgjeves å roe ned et klynkende barn. Støttet henne gjennom et anfall. Løftet den stive kroppen opp mot sollyset, klemte henne ekstra hardt før jeg satte henne på plass i bilstolen så godt det lot seg gjøre når hun var så spastisk. Løftet av sittedelen av vogna, la den i bagasjerommet, slo sammen understellet, lirket det på plass ved siden av. Lukket bagasjeromsluka. Ble stående sånn i noen sekunder, med nedovermunn, rynker i panna og en skygge over ansiktet, før jeg satte meg i bilen og vi kjørte hjemover.

 

 

Dette er et utdrag fra Helle Cecile Palmers bok Alle ting vil aldri bli som før. En løvemammas historie. Les mer om boka her.