– Historien om Høyreskolen er historien om hvordan kunnskapsløsheten fikk styre norsk skole, skriver Simon Malkenes i Dagbladet. 

Mathilde Tybring-Gjedde forteller «historien om kunnskapsskolen» i Dagbladet 24.07. Men historien om Høyreskolen er historien om hvordan kunnskapsløsheten fikk styre norsk skole.

Samme dag som PISA-sjokket rystet landet, oppnevnte Kristin Clemet Kvalitetsutvalget på nytt, nå med Astrid Søgnen som leder og et betydelig endret mandat. 06. mars 2002 fikk utvalget beskjed om å utarbeide en delinnstilling innen 15. juni 2002. Men utvalget sto ikke fritt. For kvalitet i skolen «må sees i lys av internasjonale prosjekter og initiativ på dette feltet (bl.a. i regi av OECD) og systemer for kvalitetsvurdering i grunnopplæringen i andre land.»
Hva sa OECD? Effektiviser. Hvordan? Legg ned små skoler, gjør klassene større, test mer, privatiser, skap konkurranse, offentliggjør testresultat og ansvarliggjør lærere og rektorer.

Det var kunnskapen Høyreskolen ble bygget på. Ikke fikk utvalget tid til å innhente annen kunnskap heller: «I løpet av tre måneder har det ikke vært mulig å foreta alle de analyser som hadde vert ønskelig» oppsummerte utvalget.
Tybring-Gjedde sin kunnskapsskole er i sin kjerne en naiv forenkling av skole, læring og utdanning. Forenklingen av skolen finner en for eksempel i Høyres blåøyde tro på at en kan måle skolebarns kunnskaper eksakt ved en enkelt, standardisert test. Og at testresultatet gir eksakt informasjon om kvaliteten på undervisning og den politiske styringen av skolen. (det Høyre kaller «mål- og resultatstyring»).

Men forenklingen krever at Høyre forkaster kunnskapen om ferdighetsvariasjon, motivasjon, mestringsforventning og faglig selvvurdering og så videre hos skolebarna. Det gjør Høyreskolen. Det er kunnskapsløst. Samtidig som Tybring-Gjedde og Høyre står på perrongen og mimrer om Søgnenutvalget sin foreldede forståelse av skole sitter Ludvigsenutvalget på toget til fremtidens skole. De sier «standardiserte prøver fanger ikke opp kompleksiteten i fag og kompetanser» (s. 94).

Hva skal erstatte Søgnenutvalgets grunnleggende ferdigheter, de som Høyre trodde en kunne teste seg til? I fremtiden skal elevene, ifølge Ludvigsenutvalget, lære fag, de skal lære å lære, de skal lære å kommunisere, samhandle og delta og de skal utforske og skape.

Dybdelæring skal erstatte overflatelæringen som jakten på de grunnleggende ferdighetene ga. Det er elevenes læring i fremtidens skole. Derfor må Høyre komme seg på toget. Vil Høyre det? Nei. Sittende byrådsleder i Oslo, Stian Berger Røsland, står fortsatt på perrongen og skryter av Osloskolens resultater på nasjonale prøver. Han fremhever (i Aftenposten 21.07) nettopp resultatstyring som en forutsetning for å lykkes. Hvor henter han belegg? Ikke i pedagogikk og didaktikk, men i samfunnsøkonomi.

Berger Røsland, og hele Høyre med han, klamrer seg til samfunnsøkonomen Hans Bonesrønning. Håpet er at han kan forankre skolepolitikken og gi den vitenskapelig legitimitet. Bonesrønning sier i avisene at årsaken til at Oslo gjøre det bedre på nasjonale prøver er på grunn av styringssystemet (resultatstyringen) i Osloskolen. Men han synser. For den håndplukkede forskningen Høyre smykker seg med støtter ikke Berger Røslands påstand.
I rapporten (SØF-rapport 4/12) er siste setning i konklusjonen at «foreløpig har vi for korte tidsserier til at disse analysene gir sikre konklusjoner». En vet ikke. Det er ikke kunnskap.

Hva forteller Tybring-Gjedde sin «historie om kunnskapsskolen»? Jo, historien om hvordan kunnskapsløsheten fikk styre norsk skole. Det er ikke noe å gå til valg på.

Av Simon Malkenes. Trykt i Dagbladet 30. juli 2015