Wegard Harsvik
– Med skattekutt, privatisering og svekking av arbeidslivet er Erna Solberg i full fart på vei mot å innføre svenske tilstander, skriver Blåkopi-forfatter Wegard Harsvik i Klassekampen.
«Først trodde han på Gud. Så trodde han på markedsliberalismen. Nå ser Torbjørn Røe Isaksen mot Sverige.» Slik åpnet Dagens Næringsliv sitt bredt anlagte intervju med den nåværende kunnskapsministeren i 2012.
I årene før hadde både han og andre framtredende høyrefolk vært tydelige på at de hadde mye å lære av sitt svenske søsterparti Moderaterna. Det ble etter hvert nesten parodisk hvor mye av sin retorikk og strategi Høyre hadde kopiert og oversatt derfra.
En tilsynelatende nyorientering i retning sentrum ga Moderaterna valgseier i 2006, men etter valget kom det likevel en kraftig høyredreining i praktisk politikk. Nevnte Isaksen beskrev det slik på et frokostmøte i den konservative tenketanken Civita: «Det interessante med Sverige er at de har gjennomført en del ganske store reformer. Den svenske alliansen og de svenske Moderaterna presenterte seg som det nye arbeiderpartiet, de presenterte seg som et moderat sentrumsparti, for hele Sverige. Så blir de nå av velgerne oppfattet som en slags trojansk hest. Fordi de er jo – som de for så vidt sa på forhånd, men som velgerne ikke oppfattet, en klassisk borgerlig allianse. Som gjennomfører det jeg vil si er ganske sunn og solid borgerlig politikk»
I kjølvannet av min bok Blåkopi – Høyres svenske strategi gikk diskusjonen høyt om en valgseier for høyrepartiene ville gi den samme utviklingen her i landet. Høyrepartiene bokstavelig talt blånektet – «svenskeskremming» ble det kalt. Etter det første stortingsåret vet vi i alle fall en del av svaret. På område etter område er det de svenske løsningene Høyre/Frp-regjeringen er i ferd med å forberede og gjennomføre.
I Sverige har denne politikken i sum gitt voksende ulikhet, massiv overføring av fellesskapets verdier til store selskaper, en skole og offentlige tjenester i fritt fall og en vedvarende meget høy arbeidsløshet – særlig blant ungdom. Jeg skal nevne noen av de grepene Solberg-regjeringen allerede har tatt, som til forveksling ligner det som har skjedd i vårt naboland.
1. En politikk for større forskjeller
I fjor la OECD fram en rapport som viser at forskjellene har økt mer i Sverige enn i noe annet land i hele den vestlige verden. Særlig har ulikhetene økt siden Høyres svenske søsterparti tok over styringen av landet i 2006. Syke, arbeidsløse og uføretrygdede har ifølge Sveriges offisielle statistikk (SCB) fått mindre å rutte med, mens nærmere 140 milliarder i skattekutt har gitt økt velstand for andre. Dette skjedde selv om Moderaterna før valget forsikret om at man hadde forlatt sitt monomane fokus på skattekutt. Vel inne i regjeringskontorene fikk kampen for lavere skatter likevel den sentrale plassen den alltid har i høyrepartienes politiske prosjekt.
Tilsvarende var det i valgkampen i fjor mye å høre om hvilke satsinger som høyrepartiene skulle få på plass. Det ble forespeilet store løft på utdanning, helse, samferdsel og politi. I sin åpningstale til Høyres landsmøte kort tid før valget i 2013 nevnte ikke partilederen «skattelettelser» en eneste gang. Fasiten fra de første budsjettendringene fra Høyre og Frp er at skattekutt er det suverent viktigste de driver med. Av de vel åtte milliardene som ble endret på de rødgrønnes budsjettforslag ble hele sju milliarder brukt på skattekutt. Fordelingen er nesten grotesk skjev. De som tjener over ni millioner kroner får redusert skatten med 1,5 prosent. De som tjener mellom 350.000 og 400.000 kroner får skattekutt på 0,1 prosent. De snaut tusen personer som tjener over ni millioner kroner i året får en kvart million i skattegave fra Solberg og Jensen. Med en normal inntekt på rundt 400.000 kroner i året, blir det fire hundrelapper mer å rutte med i året. I tillegg kommer fordelingsvirkningen av kutt i formuesskatten og avviklingen av arveavgiften – også der kommer de rikeste best ut.
2. Endring av arbeidslivet
Under det svenske høyrestyret har fagbevegelsen i Sverige opplevd sitt største medlemsras i moderne tid. Det er tatt flere grep som har flyttet makten i arbeidslivet i retning av arbeidsgiverne og deres organisasjoner. Høyre/Frp-regjeringen er godt i gang. Med nærmest kirurgisk presisjon skal arbeidsmiljøloven endres for å svekke fagbevegelsen og arbeidstakernes vern. Den svenske regjeringen åpnet allerede i 2007 dørene på vidt gap for midlertidige ansettelser – nå foreslår man tilsvarende grep fra den norske. Resultatet i Sverige er at over 16 prosent av jobbene er midlertidige – dobbelt så mange som i Norge i dag. I Norge går ledige i stor grad til faste jobber, i Sverige til midlertidige. I Sverige, med mye midlertidige jobber, er det dessuten langt vanskeligere å gå fra midlertidig til fast jobb enn i Norge.
Regjeringen vil også ha en maktforskyvning ute på den enkelte virksomhet fra tillitsvalgte og ansatte, til styringsrett for ledelsen alene. Arbeidsgiver får pålegge arbeid i det som tidligere var fritid. Enten gjennom pålegg om overtidsarbeid, arbeid på søndager eller gjennom en utvidet arbeidsdag. Kampen mot arbeidslivskriminalitet blir kraftig svekket når det legges til rette for mer uoversiktlige forhold på arbeidsplassene, kollektiv søksmålsrett fjernes, det blir dårligere lønn for innleide og langt flere med en løsere tilknytning til arbeidslivet.
Både Norge og Sverige har tradisjonelt hatt en sterk fagbevegelse. Høy organisasjonsgrad har gitt vanlige arbeidsfolk muligheter til å kreve en plass rundt bordet når de store og små samfunnsspørsmålene skulle avgjøres. Dette såkalte trepartssamarbeidet er en viktig hjørnestein i den nordiske modellen, og en forutsetning for vår måte å bygge landet på. Men arbeidstakernes innflytelse har ikke oppstått av seg selv. Den er en konsekvens av mange medlemmer, kollektive forhandlinger og evne til å stå sammen i fagbevegelsen.
En svekket fagbevegelse betyr at andre krefter slipper til, og at andre hensyn enn vanlige folks beste vinner fram. Internasjonalt er høyrepartiene på offensiven mot fagbevegelsen. De borgerlige teoretiske tenkerne betrakter rett og slett fagbevegelsen som en markedsmessig forstyrrelse, som presser lønninger og kostnader for eierne i været. Fra Høyres søsterparti i USA – republikanerne – kommer det en strøm av forslag som gjør det vanskeligere, dyrere og endog forbudt å være fagorganisert. I Norge er Civita allerede i gang med å berede grunnen for nye framstøt – der vil man starte med å kutte i streikeretten for halvparten av LOs medlemmer!
Regjeringens svekkelse av arbeidsmiljøloven vil samlet endre viktige forhold i det norske arbeidslivet. Det er meningen. I alle fall halvparten av dagens regjering er av prinsipp mot det de kaller «monopolliknende organisasjoner» i arbeidslivet. I snart et halvt århundre har Fremskrittspartiet kjempet mot både fagbevegelsens innflytelse og dens blotte eksistens. Den norske samfunnsmodellen har bidratt til et arbeidsliv med både effektivitet, fordeling og likestilling, samt et samfunn i stor grad basert på samarbeid og tillit. Et velregulert, velorganisert og anstendig arbeidsliv er en hovedårsak til den norske modellens produktivitet, omstillingsevne og suksess.
3. Massiv privatisering
I regjeringserklæringen har Høyre og Frp tatt med et eget avsnitt om konkurranse og konkurranseutsetting. Man fastslår at «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester.» Altså ingen forskjell på å drive omsorg og å selge cappuccino. Det er et ganske ekstremt liberalistisk standpunkt.
I Sverige har de sterkt negative erfaringene med kommersialisering av helse og skole blitt et av de tyngste argumentene for å bytte ut den borgerlige regjeringen. Et massivt flertall (70 prosent) av svenskene vil nå forby profitt i velferdstjenestene. Det handler både om at selskapene har hentet titalls milliarder ut av felleskassa, og om stadige skandaler knyttet til kvaliteten på både skoler og helse- og omsorgstjenester. Det hindrer ikke høyrepartiene i Norge fra å kopiere deres løsninger. De har hatt det så travelt med å åpne for flere private skoler at man ikke tok veien om en vanlig prosess for å endre privatskoleloven, men hasteendret en forskrift, slik at Kunnskapsministeren kan godkjenne skoler etter eget forgodtbefinnende. I tillegg vil man forslå en endring i loven senere, for å slippe flere til.
I helsesektoren har man allerede startet med å øke innslaget av private kommersielle virksomheter, og varslet at en ytterligere opptrapping er på vei. Og en uke etter valgdagen i fjor kunne Finansavisen fortelle om at et knippe finanskjendiser i det stille har kjøpt seg inn i Unicare, en av Oslos største private aktører innen omsorg. Under kodenavnet «Project Care» har Icon Capital, med flere av de mest kjente investorene i Norge kommet inn på det avisa kaller «det lukrative markedet for pleie og omsorgstjenester». De får følge av en rekke store utenlandske selskaper, som Aleris, Attendo og Vardaga. Det siste er best kjent som Carema, men man har funnet det formålstjenlig å bytte navn etter en lang rekke avsløringer av forholdene på sykehjemmene selskapet driver. Svensk LO har nylig kartlagt forholdene for ansatte på kommersielle sykehjem. Det viser at det er flere deltidsansatte, flere på midlertidige kontrakter og lønna er i gjennomsnitt lavere. En omfattende privatisering legger dermed til rette for et voksende lavlønnsmarked i den private tjenesteytende sektoren. Utrygge arbeidstakere, med usikre og dårlig betalte jobber, er også vanskeligere å organisere. Dette er erfaringer vi allerede har gjort oss i Norge, i typiske serviceyrker innen hotell, renhold og servering.
Skandaler har man i Sverige også hatt knyttet til private firma som driver arbeidstrening, der man både har sett meningstom oppbevaring og ren utnytting – gjerne kombinert med store utbytter til eierne. Disse erfaringene har ikke hindret regjeringen fra å ønske å sette arbeidstrening og attføring på anbud til rent kommersielle selskaper – en privatiseringsiver så hodeløs at selv NHO har reagert.
Lærdommen fra Sverige tyder på at vi bare har sett starten på høyrekreftenes offensiv for å endre det norske samfunnslivet. En fornøyd Erna Solberg slo foran sommerferien fast at hennes regjering er godt i gang med å forandre Norge. Der kan man trygt si seg enig.
Kronikken sto på trykk i Klassekampen lørdag 5. juli 2014