– Idealet om aktiv alderdom kan snarere hemme enn fremme livskvaliteten for en 90-åring, skriver Runar Bakken i Morgenbladet. 

– Det går et spøkelse gjennom Europa. Det ble første gang sett på 1980-tallet. Utover på 1990- og 2000-tallet ble det mer og mer synlig. Nå dukker det til stadighet opp i politiske styringsdokumenter, dagspresse, reklame, og ulike medier. Til forskjell fra spøkelser vi kan skremmes av, er dette vennlig, smilende og positivt. Som et virus sprer det seg med en voldsom hastighet, muterer og dukker opp i de mest utrolige kombinasjoner: Aktiv fritid, aktiv kapital, aktiv eiendomsmegling, aktivt treningssenter, aktiv helse, aktiv læring, aktiv ungdom, aktivt personell, aktiv dagtid, aktiv skøyteklubb, aktiv ortopedi, aktiv dødshjelp, aktiv kjøreskole, aktive hjem, aktiv lytting, aktiv skadedyrkontroll, aktiv omsorg.

Listen kan gjøres lengre, men poenget er: adjektivet aktiv infiserer våre hjerner og sniker seg umerkelig inn i språket. Men ikke bare i språket: Tidligere i år viste Evgeny Morozov i Morgenbladet, på skarpsindig vis, hvordan dette spøkelset av et ord er et ektefødt barn av nyliberal tenkning og praksis. I artikkelen «Fitcoin, den nye helsevalutaen, lenker kroppen til finansmarkedet» skriver han innledningsvis: «Amerikas tre besettelser – teknologi, trening og finans – har endelig fusjonert i Fitcoin, en ny app som lar brukerne omsette treningssenterbesøk til penger. Mekanismen er enkel: Appen konverterer hjerteslagene til digital valuta».

Appskaperne tjener penger på samarbeidsavtaler med eksempelvis Adidas, som igjen tilbyr redusert pris og eksklusive produkter til dem som trener: Jo harde-
re trening, desto høyere hjertefrekvens og flere bitcoins (penger).
Dersom Fitcoin skulle bli en suksess, vil appen kunne bidra til at private forsikringspremier kan senkes og at de offentlige helsebudsjettene i Norge kan reduseres. I så tilfelle kan skatter og avgifter på sikt bli redusert, og det varslede, offentlige velferdsunderskuddet unngås. Kort og godt: et individuelt og samfunnsøkonomisk vinn-vinn-konsept.

Fusjonen mellom Fitcoin, den nyliberale kapitalismen og aktivitet, er talende: Helse blir en vare. Likedan er «aktiv aldring» – en bevegelse født i USA på 1980-tallet, blitt omformet i nyliberalismens bilde.

Motoren bak det hele i en nyliberal tenkning er å redusere offentlige helse- og velferdsbudsjetter, alle andre verdier enn markedsverdier fortrenges, og aktivitetsideologien antar med dette totalitære trekk.
Aktivitet utgjør bunnplanken i Folkehelsemeldingen som Solberg-regjeringen sendte til Stortinget i mars og i «Morgendagens omsorg», en stortingsmelding fra Stoltenberg-regjeringen i mars 2013. I disse politiske styringsdokumentene er aktivitetsspøkelset blitt til helseideologi med ekstrem svak empirisk tilknytning til virkeligheten. Like selvfølgelig som luften vi puster i, er aktivitetsspøkelset blitt helsemyndighetenes nye religiøse tro, hvor kroppen er tempelet for religionsdyrkelsen.

Eneste utvei for å skape seg sitt eget autonome rom hvor andre verdier kan danne grunnlag for vår livsførsel, er ved å motstå både appen Fitcoin og helsemyndighetenes nye religionsdyrkelse. I en barnslig protest er det fristende bare å legge seg ned og røyke og drikke med begge hender.

Det kan diskuteres hvor hensiktsmessig en slik protest er. Det som ikke kan diskuteres, er at denne «nye religionen» vil påføre gamle, skrøpelige mennesker mer lidelse enn det allerede innebærer å leve seg gjennom alderdommen. Det er her senil kløe kommer inn.

Senil kløe – en tilstand som kan oppstå som følge av uttørring av huden – tjener her som et relativt uskyldig eksempel på et forhold som aktivitetstroen underkjenner: Den genetisk bestemte degenereringen av kropp og sinn. Sammenhengen er følgende: Aktivitetstenkningen sprang opprinnelig ut av et forskningsprosjekt ved Universitetet i Chicago på 1950-tallet. Det empiriske materialet ga opphav til og grunnlag for to vidt forskjellige tolkninger av hva det innebærer å eldes og leve som gammel. Aldrende menneskers tilbaketrekning ble ikke lenger forstått som konsekvens av en kroppslig degenerering med muligheter for å få «senil kløe», men som konsekvens av en sosial og samfunnsmessig utstøting. Aktivitetstenkningen så heller ikke alderdommen som en kvalitativt forskjellig periode av livet sammenlignet med andre perioder, bare som å være noen år eldre enn voksen.

På 1970-tallet ble aktivitetstenkningen den dominerende innenfor eldrepolitikken i USA, og på 1980-tallet satte Sosialdepartementet i Norge i gang en holdningskampanje – «Eldre som ressurs» – som raskt ble omdøpt til «Aktive eldre». Denne norske offensiven var en del av en internasjonal bevegelse, blant annet som følge av FNs første verdenskonferanse om aldring i 1982. At alderdom var ensbetydende med negativitet, passivitet, tilbaketrekning og sykelighet ble og
blir forsøkt erstattet med en oppfatning om at alderdom er preget av positivitet, aktivitet, integrering, sunnhet.

Aktivitetstenkningen kan minne om jakten på ungdomskilden. En av 1990-tallets mest-
selgende bøker innenfor feltet hadde tittelen Ageless Body, Timeless Mind: The Quantum Alternative to Growing Old (Chopra 1993). Boken gir løfter om en kropp og et sinn fri for alder dersom hver enkelt følger rådene om hva man bør spise og drikke, og hvilken type kroppslig og mental aktivitet man bør utføre.

Når aktivitetsfrelste konfronteres med at det ikke finnes noen kur som opphever konsekvensene av alderdommen, altså døden, svarer de litt som den kristne pietisten som ble konfrontert med at Jesus laget vin av vann: «Vi vet det, men vi liker det ikke».

For blindt troende aktivitetsfundamentalister ifnnes det ikke grenser – hverken utenfor oss eller inni oss – hvis du tar «den rette medisin». Det finnes ingen gitthet, ingen kroppslig og biologisk gitt grense, som det ikke er mulig å oppheve.

Hvis vi følger aktivitetstenkningens spor ut i samfunnet, finnes det positive sider: Tilrettelegging for gang- og sykkelstier, fleksibel tilpasning til arbeidslivet for de yrkesutøvere som kan stå i arbeid etter oppnådd pensjonsalder, økt deltagelse i samfunnslivet, universelt utformede boliger med nærhet til kollektivtransport, og teknologiske løsninger i hjemmet, noe som kan bidra til å utsette tidspunktet hvor vi blir direkte avhengige av andre mennesker.

Men på personnivå, og på det tidspunktet hvor vi som gamle og skrøpelige blir ensidig avhengig av andre mennesker for å kunne leve videre, kan aktivitetsideologien erfares som et rent overgrep.
I en barnslig protest er det fristende bare å legge seg ned og røyke og drikke med begge hender.

En av kildene i min bok «Frykten for alderdommen» var ansatt på et sykehjem, og han fortalte med glede at arbeidet med å aktivisere eldre ga ham så mye: «Jeg får så mye igjen for det», sa han. Han viste til en pasient som hadde kommet fra et tradisjonelt sykehjem hvor pleie stod i sentrum. Den gamle var avhengig av rullestol, og store deler av dagen tilbrakte hun i sengen. Den ansatte mente hun hadde mange ubrukte ressurser, at hun egentlig ikke var så skrøpelig som hun ville ha det til.
Den ansatte pleieren var i gang med å trene den gamle opp til å klare flere ting selv, slik hun gjorde før, selv om det innebar at han måtte behandle henne «litt hardt». «Ellers forfaller hun», uttrykte han, «hvilket kan få den konsekvens at hun får flere smerter og dør tidligere», la han til.

En annen ansatt kom til og hevdet at «du kan dø av å være på en vanlig sykehjemsavdeling, hvor eldre ikke aktiviseres». «Selv om det innebærer å behandle eldre litt hardt, er det til deres eget beste», la hun til.

Både det å bli pleiet ned i seng og å bli «tatt litt hardt» for å komme ut av den, kan oppleves som overgrep. I begge tilfeller kan det være et uttrykk for at vi skaper gamle skrøpelige i vårt eget ideologiske bilde av hva det innebærer å bli og leve som gammel.

Men ikke alle godtar aktivitetslinjen. En episode på et sykehjem jeg besøkte, kan illustrere hvordan motstanden kan komme til uttrykk: En mann på nærmere 100 år spurte en dag ved frokostbordet – hvor han satt i samtale med andre gamle skrøpelige – om en av de ansatte kunne skjære flere brødskiver fordi brødfatet var tomt. En ansatt som sto ved kjøkkenbenken, sa at det var mer brød ved siden av henne og at han kunne komme til henne og skjære skiver selv hvis han ville ha mer.

100-åringen syntes åpenbart at uttalelsen var nedlatende, og for å markere dette, reiste han seg, tok rullatoren og forlot frokostbordet. Med dette markerte han, slik jeg tolker hendelsen, at han ikke ville la sitt liv bli definert av folk som hadde sluttet seg til aktivitetstroen. Men denne protesten ble av personalet tolket som «furting», og den utløste en bekymring for om det hele var uttrykk for «lært hjelpeløshet». Det vakte derfor forundring da mannen demonstrativt samme ettermiddag tilbakela en solid distanse frem og tilbake i korridoren, uten rullator.

Det å kunne «klare seg selv» synes å være forbundet med ambivalens når vi blir gamle. Selv om gamle skrøpelige kan yte motstand mot å bli aktivisert, er de ikke motstandere av å kunne klare seg selv. Men i ensidig avhengighet av andre mennesker forbindes ikke livet på sykehjemmet eller i eget hjem som selve livet. Alle gamle vet at det livet de har levd er noe de ikke kan vende tilbake til, så hvorfor da være aktiv for å øke funksjons- og mestringsevnen? For hvem er det viktig?

Gamle mennesker kan sukke tungt over tapt frihet og uavhengighet, sukke over den tiden hjemmet var fylt av liv og røre, hvor kroppen ikke satte grenser for noe.

Kroppen var fraværende i bevisstheten, og de var vendt utover mot alt og alle. Når den kroppslige svekkelsen er blitt så omfattende at de er blitt ensidig avhengige av andre mennesker for å kunne leve videre, betraktes ikke denne tilstanden som selve livet. De lever og er i live, men som om de allerede er i ferd med å forlate det.

Livet med en svekket kropp og en begrenset fremtid synes over tid å fremtvinge en mer pragmatisk holdning til at selve livet er det livet de har levd. Hva gamle mennesker selv ønsker, er i høy grad preget av at de forholder seg til en uunngåelig død og at de ønsker å overgi ansvaret for sine svekkede kropper til et personale som eksempelvis vet hvordan forhindre at «senil kløe» utvikler seg til smertefulle og infiserte sår, og som gir rom for en form for passiv aktivitet.

I så tilfelle kan de som gamle bruke noe av det lille overskuddet de har igjen til noe meningsfullt, når nettopp liv og mening er truet. «Jeg tar en dag av gangen», er det uttrykket som stadig går igjen. Livet «her og nå» er derfor et liv uten ambisjoner om å skulle bli eller ha det så mye bedre gjennom aktivitet. Den slags tilhører det livet vi har levd.

Fakta: Antall nordmenn over 67 år per 1. januar 2015: 772741.
Statistisk sentralbyrå

Av Runar Bakken. Trykt i Morgenbladet 31. juli 2015

——————-

Debatten fortsatte i Morgenbladet og den 14. august 2015 skrev Runar Bakken under overskriften «Det er en grense for alt:

Linn-Heidi Lunde – førsteamanuensis i klinisk eldrepsykologi ved Universitetet i Bergen – påpeker i debattinnlegget «Aldring er mangfold» i Morgenbladet at mine kronikker og essays om alderdom i avisen det siste året er pessimistiske og unyanserte.

I det siste essayet – «Fra Fitcoin til senil kløe» – hevder hun både at jeg mangler vitenskapelig belegg for mine påstander, og – fordi jeg ikke er aldersforsker – har mangelfull kjennskap til en rekke nasjonale og internasjonale studier som viser «at aktivitet og stimulering i eldre år både virker forebyggende på sykdom og funksjonssvikt, og bidrar til bedre mestring av eksisterende helsesvikt».

Jeg kjenner godt til den type studier, men det er ikke disse studiene jeg angriper. Det er snarere hvordan slike studier transformeres av helsepolitiske myndigheter til en nær totalitær helsepolitisk ideologi og tilforlatelig «selges» som et samfunnsøkonomisk og personlig vinn-vinn-konsept – alt sammen i et forsøk på å redusere offentlige helsekroner.

Ideologien er ikke bare myntet på de av oss som putter i seg for mye av alt og som ikke kommer seg opp av sofaen, men også på gamle skrøpelige i hjem og sykehjem. Det er en grense for alt,
og det her jeg argumenterer for at grensen må trekkes slik at gamle skrøpelige skjermes for den helsepolitiske ideologien som – med henvisning til vitenskapelige studier – hevder at kongeveien går gjennom aktivitet.

For på det tidspunktet gamle mennesker – til tross for at de har gjort sitt ytterste for å klare seg selv – ikke lenger makter å ivareta eget liv, og blir ensidig avhengig av helsepersonell, for å kunne leve videre, bør helsepersonell rette oppmerksomheten mot det faktum at gamle mennesker lever i overgangen mellom liv og død.

Da bør i stedet den lindrende pleie utgjøre grunnlaget for hva helsepersonell skal konsentrere seg om; det både det Kari Wærness og Kari Martinsen betegner
som vedlikeholds- og tilbakegangsomsorg. Den lindrende pleie rommer – innenfor rammen av vedlikeholds- og tilbakegangsomsorg – den erkjennelse at ingen «medisin» heller ikke aktivisering – kan kurere aldringens konsekvens: døden. Dette kan lyde pessimistisk, men er ikke mindre sant av den grunn.

Sagt og presisert på en annen måte: Studier som viser til helse-
gevinst hvis gamle mennesker holder seg mentalt og fysisk aktiv, er selvsagt positive, om enn uhyre banale. Alle vet at «setter en seg til, så er løpet kjørt». Dette er erfaringskunnskap like gammel som menneskeheten selv.

Det er når slike vitenskapelige selvfølgeligheter tilpasses ved å inngå i bestemte helsepolitiske strategier at gamle – i ensidig avhengighet av aktivitetsfrelste helsepersonell – kan erfare ideologien som overgrep. Den kan erfares og oppleves som overgrep fordi de aktivitetsideologiske «brillene», gjør personalet blinde for å se hva hver enkelt av de gamle finner meningsfullt når livet deres, og meningen med det, er truet.

Av Runar Bakken. Trykt i Morgenbladet 14. august 2015