Simon Malkenes

Sentralt i nyliberal tenking er forestillingen om den spontane orden, skriver Simon Malkenes i Morgenbladet. 

Sentralt i nyliberal tenking er forestillingen om den spontane orden. Ifølge F. A. Hayek, danner den spontane orden grunnlag for hvordan verden er og hvordan mennesket erfarer og finner kunnskap om verden. Torbjørn Røe Isaksen skrev i Morgenbladet 31. januar 2014 at «Markedet var, eller er, et av de fremst eksemplene» på den spontane orden. En slik tro forstått som sannhet kalles doxa. Det nyliberale doxa forstår seg selv som universelt og sant. Derfor aksepteres ikke andre løsninger. Det gjør nyliberalismen ortodoks for de troende og paradoksal for de ikke troende. Derfor tror en alt er mulig i nyliberalismen, uten det å stille spørsmål ved nyliberalismen. Der er ikke noe alternativ.

I Kristin Clemets nyliberale systemskifte i skolen er barna omtalt som «Humankapital – vår viktigste ressurs.» For «språk er makt» skriver hun. Begrepet humankapital kommer også fra Chicago-skolen og professor Gary Becker. Han ser forholdet mellom mor og barn som et økono-misk forhold. Alt mor gjør, hvor mye omsorg, omtanke og oppmerksomhet hun gir barnet sitt, hvordan hun følger med på barnets utvikling, utdanning, hvilken mat barnet får, utgjør mors investering i barnet som humanka- pital. I neste omgang sier det noe om hvilken inntekt eller avkastning moren får av investeringen i barnet sitt.

I begrepet ligger en konkurransefilosofi som hevder at de dyktigste og mest intelligente styrer, og at de mindre smarte ikke gjør det. For humankapitalen arves også.

Becker mener at gode humankapitalinvesteringer gjør en rik og høyt utdannet. Det lager en genetisk forklaring på ulikhet, på hvorfor noen er bedre og linkere enn andre, og da til slutt hvorfor noen utvalgte her rett til å styre og lede. Slik henger den økonomiske forståelsen av barn som humankapital sammen med det nyliberale synet på lederskap.

Innlegget ble publisert i Morgenbladet 17. juni 2016.