Tarjei Leer-Salvesen har skrevet boka Oljefrakten – en røverhistorie som kaster lys over dagens debatt om boikott og sanksjoner.

– Hvorfor har du skrevet denne boka?
– Jeg mener det er mye vi kan lære av frigjøringskampen i Sør-Afrika. Det ble slutt på apartheid-politikken, og overgangen til demokrati fant sted uten full borgerkrig. Denne delen av historien gir håp. En annen side ved fortellingen i boka mi, handler om en mørk del av norsk økonomisk historie. Og begge deler griper inn i diskusjonene om hvordan vi som samfunn forholder oss til sanksjoner. Økonomiske sanksjoner er et viktig alternativ til militære virkemidler.

– Hva bringer du til torgs, som vi trenger å vite?
–Den som leser, får se …! Men kort fortalt så forsøker jeg å gi et nytt perspektiv på debatten om norske skipsrederes rolle den gangen. Det var kjent allerede i 1980-årene at rederne fraktet olje til apartheid-regimet. De fikk kritikk for det. Mitt viktigste grep har vært å spørre: Hva gjorde Sør-Afrika for å sno seg unna FNs embargo-politikk? Jeg tenkte at det må finnes arkiver som dokumenterer byråkratiets innsats. Det fant jeg, og så fikk jeg i tale en som ledet dette arbeidet. Perspektivet der er veldig annerledes enn det norske, og vi skjønner at hemmeligholdet handlet mest om noen helt andre enn oss.

Mitt viktigste grep har vært å spørre: Hva gjorde Sør-Afrika for å sno seg unna FNs embargo-politikk?

–Du skriver ikke bare om Sør-Afrika, men også om et annet skrekk-regime, nemlig Iran?
– Ja, relasjonen mellom Sør-Afrika og Iran er viktig. De fleste norske skipene gikk ikke sørover gjennom Atlanterhavet med olje, de kom ned kysten av Øst-Afrika og til Sør-Afrika, med olje fra Persiabukta. Den delen av historien kobler jeg også på erfaringene norske sjøfolk gjorde seg. De ble hyppig utsatt for angrep under krigen mellom Iran og Irak, og mange bærer med seg traumer fra denne perioden. Utover det, intervjuer jeg både redere og aktivister for å fylle ut bildet.

– Kan du nevne noe som overrasket deg underveis i prosessen?
– Jeg snakket med erfarne sjøfolk som trodde de brøt norsk lov da de fraktet olje til Sør-Afrika på starten av 1980-årene, fem år før Stortinget vedtok et forbud. Så sterkt virket kombinasjonen av boikottdiskusjonene i pressen og reaksjonene på det praktiske hemmeholdet om bord. Og de har trodd helt til nå at de var lovbrytere. Det var de ikke.

–Du har lang fartstid som undersøkende journalist – og er ekspert på innsyn- og metodearbeid – noe du også har dratt nytte av nå. Hva tenker du at forfattere og journalister som er gode på metode, kan bidra med i offentligheten?
– Vi kan bidra med det samme som alle andre historiefortellere: gode og viktige historier. Det som kanskje skiller journalist-bøkene fra hverandre, er at noen av oss forsøker å være åpne om kildebruken vår – der andre er mer hemmelighetsfulle. Jeg er veldig varsom med bruk av anonyme kilder. Det tror jeg gjør det lettere for andre å bruke teksten.

Noen sjøfolk har trodd helt til nå at de var lovbrytere.

– Hva forteller historien din om hvordan sanksjons- og boikottpolitikk bør gjennomføres i dag?
– Jeg forsøker å fortelle historien slik at man kan gjøre nytte av den selv om man har ulike syn på hvilke sanksjonsvirkemidler som bør brukes når. Jeg reflekterer over funnene i historien jeg beskriver, og hva de kan bety i dag. Jeg bidrar også med en liten sjekkliste som kan fungere bevisstgjørende for dem som vurderer en boikottaksjon eller innføring av formell sanksjonspolitikk.

– Kan bøker forandre verden?
– Åpenbart! Ja!

Les mer om Oljefrakten her.