– Media bør spørre seg om de gjennom å ukritisk bruke høyrebegrepene lar seg bruke til å fremme en politisk agenda, skriver Wegard Harsvik i Dagsavisen.
«Vi har endret retorikken vår – ikke politikken», konstaterer samferdselsminister Solvik-Olsen i Aftenposten 29. november. Slik jobber høyresiden systematisk med språk og retorikk.
De har skjønt at dersom man vinner kampen om språket, er sjansene gode for at man også vinner fram med løsningene.
I Dagsavisen 4. november vises det til ulike syn på forslagene fra den nye regjeringen om «oppmyking av arbeidsmiljøloven». NHO er tilhengere av denne oppmykingen fordi de var opptatt av fleksibilitet, mens LO var motstandere. Men premissene for saken var lagt allerede ved presentasjonen av saken. Det handlet ikke om å svekke loven, gjøre jobbtryggheten dårligere for arbeidstakere i Norge, men å gjøre en lov «mykere». Dagsavisen er ikke alene – i Kveldsnytt 7. oktober har for eksempel NRK et bredt innslag der de konsekvent betegner forslagene som «oppmykning». Og eksemplene kunne vært mange flere.
De norske høyrepartiene har lært av de partiene de samarbeider med i andre land. Republikaneren Newt Gingrich stod for eksempel i 1994 bak det bredt spredte notatet «Språk: En nøkkelmekanisme for kontroll». Her males konservatismens nyspråk opp med bred pensel. Der ble det listet opp 64 ord man skulle angripe sine politiske motstandere med, og tilsvarende 69 begreper man skulle bruke om seg selv og sin egen politikk. Demokrater skulle man beskrive som radikale, patetiske, byråkratiske, ideologiske, korrupte, mot familien, mot barna og mot arbeid. Seg selv skulle man omtale med ordene fred, frihet, omsorg, hardt arbeidende, reformer, visjonære, rettferdighet, plikter, moral og overbevisning.
Språkforskeren George Lakoff er mannen bak mye av den moderne måten å tenke politisk kommunikasjon på. Den letteste måten å illustrere Lakoffs poeng på, er å be noen om «å ikke tenke på en elefant» (det er også tittelen på hans mest kjente bok). Det er som kjent helt umulig, så snart man har fått oppgaven. På samme måten mener Lakoff at hjernen vår kobler begreper sammen. Når president Obama blir beskyldt for å drive «klassekamp» og han svarer med å si «nei, jeg bedriver slett ikke klassekamp», så er koblingen mellom «Obama» og «klassekamp» allerede skapt i vår bevissthet. Og jo flere ganger den koblingen gjentas i den offentlige debatten, jo sterkere blir den samme forbindelsen – faktisk rent fysisk – mellom nevronene i hjernen vår.
Det gjelder altså å meisle ut et budskap som skaper de rette koblingene mellom deres saker og de ordene man bruker. Dette kalles på fagspråket for «framing» eller «innramming» av ideer i form av ord og uttrykk. I norsk politisk debatt kjenner vi lett igjen dette i høyresidens bruk av «friskoler» i stedet for «privatskoler» og «skattelettelser» i stedet for «skattekutt». For hvem vil ikke heller være fri og lettet i stedet for privat og kuttet? George W. Bush brukte dette til stadighet. Når man på engelsk bruker «tax relief» er det i seg selv nesten en komplett fortelling. Skatt er en byrde på folket. De politiske heltene på høyresiden ønsker å lette denne byrden. Alle som står i veien for dette, er per definisjon skurker.
Det virkelig smarte med slike innramminger er at de sniker seg forbi vår kritiske sans, og legger umerkelige føringer på hva vi senere mener. De enorme ressursene høyresidens ulike tenketanker og meningsfabrikker i USA, Sverige og i andre land bruker i dette arbeidet, både i å utvikle slike begreper og i å formidle dem til flest mulig i befolkningen, tyder på at det virker. Språk er ikke nøytralt, språk er i høyeste grad både politikk og makt. Gjennom aktiv bruk blir enkelte språk-bilder til vane og etter hvert sannhet. I Sverige har Moderaterna vært flinke til å bruke denne teknikken – åpent inspirert av Lakoff. Svenske arbeidsgivere og høyrepartiene påstår at fagbevegelsen bruker «mafiametoder» når man krever tariffavtaler og ordnede forhold på bedrifter. Her har man lykkes i bemerkelsesverdig grad med å sette tonen i samfunnsdebatten -dersom man googler «maffiametoder facket» på svensk får man over 40.000 treff. Høyresiden vinner en liten seier hver gang noen fra LO eller venstresiden må benekte og motbevise disse påstandene. Da gjøres det enda en liten og umerkelig kobling mellom negative begreper og fagforeningene.
I tråd med oppskriften fra Gingrich gjelder det også å skape positive forbindelser mellom eget parti og honnørord. Over er en liste med ord som ble sendt ut fra Moderaterna sentralt til lokalforeningene. Fra norsk politisk debatt er dette lett gjenkjennelige begreper. I «fornorskede» versjoner er dette hovedelementene i Høyres kommunikasjon de siste årene. Nå for tiden snakker de altså mye om det de kaller fleksibilitet, modernisering, oppmyking, forenkling, valgfrihet og mangfold. Men hva menes egentlig med de fine ordene? Det problematiseres altfor sjelden. Det er selvsagt en helt legitim del av det politiske arbeidet å bruke språk bevisst og målrettet, og det er grunn til å være imponert over den samlede høyresidens profesjonalitet i så måte. Det betyr at vi på venstresiden må skjerpe oss. Men også at media bør spørre seg om de gjennom å ukritisk bruke høyrebegrepene lar seg bruke til å fremme en politisk agenda.
Av Wegard Harsvik, forfatter av «Blåkopi» og leder for samfunnskontakt i LO. Trykt i Dagsavisen 4. desember 2013