– Antimobbe-programmer i skolen dekker først og fremst politikernes behov for å vise at de gjør noe, mener HiL-professor og forfatter på Res Publica Solveig Østrem.
– Der man skryter av at mobbing ikke finnes, lukker man øynene for det som skjer, sier Solveig Østrem, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer (HiL).
Hun er svært kritisk til effekten av såkalte «antimobbing-programmer» i skolen.
– Antall barn som blir mobbet har ikke gått ned etter at programmene kom inn i skolen. Så det kan se ut som programmene først og fremst dekker politikernes behov for å vise at de «gjør noe», mener HiL-professoren.
– Mange skoler markedsfører seg som for eksempel «PALS-skoler», og mange kommuner pålegger skoler å bruke et bestemt program. Ingen sier høyt hva disse programmene koster, eller hvor mange arbeidstimer de tar av lærernes dyrebare arbeidstid, og det er vanskelig å få oversikt over hvor store ressurser det er snakk om. Det er også lite snakk om de hvilke summer som går over statsbudsjettet for å finansiere sentrene som utvikler programmene, påpeker Solveig Østrem.
Debatten om mobbing i skolen har gått høyt, etter at en 13 år gammel jente sultet seg til døde på en hytte i Valdres nyttårsaften. Bak det tragiske dødsfallet ligger årevis med mobbing, ifølge jentas familie.
Dødsfallet har ført til fornyet debatt om hvilket ansvar skoleledere og politikere har når det gjelder å takle mobbing i skolen – og i hvilken grad de faktisk er villige til å rydde opp.
En Lillehammer-mor GD har vært i kontakt med kjenner seg igjen i HiL-professorens beskrivelse av at antimobbing-programmene først og fremst handler om å vise at man «gjør noe», mens man i mindre grad er opptatt av effekten.
– Skolen holder ryggen rak ved å opprette et vedtak, hvor de skriftlig bekrefter at det enkelte barn ikke har det bra på skolen. Men hva de gjør utover det, er ikke godt og si. Mobbing er ubehagelig å ta tak i, mener moren, som selv har et barn som har vært utsatt for mobbing på sosiale medier.
GD har også vært i kontakt med en annen mor til et mobbet barn på Lillehammer. Hun forteller om slappe tiltak, og at rektor så lettet ut da de fortalte at de ville flytte den mobbede datteren over til en annen skole.
Ofte blir nettopp dette den beste løsningen for skoleledere: Barnet som er mobbet forsvinner til en annen skole, og problemet er løst. Alternativet er å sette i gang kostbare og ofte ineffektive programmer på skolen.
– Programmene selges inn mot skoler som evidensbasert, altså at de har effekt. Men dette bygger på evalueringer som er gjort av miljøene som står bak programmene. Når uavhengige forskere ser på programmene, finner de ingen eller ubetydelig effekt, eller de finner positive endringer som ikke kan tilskrives programmet, men lærernes systematiske innsats, mener professor Solveig Østrem ved HiL.
– Bieffektene av programmene får sjelden oppmerksomhet. Her er det snakk om atferdsregulerende programmer der målet er å få barn til å innordne seg voksnes regler ved hjelp av belønningssystemer. Mange elever opplever de omfattende regelmatrisene som unødvendige og ganske tåpelige og belønningssystemene som urettferdige. Slike systemer er manipulerende – og de er lette å manipulere med. De kan fort skape øyentjenere som gjør bra ting når lærerne ser det, mens mobbingen foregår i det skjulte, påpeker Solveig Østrem ved Høgskolen i Lillehammer.
– Når man blir premiert for å være grei, kan effekten bli at man ikke vil være grei hvis det ikke følger en belønning. Man undervurderer barn hvis man tror de ikke gjennomskuer en slik logikk.
– Hva er den mest effektive måten å løse problemet med mobbing i skolen på, slik du ser det?
– Det viktigste er det grundige arbeidet for å skape et godt skolemiljø, og at det er gode rutiner for å ta tak i problemene når de oppstår. For det gjør de! Holdningsarbeid er både viktig og nødvendig, men å tro at alt kan forebygges er i beste fall naivt, i verste farlig, mener professor i pedagogikk Solveig Østrem.
– Det er i seg selv en fare ved bruk av programmer: det kan gå prestisje i å vise at programmet har hatt effekt, slik at reelle problemer skyves under teppet. Det finnes ingen quickfix-løsninger når det gjelder å skape gode relasjoner mellom mennesker, dette gjelder også for barn. Dyktige lærere vet dette og er derfor ofte skeptiske til politikere som tror de kan vedta mobbestopp.
Av Olav Bostrup Müller, trykt i Gudbrandsdølen Dagningen 13. januar 2016
Les også Mari Pettersvold om mobbing på bloggen mestrermestrerikke.no