– Det er et nederlag at vi har Vestens mest forgjeldede folk, skriver Christian Anton Smedshaug i Klassekampen.
Norge går forutsigbart nok mot økonomiske nedgangstider og omstilling idet oljeprisen faller. Vi har levd på en råvareprisboom fra 2004 til 2014 som nå er ugjenkallelig over, selv om oljeprisens veier er uransakelige.
Og da kommer også en mer fundamental reorientering i norsk økonomi.
Sannsynligvis står vi foran en betydelig skattesvikt. Norske husholdninger har hatt god reallønnsvekst de siste årene, men har likevel økt forbruket med ytterligere 7–8 prosent årlig de siste ti årene, gjennom gjeldsopptak. Forbruket har altså økt voldsomt, noe som sammen med en oppblåst eiendomssektor og høy innvandring som krever store investeringer, har gjort norsk økonomi til et unntak i et Europa som sliter. Et unntak til nå.
Nå som oljeboomen er over og arbeidsledigheten stiger, vil Norge bli som ethvert annet land i Europa, med svakere forbruksvekst, synkende boligpriser, stort behov for omstilling og en styrket produksjonsøkonomi. Denne omstillingen skal skje på et svært svakt økonomisk grunnlag i husholdningene. Rapporten «Allianz global wealth report 2015» viser at Norge ligger på bunn i den vestlige verden i netto finansiell formue, på nivå med kriselandene Spania og Portugal, og kun like over verdenssnittet.
Vi har videre den nest høyeste gjelda i absolutte kroner; Sveits, som har den høyeste bruttogjelda i verden, har til gjengjeld også verdens høyeste nettoformue. Nordmenn har derimot knapt penger i banken, obligasjoner eller aksjer. Så fort norske husholdninger får ekstra penger mellom hendene, blir det firehjulstrekker eller ny hytte. Det har resultert i en gjeld på om lag 220 prosent av disponibel inntekt og rundt 2900 milliarder i absolutt gjeld. Grunnet liten finansiell buffer vil en økonomisk nedtur kunne bli ekstra sterk i Norge. Nær all sparing skjer i pensjoner og eiendom, noe som gir høy sårbarhet og liten fleksibilitet.
Det er et nederlag for den norske modellen at vi til tross for god reallønnsvekst har Vestens mest forgjeldede folk. Vi har så stor tro på den norske modellen at sparing synes unødvendig. Skal dette endres, må vi gå fra et gjelds- til et sparestimulerende skattesystem. Vi kan begynne med å fase ut rentefradraget for husholdninger, som ikke skulle være vanskelig med dagens lave renter. Denne besparelsen (rundt 25 milliarder kroner) kan så brukes til å heve innslagspunktet for formuesskatt vesentlig, til for eksempel fem millioner kroner. I tillegg bør formuesgrunnlaget for aksjer settes til under prosentsatsen for sekundærboliger, for eksempel femti prosent, gitt at sekundærboliger får en sats på åtti prosent. Primærbolig er å anse for et forbruksobjekt og bør ikke beskattes. En del av Vestens problem er at man har sett på primærboligen som minibank og tatt opp forbrukslån med sikkerhet i boligen. Det kan ikke vedvare.
Slik kan vi enkelt snu fokus fra eiendom til aksjer og fra gjeld til sparing i husholdningene og beholde skatteutbyttet. Ved å redusere formuesgrunnlaget for aksjer fremmer vi også norsk eierskap til produksjonssektoren fordi formuesskatten synker vesentlig. Man beholder fordelingseffekten og unngår nullskattytere.
Kanskje kan vi lære av dagens dysfunksjonalitet og endre skattesystemet og fremme sparing og eierskap. Husholdningenes forgjelding er skattesystemets største svakhet og må bedres om vi skal få et selvstendig folk med en rimelig finansiell sikkerhet og unngå de store økonomiske tilbakeslag som stor gjeldsvekst alltid bringer med seg.
Av Christian Anton Smedshaug, trykt i Klassekampen 1. februar 2015