Religionsdebatten viser at vi trenger et annet begrep om frihet enn hva liberalismen byr på, sier Håvard Friis Nilsen til Vårt Land.
I dag vil alle befri friheten fra høyresidens hegemoni. – Frihet er blitt vårt samfunns moralske nøkkelverdi, sier forskeren Gunnar C. Aakvaag til Vårt Land 6. september 2014.
Denne uken ble boka Politisk frihet lansert av tenketanken og forlaget Res Publica. Redaktørene vil ha oss til å snakke om frihet på en annen måte:
– Frihetsbegrepet i dagens politiske ordskifte kretser rundt en oppfatning om mennesket som et slags abstrakt individ. Det er enorm forskjell på hvordan man har diskutert frihet i 2000 år og hvordan man snakker om frihet i Norge i dag, sier Håvard Friis Nilsen. Han er idéhistoriker og daglig leder i Res Publica, og har redigert boken sammen med UiO-professor Helge Jordheim.
Ny arvelinje
Politisk frihet er en antologi av tekster som fremstiller en politisk arvelinje som fører frem til USAs republikk, Uavhengighetserklæringen, vår egen Grunnlov av 1814, kvinnebevegelsen, arbeiderbevegelsen og borgerrettsbevegelsen. Dette har de siste 40-årene i miljøer som forsker på politisk teori vært omtalt som en republikansk frihetstradisjon.
Denne hevder å se frihet annerledes enn hva en liberal tradisjon gjør. Der den siste tenker frihet som frihet fra innblanding, mener den republikanske at frihet er uavhengighet fra vilkårlig makt. Først når du er klar over den makt som andre har over deg, har du mulighet til å handle med tanke på å endre situasjonen.
Påstanden er at vi i dag har et underskudd på frihet, fordi vi ikke er klar over hvordan frihet handler om mer enn valgfrihet.
Penger og miljø. Republikanismen har preget en internasjonal debatt om politisk teori. Dette skyldes ikke minst at vi er blitt mer oppmerksomme på begrensningene ved liberalismens frihetsidé, mener Friis Nilsen i Res Publica:
– Fra 1980-årene har det vært en liberalistisk bølge i Vesten, og dette har også preget måten vi har diskutert frihet på. Men i lys av de nye, politiske problemene, både de som gjelder miljø og økonomi, er det tydelig at dette blir utilstrekkelig. Finanskrisen har eksempelvis ført til at mange stater forgjeldes, og gjeld er absolutt avhengighet. Dette mener vi gjør en republikansk tilnærming relevant, sier Friis Larsen.
Forskernavn som knyttes til «gjenoppdagelsen av republikanismen» er Philipp Pettit som i går deltok under boklanseringen på Universitetsbiblioteket i Oslo, Quentin Skinner og John G. A. Pocock.
Ny tolkning
Republikanismen som Res Publica vil gjøre kjent i norsk offentlighet gjennom å gi ut Politisk frihet og skrifter av blant annet Skinner, er ikke uomstridt.
Pocock selv foretrekker for eksempel betegnelsen borgerhumanisme fremfor republikanisme. Han var den første til å riste i en gjengs oppfatning om at ideologien bak den amerikanske uavhengigheten måtte forstås i naturrettens termer og hadde røtter hos «liberalismens far» John Locke. Pocock mente derimot at ideologien måtte sees ut ifra Aristoteles’ dydsetikk og den italienske byrepublikktradisjonen.
Og republikansmens hærførere ikke enige om hvem som var de virkelige stamfedrene til republikanismen. Quentin Skinner følger tradisjonen tilbake til den gamle romerretten, og vil ikke knytte den til Aristoteles tanke om at mennesket har et bestemt mål, telos, som skal realiseres.
Pocock uttrykte også visse reservasjoner. Han hevdet på den ene side at republikken hadde forandret hele verdensoppfatningen, fordi den krevde av menneskene at de kunne forstå og kontrollere det empiriske, det sekulære. Vi måtte leve med at selv de høyeste idealene var knyttet til noe som ikke var evig. Men republikken påla også mennesket tunge krav:
«For en greker vil det syns at enhver menneskelig dyd kunne overdrives, og at en borgerdyd og politisk dyd ikke var noe unntak. Det er en frihet til å si nei til moralske absolutter, selv de som tilhører byen og historien, inkludert frihet som dyd, når denne fremheves som en absolutt,» skrev han.
Frihet som kjerne
I antologien Politisk frihet bygger redaktørene videre på resonnementet hos særlig Skinner og Pettit, og trekker linjene helt frem til norsk nyere historie.
«Republikanismen er, som liberalismen, en liberal teori i videste betydning, i den forstand at frihetsbegrepet er selve kjernen av idétradisjonen. Men den skiller seg fra liberalismen på avgjørende punkter,» skriver Friis Nilsen i innledningskapitlet.
Han fortsetter:
«Det republikanske blikket handler om å stille spørsmålet: hvordan kan politikken forbedres til fordel for den frie offentligheten, for å gjøre våre felles rom trivelige, for å gjøre vår felles samtale fornuftig og god, for å gjøre samfunnets tilgjengelighet best mulig, for å gjøre engasjementet for vår felles fremtid best mulig»
Republikansk statskirke? Den siste tidens religionsdebatt er eksempel på hvor utilstrekkelig et liberalt frihetsbegrep er, sier Friis Nilsen til Vårt Land.
– Mye av den liberale diskursen handler alltid om at frihet er frihet for et individ. Men religion er åpenbart et kollektivt felt.
Friis Nilsen mener et republikansk perspektiv gjør det mulig å argumentere for både ja og nei til statskirke:
– Man kan si at fullstendig religiøs frihet, og dermed et skille mellom stat og kirke, er en økning av friheten, Men på den annen side kan man også si at staten også er et fundament for religiøs frihet. Og det har nettopp preget statskirken at den har vært en inkluderende og folkelig kirke som har beskyttet mennesker mot vilkårlig makt, mener Friis Nilsen.
Kulturpolitikk
Når Stortinget har bestemt seg for et skille mellom stat og kirke, mener Friis Nilsen at det er naturlig at man ser på dette som del av kulturpolitikken.
– Hvordan har historiens republikanere forholdt seg til kirkelige makter?
– Kirkesamfunnene var jo utrolig viktige i å jobbe for den amerikanske Uavhengighetserklæringen. Nettopp fordi så mange måtte flykte for sin tro, ble det viktig å etablere den første republikanske stat. Slik sett har religionen, når den snakker om det menneskekjærlige ideal, vært i samklang med republikanismen.
– Men svært mange republikanere har vært særlig kritisk til katolisismen, legger han til.
– Kritisk til idéene eller styringsstrukturen?
– At den blir et slags adelsvelde, som virker hemmende på den frie tanke og det frie ordskiftet. Pavens index (liste over forbudte bøker som varte fra 1559 til 1966 red. anm.), katolske doktriner og sensur gikk mot det republikanske idealet om fri offentlighet, mens protestantismen var mer i samklang, mener Håvard Friis Nilsen, daglig leder i Res Publica.
Bakgrunnskilder:
«Republikanisme» av Thomas Krogh, Historisk tidsskrift 2/2010, og boken Politisk Frihet Oslo: Res Publica, 2014.
Av Heidi Marie Linekleiv, trykt i Vårt Land 6. september 2014