Illustrasjon: Knut Løvås
Den europeiske union lider av en slags enprosentsyke, skriver Erik S. Reinert i Klassekampen. Én prosent av befolkningen akkumulerer en stadig større del av kaka, veksten er på beskjedne én prosent, og inflasjonen rekker kanskje ikke opp i én prosent en gang.
Det er fare for deflasjon, at penger og gjeld av seg selv skal øke i verdi over tid. I gamle dager ville man ikke nølt med å si at deflasjon er det ikke noe problem å bli kvitt, det er bare å bruke litt mere penger og sørge for litt bedre lønnsoppgjør. Men nei, det vil jo nå stride mot sparepolitikken («austerity») som er innsatt som øverste prinsipp.
Sammenhengen mellom enprosentene blir litt klarere når man ser på statuttene i Den Europeiske Sentralbanken (ECB), der Mario Draghi rår helt til 31. oktober 2019. ECB har som eneste målsetning å forhindre inflasjon. Hvor mye barnedødeligheten øker i Hellas eller hvor mye over 50 prosent av spansk ungdom som går arbeidsløse er noe Draghi overhodet ikke behøver bekymre seg over. Og det synes på politikken.
Det pussige er at Mario Draghi, i bok utgitt av Den italienske sentralbanken, selv advarer mot slike som Mario Draghi. I bokens forord siterer han Italias første president, økonomen Luigi Einaudi: «Valutaen er en av de verdifulle institusjonene som kan bli ondartede (perniciose) hvis de blir brukt til fordel for organiserte grupper».
Her ser vi bent frem en sammenheng mellom de tre enprosentene: den organiserte gruppen – finanseliten – har interesse av at Draghi tilsynelatende løser EUs problemer gjennom å trykke mere penger (dvs skaper mere kapital for dem og samtidig mere gjeld for andre), mens etterspørselen holdes nede. Inflasjon skaper problemer, men gir også et viktig bidrag til inntektsutjevning: inflasjon tar livet av «uproduktiv» kapital som ikke er direkte investert i realøkonomien. Nå holder Draghi verdien på uproduktiv kapital oppe. De to andre enprosentene, den lave inflasjonen og den lave veksten i produksjon, er begge – den første direkte, den andre indirekte – knyttet til finanselitens interesser.
Samtidig oppdager EU omsider at Paul Samuelsons idé om at frihandel alltid vil bidra til «faktorprisutjevning» – at prisen på arbeid og kapital vil jevnes ut mellom land – ikke funker innen Europa heller. Et dokument produsert av den tyske sentralbanken skaper uro i EU-byråkratiet, istedenfor at EU-landene konvergerer – blir likere hverandre økonomisk – ser man klart to konvergensgrupper: en samling på toppen og en samling på bånn.
Disse gruppene er stort sett sammenfallende med en gruppe land som ble avindustrialisert (periferien) og en annen gruppe som lenge beholdt en industrisektor. I rapporten er Irland et land som stikker seg voldsomt ut. De første ti årene etter at Irland i 1973 ble medlem av det som ble til EU, ble det – til tross for enorme EU-subsidier til landbruket – gradvis fattigere enn de andre statene. Så, fra midt på 1980-tallet skyter velstanden i Irland til værs som en rakett frem til rundt 2005.
Min første jobb etter doktorgraden var i Dublin for et amerikansk konsulentfirma. Firmaet hadde som oppdrag fra den irske statsministerens kontor å komme med anbefalinger for irsk næringspolitikk. Som utdannet bokholder så Statsminister Haughey etter ubalanser mer enn etter likevekt, og det var klart for ham at den eneste måten å gjøre Irland velstående på var gjennom industrialisering. I 1980 ble vi konsulentene og statsministeren fort enige om visjonen at Irland skulle ha som ambisjon å bli ledende i den nye informasjonsteknologien som var i emning. Irland skulle løpe ned bratte lærekurver der ny teknologi skaper imperfekt konkurranse med økte lønninger og inntjening.
Strategien ble usedvanlig vellykket. Irland ble en slags filial av Silicon Valley, og noen år senere gikk irske lønninger forbi den gamle koloniherren Englands. Det som er så utrolig skummelt er at nevnte dokument som bekymrer EU-eliten overhodet ikke forstår teknologiens rolle i det irske mirakelet. Mirakelet forsøkes forklart i så generelle vendinger at det like godt kunne vært skapt i et land uten noen ny teknologi!
I 1980 hang erfaringen fra Marshall-planen fremdeles igjen. George Marshall forstod og forklarte at nasjonal velstand krever en nasjonal industrisektor. Når denne innsikten nå er totalt forsvunnet samtidig som euroen er blitt «ondartet», er EU på dobbelt faglig og politisk bærtur. Både finansøkonomisk og realøkonomisk.
Av Erik S. Reinert, trykt i Klassekampen 2. juli 2014