Spor i Strand

Han kom fra Einar Gerhardsens land, og gjennom nøyaktig 50 år har Arne Strand båret tunge meninger og lette kofferter gjennom norsk samfunnsliv. Men hans rykte som bunnlojal Ap-mann er noe overdrevet.

Av Kjell-Erik N. Kallset. Utdrag fra boken «Politiske pennestrøk. Tekster til Arne Strand».

Kortesjen av motorsykler og biler tråkler seg gjennom sentrum av Washington på vei mot Det hvite hus, denne vårdagen i 1987. I en svart limousin sitter Gro Harlem Brundtland, en sikkerhetsvakt – og Arne Strand. Statsministeren har ymtet frampå til statssekretæren om at hun trenger en ny kjole før hun skal møte Ronald Reagan.

Historien sier at det var Arne Strand som foreslo at Brundtland trengte ny kjole, noe han i ettertid benekter hardnakket. Alle som kjenner Arne Strand vet imidlertid at han mener man bør framstå representativ i klesveien. Derfor var det kanskje heller ikke så underlig at han visste om et velassortert varemagasin i hjertet av USAs hovedstad.

«Ja vel, fint», sier Brundtland, inne i den romslige bilkupeen.

Arne Strand ber sjåføren om å stoppe bilen utenfor den eksklusive butikken, og statsministeren smetter ut for å kjøpe kjole. Men det er ikke bare én bil som har stoppet. Kobbelet av motorsykler og bilene med sikkerhetspersonale må også svinge inn til fortauet. Oppstandelsen blir stor, og operasjonslederen fra Secret Service skjeller ut den ansvarlige:

«Det der gjør du ikke engang til», tordner offiseren til Arne Strand.

Kort tid senere er likevel Brundtland og Strand ulastelig antrukket når de møter verdens mektigste mann i Det ovale kontor.

– Kommenterte han kjolen?

– Nei, men han var så sjarmerende at du ville ikke tro det. Han sto i døra, hilste på meg og sa «good morning, mr. Secretary», ler Arne Strand.

– Men noen må ha fortalt ham at jeg slett ikke var norsk utenriksminister, for når vi går, sier han «goodbye, mr. Ambassador» til meg, sier Strand, mens den karakteristiske latteren fortsetter å trille ut av munnvikene.

Arne Strands far hadde nok ikke sett for seg at sønnen skulle jobbe med statsministre og møte presidenter. Men arbeideren fra Oslo øst var fast bestemt på at Arne ikke skulle følge i hans fotspor.

– Han var veldig oppsatt på at jeg ikke skulle bli tømmermann, som ham. Det var tungt arbeid, med lange dager. Faren min ville at jeg skulle få utdanning og studere, forteller redaktør Strand.

Faren fikk viljen sin. Sønnen skulle ikke bruke tid på snekring og fysisk arbeid, men konsentrere seg om skolen – og gå gymnas. På fritida spilte han ishockey, som han fortsatt følger med på. Sammen med foreldrene og den mer praktisk anlagte lillebroren vokste han opp på Sinsen, som fortsatt preger hans samfunnssyn:

– Det bodde en kommunist i første og en Høyre-mann i nabogården. Men ellers var det bare Arbeiderparti-folk, som mine foreldre.

Dette var Einar Gerhardsens land i den sosialdemokratiske blomstringstida. Statsministeren bodde noen hundre meter nedenfor, i Finnmarksgata. Etter at Arne Strand hadde begynt på Sinsen høyere skole, forsøkte han iherdig å få Gerhardsen til å tale i gymnassamfunnet. Statsministeren takket nei, fordi han hadde holdt så mange foredrag på Oslo-skoler. Gymnasiasten fikk likevel viljen sin, på grunn av et knusende argument: «Men du har bare vært på vestkantskoler!»

Under studietida på 1960-tallet ble det mer politikk. Arbeidergutten fra Sinsen studerte statsvitenskap, historie og samfunnsøkonomi, og han gikk inn i det usedvanlig vitale studentlaget til Ap. Her ble han kamerat med senere Ap-storheter som Einar Førde, Gudmund Hernes, Arne Treholt og Bjørn Tore Godal, mens nestoren Henry Valen ble hans læremester i statsvitenskap.

Men før Arne Strand ble tidenes yngste magister i statsvitenskap som 24-åring, måtte han tjene til studentlivets opphold. Der kom journalistikken inn. En Sinsen-kamerat hadde nemlig blitt typograf i Vårt Land. Arne Strand var sterkt interessert i ishockey og idrett, og han fikk kompisen til å spørre om avisen hadde bruk for noen som kunne skrive om sport. Det hadde jo ikke den kristne dagsavisen, som ikke hadde sportssider. Likevel fikk Arne Strand foretrede for Vårt Lands nyhetsredaktør, teologen Einar Kvale i 1964.

Femti år senere sitter Arne Strand i kantina til Mentor Medier, som eier både Vårt Land og Dagsavisen, og forteller om sitt første møte med journalistikken og kristenavisen:

– Har De noen referanser? spurte Kvale.

– Nei, ikke i dette faget, svarte Strand.

– Men De har skoleavisbakgrunn?

– Nei, ikke noe sånt.

– Har De noen spesielle religiøse interesser?

– Nei …

– Kan De skrive på skrivemaskin, Strand?

– Nei.

Da kaster Kvale et blikk på vaktlisten på bordet foran seg, og så ser han på unggutten:

– Kan De begynne i kveld?

– Ja, sa jeg, gjenforteller Arne Strand, mens han krøller seg i latter, og nesten velter kaffekoppen.

Den gangen tok kameratene Einar Førde og Arne Treholt journalistvakter i Arbeiderbladet, og et par år senere var det nettopp Treholt som skaffet ham et jobbintervju. Også her var det et hull i vaktplanen, og Strand fikk nå en fot innenfor i partiavisen. Dermed kunne han kjøpe seg bolig og gifte seg allerede i 1967. Dette måtte henge sammen, siden OBOS hadde den såkalte konkubinatloven som innebar at et par måtte være gift for å kjøpe leilighet. Da han året var ferdig studert, ble Strand fast ansatt som allmennreporter i Arbeiderbladet. Ett av hans første oppdrag var å lage en reportasje om hvordan det var å gå med avisen grytidlig om morgenen. Avisbudet var i Hurdal, ute var det tretti stive minusgrader – og Arne Strands transportmiddel var moped.

– Det er noe av det kaldeste jeg har vært med på. Men han kom raskt inn i varmen i Arbeiderbladet, først som økonomijournalist og snart også som politisk reporter. Allerede i 1969 fikk han ansvar for å dekke Norges EF-forhandlinger, og gjennom tre år ukependlet han mellom Oslo og Brussel.

– Den gang var jeg sikker på at Norge kom til å bli medlem, men jeg var også sikker på at det ikke var Borten-regjeringen som ville få Norge inn i EF. Splittelsen i regjeringen var sterk, og det var bare et tidsspørsmål før regjeringen ville ramle, sier Strand, som siden har vært en lidenskapelig EU-tilhenger.

– Men nå har du gitt opp norsk EU-medlemskap?

– Ja, etter 1994 ga jeg opp. Da trodde jeg virkelig ikke noe mer på det. Nå går det ikke i det hele tatt, og det er heller ikke noen gode grunner for å gå inn.

EF-kampen i 1972 var et jordskjelv i norsk politikk. Trygve Bratteli gikk av som statsminister etter å ha fått folket mot seg, og var varig svekket av rystelsene. Ap og Venstre var blitt splittet, SV kom inn med en stor gruppe ved valget i 1973 og Anders Langes parti ble dannet. Uroen i norsk politikk ga gode tider for en journalister som Arne Strand.

Nettopp Bratteli ga Arne Strand hans første store nyhetskupp. Noen år tidligere hadde Strand redigert en bok om Trygve Bratteli til hans 60-årsdag, og fått tilgang til så godt som hele Brattelis arkiv. Brattelis tillit skulle betale seg da kampen om makten i Ap hardnet til. Ett år før Aps landsmøte i 1975 startet Arbeiderbladet en serie om Arbeiderpartiets framtid. Arne Strand sendte en skriftlig forespørsel om intervju med statsministeren, ledsaget av en rekke spørsmål. Ett av spørsmålene gjaldt om Bratteli ville fortsette som statsminister etter landsmøtet året etter. Bratteli stilte til intervju på en onsdag, og avisen planla å trykke saken påfølgende lørdagen.

Oppe på statsministerens kontor fikk Arne Strand svar på punkt etter punkt, helt til spørsmålet om Brattelis framtid – som hele det politiske Norge lurte på.

– «Ja, jeg skal svare på det spørsmålet,» sa Bratteli, og ba Strand om å skrive veldig nøyaktig ned det han sa: «Jeg har aldri tenkt å fortsette som Arbeiderpartiets leder etter landsmøtet i 1975. Det er en grense for hvor langt mine krefter rekker».

Arbeiderbladet gjorde om på planene og slo opp intervjuet med Bratteli dagen etter. Brattelis varslede avgang slo ned som en bombe i norsk politikk, ikke minst blant Odvar Nordli og de andre som kjempet om å bli Brattelis arvetaker.

 

Arne Strand snakker engasjert, og med en imponerende hukommelse, om det politiske dramaet for førti år siden. Brattelis beslutning og Arne Strands skup utløste en av de mest brutale maktkampen i Ap siden 1920-tallet. Reiulf Steen, Bjartmar Gjerde og Odvar Nordli kjempet om å nå helt til topps.

– Var det tøffere en kampen mellom Jagland og Stoltenberg rundt 2000?

– Ja, men kanskje ikkje på det rent personlige plan. Angrepene på Jagland gikk veldig på hans person, og det var ikke så stor politisk forskjell mellom dem. Men på 70-tallet var det politiske motsetninger mellom venstresiden og Reiulf Steen mot høyresiden og Odvar Nordli. Bjartmar Gjerde, som jeg kjente godt, var nok LOs kandidat, og han var med lenge. Men da han kasta sine stemmer inn til fordel for Odvar Nordli var løpet kjørt. Men Reiulf holdt ut, og selv om han ikke ble statsministerkandidat, vant han i den forstand at det ble delt lederskap.

På denne tida hardnet det også til i avisverdenen, hvor partipressens siste krampetrekninger startet. Arbeiderbladet var eid av Ap og redaktør Reidar Hirsti var valgt av Ap-landsmøtet, riktignok som den aller siste. Men ledelsen i Ap og LO mislikte sterkt at Hirsti lot den åpne debatten og de avvikende meningene slippe til i avisen, ikke minst under og etter den bitre EF-kampen. I 1974 ble han avsatt.

– Da syns jeg det ble så utrivelig at jeg ville videre. Jeg kunne ikke gå til høyreavisen Aftenposten, Dagbladet var fortsatt Venstre-organ, og VG var ennå ikke noen avis å regne med. Da var NRK eneste sted å gå.

Arne Strand ble økonomisk reporter i NRK i 1976, men begynte ganske snart å jobbe med politikk igjen. Tidlig på 1980-tallet gjennomført han sammen med Herbjørn Sørebø og Bjørn Hansen et maratonintervju med Einar Gerhardsen, på den aldrende landsfaderens hytte Kristi Rolighet. Resultatet ble tre fjernsynsprogram og en rekke radioinnslag om etterkrigstidens største politiker.

På forhånd hadde de gjennomført omfattende intervjuer med Ap-storheter som Bratteli, Haakon Lie og Jens Christian Hauge. Og det var nettopp Hauge som hadde antydet at det var noe med Gerhardsens kompliserte forhold til Nato som ikke var offentlig kjent. Mer ville jo ikke han si, men Trygve Bratteli var – som tidligere – mer åpen overfor Arne Strand: «Jo, det var det at han ville trekke seg som partileder og statsminister».

Bratteli fortalte at statsminister Gerhardsen hadde forsvunnet fra Oslo i 1948. På denne tida pågikk dragkampen om Norge skulle gå med i Nato, mens Gerhardsen hadde ønsket et nordisk forsvarssamarbeid. Nå visste ingen i partiet hvor han var. Statsministerens bror, Rolf Gerhardsen, ringte imidlertid Trygve Bratteli og ba ham oppsøke Einar, som hadde trukket seg tilbake på hytta, Kristi Rolighet. Men Bratteli dro på hytta og klarte å overbevise ham om å komme tilbake og akseptere Nato-medlemskapet.

I 1982 intervjuet NRK Gerhardsen på nettopp Kristi Rolighet i Bærum. Gerhardsen ble spurt om NATO-saken, og han bekreftet at det var en vanskelig sak for ham.

– «Men var den ikke så vanskelig at du vurderte å gå av», spurte jeg, forteller Strand engasjert. – Han skjønte med en gang hva vi hadde fått fatt i, skarp som han var: «Ja, jeg gjorde jo det, men det gikk jo fort over.»

NRKs Gerhardsens-intervju avdekket hvor dyp Gerhardsens tvil var, og at det var på landsfaderens hytte at Norge ble medlem av NATO.

Selv hadde Strand nå startet å klatre i NRK. Han hadde blitt leder av radioens politiske avdeling, ble nestsjef i nyhetsavdelingen og redaktør i Dagsnytt. I 1984 hentet kringkastingssjef Bjartmar Gjerde inn sin gamle kjenning som utreder i hans stab. Her ledet blant annet Strand det omfattende utredningsarbeidet «NRK mot år 2000».

Men så en dag i 1986 ringte statsminister Gro Harlem Brundtland. Hun var som ofte ellers meget bestemt, og nå ville hun ha Arne Strand som pressestatssekretær. Strand skiftet side, og ble politiker for første gang siden studiedagene.

– Gro var veldig sterk, og visste hva som skulle gjøres. Hun ville skape større likhet mellom kvinner og menn, og gjøre samfunnet mer miljøvennlig. Men hun ville også føre den sosialdemokratiske arven om små økonomiske forskjeller videre.

Arne Strand går ikke med på at Brundtland på 1980– og 90-tallet la kursen i den økonomiske politikken tydelig til høyre, blant annet ved å avvikle sosialdemokratisk reguleringspolitikk og slippe markedskreftene løs på offentlig sektor.

– Hun kom jo etter Willoch, og det var ikke mulig å skru klokka tilbake. På 70-tallet hadde Ap på mange måter stivnet og lagt forholdene til rette for høyrebølgen, sier Strand, som var Brundtlands alltid tilstedeværende og velkledde koffertbærer.

Da Ap tapte valget i 1989 vendte Strand tilbake til NRK, nå som rådgiver for den nye kringkastingssjefen, hans gamle kamerat Einar Førde. Men bare noen måneder senere hentet Per Brunvand ham inn som redaktør i Arbeiderbladet. Da lå det i korta at Arne Strand ville bli den neste Brunvands etterfølger som sjefredaktør i partiavisen.

Men Brunvand gikk av tidligere enn ventet, og det sto atskillig verre til med økonomi enn Arne Strand hadde forventet. Arbeiderbladet sto på konkursens rand, og ble berget da Ap overlot eierskapet til det LO-eide A-presse-konsernet i 1991. Strand ble konstituert sjefredaktør da Brunvand gikk av, og Aps styreleder Thorbjørn Jagland hadde ønsket at han skulle fortsette. Men nå ble de formelle partibåndene kuttet, og A-pressen innsatte sin egen Arvid Jakobsen som redaktør i Arbeiderbladet. Arne Strand ble sjef for de dårlige tidene, og måtte lede arbeidet med nedbemanning.

– Partipressen sto ikke særlig høyt i kurs og det var en løsrivingsprosess. Var den politiske bakgrunnen din en hemsko?

– Både òg. Det ble brukt mot meg som kommentator at jeg hadde vært statssekretær for Gro og Ap-mann. Kjell Magne Bondevik fortalte meg senere at han brukte det helt bevisst for å irritere meg når vi var i diskusjoner. I Arbeiderbladet var det så Ap-folk igjen at de jo måtte ha noen. Men det ble brukt som argument mot at jeg skulle bli sjefredaktør, og var nok en ulempe de første årene. Men det forandret seg under Steinar Hansson, som så helt annerledes på det. Han mente at avisen måtte ha en klar profil, og var ikke redd for dette med Ap.

– Men han skiftet navn på avisen, til Dagsavisen, i 1997?

– Ja, han gjorde det og jeg var med på det. Men da ville vi markere at det var en ny avis. Han ville ikke at avisen skulle bli lokal og VG-aktig, men navnet ville han skifte. Den gangen påsto også markedsfolkene at Arbeiderbladet var for nært knyttet opp til Ap, og at navnet gjorde at man ikke fikk flere lesere.

– Men sett i ettertid: Var det riktig å skifte navn?

Arne Strand ser litt ut av vinduet, og tenker seg om.

– Nei! Det var ikke riktig å skifte navn, har jeg kommet fram til. Arbeiderbladet var en veldig sterk merkevare. Det var som om Mercedes-Benz skulle skiftet navn.

Ett av Arne Strands varemerker har vært lange dager, mest da han var statssekretær, men også som avismann. Han snakker om jobben som hans «jobby», men når han har kommet tidligere og gått senere enn kollegene, har det også handlet om å slippe rushtrafikken. Men han har også fått tid til familie.

Etter at han og kona hadde flyttet til Siggerud i Ski dro de i 1980 til Indonesia og hentet adoptivsønnen Christian, som engasjerte fra første stund. På ettårskontrollen var helsesøstra bekymret for at Christian ikke gikk, og mente at han hadde så tynne bein at han kunne få vansker med å gå.

– Det skremte jo vannet av oss, sier far Strand alvorlig. – Men 13 år etterpå var Christian Norges beste sprinter i sin klasse. Da hadde jeg lyst til å kontakte helsesøstra og si at «du tok feil».

Mens faren fremdeles fulgte mest med på hockey, valgte sønnen ganske tidlig friidrettsbanen. Og pappa ble med på treninger, konkurranser og samlinger. Arne Strand utdannet seg til og med til friidrettsdommer for å kunne bidra i barneidrettsmiljøet. Men han ble aldri særlig huslig av seg.

– Jeg har aldri vært noen kjøkkensjef, sier han selv, mens sønnen forklarer hva det betyr: «Pappa kan ikke engang lage eggerøre.»

Til gjengjeld er faren god på mennesker, mener Christian. Selv ble han som 13-åring kjendis gjennom NRK-programmet «Midt i smørøyet» på 1990-tallet, og senere programleder og skuespiller.

– Hvilken betydning har det hatt for ditt politiske engasjement at du har en adoptivsønn?

– Jo, det har betydd noe for min holdning til … til innvandringspolitikken, altså, og til folk som er annerledes. Det har nok preget meg, for jeg er ganske radikal i slike spørsmål. Han er jo ikke noen innvandrer, han er norsk statsborger. Men noen ganger har det gjort meg rasende hvordan folk dømmes på grunn av utseende.

Arne Strands sterke meninger fikk større plass under Steinar Hansson, og ikke minst etter at Hilde Haugsgjerd ble sjefredaktør i 2001. Fra da ble Strand Dagsavisens viktigste stemme, også gjennom stadig hyppigere deltakelse i radio og fjernsyn. Koffertbæreren var blitt en kraftfull meningsbærer.

Strand var sterkt kritisk til høyredreiningen under Stoltenberg-regjeringen, og ville at avisen igjen skulle gi klar beskjed også på valgdagen.

– Vi hadde også falt for det der om at vi ikke skulle gi leserne råd om hva de burde stemme. En avis som på lederplass tar stilling til alle saker hele året, kan ikke la være å ha en mening om den viktigste av alle saker, nemlig valget. Det var feigt. Og det fikk jeg gjennomslag for fra 2001.

Avisen ble repolitisert, men ga ikke lenger noen ensidig støtte til Ap. Tvert imot skrev Arne Strand i valglederen i 2001 at Dagsavisen «ønsker at Ap, SV og Sp til sammen får flertall på Stortinget». Selv om Ap-statsminister Stoltenberg kategorisk avviste Sp og SV, gikk avisen for en sentrum-venstre-regjering. Dagsavisen hadde blitt en sentral pådriver for en rødgrønn regjering.

«Strand-promenaden» var tittelen på Dagens Næringslivs leder i 2003, hvor de harselerte med Dagsavisens engasjement for en rødgrønn regjering. Avisen sammenlignet Strand med Aftenpostens Egil Sundar, som kjempet for borgerlig samling på 1970– og -80-tallet.

Nå ble ikke lenger Arne Strand omtalt som Ap-mann eller tidligere koffertbærer for Gro. Han gikk nemlig med liv og lyst inn for en regjeringskoalisjon som verken Dagens Næringsliv eller Ap-leder Jens Stoltenberg trodde noe som helst på. Ennå skulle det gå ett år før Stoltenberg gikk for rødgrønt samarbeid.

Yrkesmessig hadde Arne Strand en blomstringstid. Nok en gang ble han konstituert sjefredaktør, da Hilde Haugsgjerd gikk i 2004 og Carsten Bleness kom året etter. Men det var som kommentator han markerte seg, både i egen avis og som ekspert i radio og TV. Og så fikk han rett igjen, da de rødgrønne vant valget i 2005.

Privatlivet ble imidlertid ingen lett promenade for Strand. Det gikk riktignok usedvanlig bra med sønnen, som hadde et nært forhold til foreldrene. Nettopp Christian oppdaget i 2004 en stygg føflekk i nakken til faren. Det viste seg at det var føflekkreft, som raskt ble operert bort. Og samtidig ble kona alvorlig syk.

– Hun var dødssyk ett år før hun døde. Jeg besøkte henne hver eneste dag, og det var veldig tøft. Jeg kom meg gjennom det ved å jobbe og jobbe, sier Arne Strand.

– Så døde kona mi i 2005. Og så kom kreften tilbake året etter.

Men Arne Strand nedkjempet igjen sykdommen. Jobben og forholdet til sønnen ble enda viktigere og tettere for ham. Både sønnen og arbeidskollegene trekker fram at en av hans styrke er evnen til å gå videre. Han kan være bastant og har et glødende engasjement i diskusjoner og konflikter. Men samtidig har han en forbløffende evne til å legge konflikter bak seg, uten å bære nag. Livet går videre, for Arne Strand.

En opptreden sammen med Aps Martin Kolberg i TV-programmet «Nytt på nytt» i 2007 bidro også til å endre Arne Strands liv, i hvert fall gjøre ham kjent for et breiere publikum enn Dagsnytt 18s lyttere. I Ap-kontorene på Youngstorget var det på forhånd skepsis til at de godt voksne herrene Kolberg og Strand skulle inn i NRKs gullrekke.

– Partiledelsen hadde til og med drøftet det. Stoltenberg hadde vært helt sikker på at det ikke ville gå bra, at det ville bli en ren katastrofe, sier Arne Strand, som nå ler med hele kroppen. – Jens hadde sittet med hjertet i halsen for å se på oss, fortalte han senere fra talerstolen på Ap-landsmøtet.

I Kolbergs bil på vei opp fra Youngstorget til NRK på Marienlyst foreslo Strand at de kunne fortelle om da de var på valgkamp med Gro Harlem Brundtland og statsministeren trengte lege.

– Da sa Martin til meg: «Arne, den historia må aldri ut!».

Etter at TV-opptaket var i gang, begynte først Strand og deretter Kolberg å skoggerle, uforståelig for alle andre. Stikkordet hadde vært «dyr».

«Du forteller ikke den historien, Arne!» sa Martin Kolberg i fjernsynsstudioet. Men selvsagt gjorde han det.

– Vi var kommet på et valgmøte, og aulaen på skolen var full av folk. Så sier Gro like før hun skal inn at «jeg er blitt dårlig, og jeg må ha medisin. Dere må få tak i en lege», forteller Arne Strand, og fortsetter å le.

Ingen klarte å oppdrive noen lege.

– Den eneste vi fikk tak i er dyrlegen. Han kommer, og han blir veldig overrasket da han ser at den han skal behandle er Norges statsminister. Men han har noe medisin som han pleier å gi til dyrene. Gro tar det, og hun blir bedre. Så spør hun: «Det var noe rart med den legen. Hva slags lege var det egentlig?» «Det var en dyrlege», sa jeg. «Hvem var det som fant på dette», fortsetter Gro. «Jo», svarer jeg, «det var Martin, det».

Over natta ble Arne Strand rikskjendis, som hans skuespiller– og programledersønn. De hadde støttet hverandre etter at moren til Christian døde, og i årene som fulgte opplevde de begge oppturer. Arne Strand traff igjen skolevenninnen Lisbeth fra oppveksten på Sinsen, og nå ble det et møte med kjærligheten.

– Etter en stund spurte jeg om hun ville gifte seg med meg. He-he. Og så gjorde vi det da, sier Strand, som nå bor sammen med kona, som er psykolog og spesialist i klinisk psykologi, på Majorstua.

– Du slo Christian?

– Ja, med ett år, han giftet seg for to år siden. Og nå er jeg blitt bestefar!

For livet går jo videre langs Strand-promenaden.

I 2009 ble Arne Strand for fjerde gang konstituert som sjefredaktør i Dagsavisen, men nå fikk han også jobben fast, sidestilt med Kaia Storvik. De senere årene har han fått sitt eget TV-program, «Kristiansen og Strand», og vært en allestedsnærværende politisk ekspert. Sjefredaktøren er analytiker og spåmann, og han har fått mye rett. Han var en av ytterst få som spådde at sentrumsregjeringen kunne få makten i 1997, han argumenterte hardt mot Stoltenbergs første regjering, varslet Bondevik II-regjeringens fall da den kom på kant med Carl I. Hagen – og argumentert sterkere enn hva man kan forvente av en redaktør for den rødgrønne regjeringen.

– Men hvor har du bommet mest som kommentator?

Arne Strand tenker seg om. Lenge.

– Bommet? Hvor har jeg bommet?

Han leter i hukommelsen som gjennom den siste timen har levert forbløffende detaljer og tretti år gamle, ordrette sitater.

– Jo. Jeg trodde vel at Bjørn Tore Godal ville bli utenriksminister i 2005. Men så ble det Jonas Gahr Støre, som jeg hadde trodd skulle bli helseminister. Der bommet jeg. Men jeg fikk jo rett til slutt, for Jonas ble jo helseminister, hæ-hæ-hæ.

Gjennom nøyaktig 50 år har Arne Strand fulgt norsk samfunnsliv som pressemann og politiker.

– Da jeg gikk på Rosenhoff folkeskole var vi tretti gutter i klassen. Da sa læreren vår at «en eller to av dere får examen artium, og hvis dere er heldige så får kanskje en av dere akademisk utdannelse». Og det stemte, altså, vi var to som fikk artium og jeg tror det bare var jeg som fikk akademisk utdannelse, sier statsviteren.

Han mener det er utdanningsrevolusjonen og kvinnenes inntog i arbeidslivet som har endret samfunnet mest de siste 50 årene. Bak dette ligger politiske beslutninger som han selv har fulgt usedvanlig tett.

– Jeg har intervjuet alle statsministre siden krigen, bortsett fra Oscar Torp.

– Hvordan vil du rangere dem, hvis du skal ta en topp fem?

– Den største for meg er selvfølgelig Einar Gerhardsen. Det er ingen over og ingen ved siden i norsk historie. Jeg vil sette Gerhardsen på topp, Gro som nummer to, Stoltenberg på tredjeplass, Willoch som nummer fire. Og så Bratteli, da, selv om han var større som partipolitiker.

– Hva er de viktigste sakene for deg, da, etter alle disse årene?

– Det må bli demokrati og et samfunn med stor grad av likhet. Det er liksom meg.

—Det høres litt sosialdemokratisk ut?

—Ja, og det er det jo.

—Men har du alltid stemt Arbeiderpartiet?

—Nei, jeg har ikke alltid stemt Ap, men stort sett.

—Hva annet har du stemt?

—Jeg har også stemt SV, jeg har det altså. Jeg stemte SV i 2001. Da var jeg gått ganske lei av Ap, sier Strand, og røper at han også har stemt andre partier enn Ap ved kommune- og fylkestingsvalgene.

Arne Strand svarer i tråd med hans egne retningslinjer for gode kommentatorer:

—Du må være helt tydelig og uttrykke deg forståelig. Du må gi bakgrunn og informasjon, og så må du ha en klar konklusjon.

Denne oppskriften følger han daglig i Dagsavisen, og her kommer de viktigste konklusjonene for utviklingen i norsk politikk de nærmeste årene:

—Kommer Høyre/Frp-regjeringen til å sitte helt til valget i 2017?

—Ja, jeg tror det.

—Vil Jens Stoltenberg fortsatt være Ap-leder og statsministerkandidat ved valget i 2017?

—Nei, det tror jeg ikke.

—Hvem overtar når Stoltenberg går?

—Hvis det hadde vært i morgen, ville det blitt Jonas Gahr Støre. Men det mangler kanskje en tredje kandidat ved siden av Støre og den mer venstreorienterte Giske.

—Vil det rødgrønne samarbeidet gjenoppstå?

—Jeg tror ikke de går til valg som et klart alternativ igjen. Det vil bli regjeringsskifte om de tre får flertall, men jeg er usikker på om det blir en koalisjon. Ap vil nok ønske å være et alternativ alene igjen.

Dagsavisens sjefredaktør retter på skjortesnippen. Arbeidersønnen fra Sinsen er, som vi har sett, opptatt av å se skikkelig ut. Han stryker skjorter og pusser sko pertentlig, og når han en sjelden gang går i jeans, kan du se buksepressen. Han har lært sønnen å knyte slips, forklart at det er sammenheng mellom pris og kvalitet, og rådet ham til alltid å gå litt finere kledd enn du tror du gjør, for da er du kledd godt nok. Oppdragelsen har satt sine spor når sønnen Christian står fram i norske medier som ekspert på slipsknuter.

Nå skal Arne Strand snart inn i et nytt radiostudio, og med hendene glatter han skjorta, som ifølge hans egen avis må være temmelig kostbar. For Strand sa nylig at du ikke får en god skjorte for «under 1.500 kroner», noe selv milliardæren Stein Erik Hagen mener er i meste laget.

– Det var en spissformulering, sier Strand nå, uten å være like overbevisende som vanlig.

Mandag denne uka fylte han 70 år. Han gikk da av som sjefredaktør i Dagsavisen, men han pensjonerer seg ikke. Han kommer til å ikle seg sine fine skjorter og innta lunsjen i Stortingsrestauranten. Og han fortsetter å skrive kommentarer, spissformuleringer og treffsikre spådommer i Dagsavisen. Det politiske Norge skal fortsatt få følge Arne Strands spor.