Anne Marit Godal har skrevet den første boken om norsk arbeidersang.
– Hei Anne Marit Godal, og gratulerer med boka Arbeidarsong. Hvorfor skal folk lese denne boka?
– For å få følelsen av at venstresida vinner til sist. Og at de ikke bare kan bidra ved å gå på møter og diskutere og spesialisere seg på saker, men heller kan gjøre fine og hyggelige ting – å synge – for at vi skal komme nærmere den seieren.
– Hva var årsaken til at du gikk i gang med dette prosjektet?
– For noen år sida gav jeg ut diktantologien Alt skal bli forandra. Snart med Leif Høghaug. Da kjente jeg på at det blei alt for lite av det som har vært aller viktigst for arbeiderbevegelsen: Sangene. Arbeidersang er sosialismens musikalske lyrikk. Men en bok med bare sangtekster føltes heller ikke nok. Jeg ville forklare hva de betyr, hvorfor de er avgjørende viktige.
– Og hva synes du at du har fått til?
– Arbeidersangen har vært der, helt fra start. En gjenomgående handling som blir gjentatt i over 150 år er ikke tilfeldig. Den er avgjørende.
Jeg har skrevet den første boka som handler om denne musikken og som forsøker å forklare hvorfor vi trenger den.
– Hvorfor valgte du å skrive om temaet ditt?
-Jeg agerer visst ofte på følelsen av å ville redde noe. Enten det er mennesker, gamle leksikon, Utøya eller arbeidersang. Det er liksom mest meningsfullt å ta på meg de oppgavene andre ikke ser noen vits i eller syns er umulige. Og arbeidersangen er virkelig en trua kultur.
– Hvordan ble du engasjert i dette?
– Jeg må nesten snu på spørsmålet. Det ar arbeidersangen som lærte meg å bli engasjert utenfor meg og mitt. Som Gro Harlem Brundtland også sier i boka: Det var arbeidersangene som fostra meg til innsats.
– Kan du nevne noe som overrasket deg underveis i research-prosessen?
– Jeg starta med en oppfatning av at arbeidersangene var viktige. Men jeg var ikke forberedt på å forstå så mye nytt om arbeiderbevegelsens historie. Gamle sanger forteller mye om samtida si. Akkurat som annen musikk kan sette oss tilbake til et minne, tar gamle arbeidersanger oss tilbake i tid. De gir oss sjansen til å gå rakt inn i livsfølelsen for de som er lutfattige, maktesløse eller slitne, enten det er på attenhundretallet, i mellomkrigstida eller for så vidt i dag.
Når jeg veit hvordan Einar Gerhardsen sovna til bestemte arbeiderkorsanger som barn, eller Thorbjørn Berntsen til skillingsviser, forstår jeg dem bedre.
– Hva bringer du til torgs, som offentligheten trenger å vite?
-I dag har vi helt glemt at sosialismen aldri fikk sin kraft som en tenkt ideologi. Sosialismen fikk sitt fotfeste som ei tru. Den trua blei formidla ut og mellom folk, først og fremst med songar. Det var de som forklarte sosialismen og rotfesta verdiene om frihet, likhet og solidaritet inne i folk. Som den første sangen i første Arbeiderparti-sangbok sa det: «Det er den tanke og den tro / at her er plass for alle. At over nøden vi en bro, kan slå der bærer alle.»
– Hva kan endres, som følge av det du finner ut i denne boka – og hvordan?
– Undervegs er det blitt klarere og klarere for meg at venstresida taper hele kampen om folkesjela dersom vi mister musikken. Men vi har faktisk fortsatt forspranget på høyresida. Det blir laga musikk om vi-et og fellesskapet – organisasjonene våre må bare lære å ta det i bruk på nytt.
– Kan bøker forandre verden?
– Ja. Bøker er gjenomarbeida tanker, formulert så presist et skrivende menneske har evna det. Boka kan flytte ideer fra ett menneske til mange andre. Og mange som kjenner og tenker samme sak, er utgangspunktet for felles handling.