Vi har tatt en sommerprat med oversetteren «vår» Rune R. Moen.

Ingen bok fra utlandet på norsk uten en god oversetter. De siste årene har Rune R. Moen vært Res Publicas «faste» oversetter – Keith Payne, Jaron Lanier og James Bloodworth er alle bøker som kom ut i 2018 og 2019. 

– Hvordan griper du an en ny oversettelse – leser du hele boken først, eller noen kapitler for å fange inn tonen/formen før du begynner?

Jeg begynner alltid med å finne ut så mye som mulig om forfatteren og boka. Det er en ganske interessant prosess. Når noe er helt ukjent, er hver eneste lille opplysning en ny knagg som ny kunnskap kan henges på. Det kan virke overveldende i førsten, men på en måte er det ganske fort gjort å lære noe nytt når man ikke kan noe om det fra før. Hver eneste opplysning teller. Når den første researchen er gjort, prøver jeg å få oversikt over hvordan boka er bygd opp, blar litt – ellers scroller, da – for å få et innblikk i terminologi og stil. Men jeg leser ikke hele boka − veien blir til mens jeg går. Det er veldig tydelig når jeg leser gjennom boka etter at den er ferdig oversatt. Starten er ofte haltende og mangelfull. Som en skolekorridor uten knagger. Mye ligger strødd på gulvet og må plukkes opp og henges opp igjen på nytt.

Keith Paynes bok «Følelsen av forskjell» er et fint eksempel på en sjanger som stadig blir mer populær, på godt norsk narrative non-fiction. Et litterært språk og et godt narrativ løfter sakprosaen frem. Jeg synes dette bidrar til å viske ut hovedskillet i den norske bokverdenen, nemlig skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa.

– James Bloodworths bok er en mer reportasjepreget tekst – og handler om hvordan det nye arbeidslivet er preget av manglende sikkerhet og kontrakter: «Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter.» Antallet medlemmer i fagforeningene synker både i England og Norge – men hvordan er det med din yrkesgruppe – er dere organisert?

Vi er faktisk organisert i to foreninger. Sakprosaoversetterne i organisasjonen med det klingende navnet Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening (NFFO), og de skjønnlitterære i Norsk Oversetterforening (NO). De forvalter bibliotekvederlag og Kopinor-midler, som fordeles som stipender, og er et et sosialt samlingspunkt for en yrkesgruppe som ofte arbeider alene.

– I disse dager holder du på å legge siste hånd på oversettelsen av Oliver Bulloughs Moneyland, som på norsk får tittelen Pengeland – hva slags bok er dette?

Boka gir et innblikk i de superrikes verden. I nye stater, blant annet i det tidligere Sovjetunionen og i Afrika, har en privilegert klasse underslått enorme summer på utspekulerte måter. Et eksempel er at man har satt kunstig høye priser på medisiner og stikker differansen i egen lomme. Disse pengene er deretter overført til et skallselskap i et av verdens skatteparadiser. Skallselskapet eies av et annet skallselskap, som eies av et annet igjen, og dette siste er umulig å koble til opphavsmannen. Kanskje er den eneste reelle personen det er mulig å knytte til selskapet, en ansatt på Burger King i Auckland. Altså, dette finner jeg ikke på. De samme skatteparadisene selger også pass, slik at de superrike står fritt til å velge nasjonalitet basert på hvilke lover som gjelder de forskjellige stedene. I enkelte tilfeller har småstater til og med gitt superrike en diplomatisk stilling, for at de skal ha diplomatisk immunitet. Jeg får hakeslepp minst én gang i hvert kapittel.

-Har det vært noen spesielle utfordringer i denne oversettelsen?

Mye økonomisk terminologi, men det går seg til. Én knagg her og én knagg der. Og så henger jeg opp de siste jakkene til slutt.