Thor Steinhovden debuterer med bok til høsten. I dette innlegget i Dagbladet tirsdag 2.07.18 kan du lese om bråket rundt høysterettsnominasjonen i USA. 

Den gjeveste klubben

For 30 år siden torpederte demokratene en høyesterettsnominasjon. Nå må de trolig betale for den beslutningen.

Forrige uke annonserte den amerikanske høyesterettsdommeren Anthony Kennedy at han trekker seg fra sin stilling i sommer. Fordi republikanerne endret reglene i senatet i 2017 behøver de nå kun et simpelt flertall for å vedta presidentens kandidat. Siden høyresiden har et slikt flertall betyr det at Trump slipper å foreslå en moderat dommer til å ta Kennedys plass. 

For første gang på 30 år kan dermed republikanerne etablere et solid konservativt flertall på USAs viktigste rettsinstans. Det kan sikre Trumps ettermæle som president.

Demokratene må da betale for en svertekampanje de satte i gang for 30 år siden, som nettopp resulterte i at Kennedy ble høyesterettsdommer. Og at slike nominasjonsprosesser ble endret for alltid.  

En kjedsommelig prosess

Som vanlig var det varmt og klamt i Washington 1. juli 1987, da Ronald Reagan annonserte at han ønsket å sette inn juristen Robert Bork som USAs neste høyesterettsdommer. Presidenten hadde allerede fått godkjent to nominasjoner i sin tid i Det hvite hus, og hadde nå muligheten til å dytte domstolens ideologiske balanse enda mer i konservativ retning.

Inntil da hadde slike utnevnelser sjelden skapt mye blest. Mellom 1889 og 1968 ble kun én kandidat avvist, og før 1925 måtte ikke kandidater engang vitne foran Senatet. Selv om høringer ble vanligere var det få som skapte oppmerksomhet. En av president John F. Kennedys dommerkandidater ble intervjuet i knappe 11 minutter før han ble godkjent.

Fordi dette var kjedsommelige affærer hadde kandidatene som ble utspurt for vane å være ærlige og spesifikke i sine svar. Formålet var jo tross alt å bli kjent med personen som skulle holde en livstidsutnevnelse i landets viktigste domstol. Alt dette endret seg i 1987.

En kontroversiell dommer

Robert Bork var et kontroversielt valg. Omstendigheter rundt Watergate-skandalen i 1973 skulle føre til at Bork ble ansvarlig for å sparke spesialetterforskeren som prøvde å forstå presidentens rolle i hendelsen.

Til tross for denne episoden var Bork ansett for å være en meget kvalifisert kandidat til høyesterett. USAs advokatforening erklærte at han var blant landets mest briljante jurister, og Bork var allerede dommer i USAs nest-høyeste rettsinstans.

Men Bork var også en såkalt «orginalist» som mente at loven burde tolkes så nærme grunnlovsfedrenes opprinnelige hensikt som mulig. I løpet av en lang karriere i jussen hadde han utbrodert dette synet i artikler der han blant annet sådde tvil om det i det hele tatt eksisterte en rett til abort, privatliv, eller borgerrettigheter.

Et brutalt angrep

I 1987 var demokratene fulle av selvtillit. Nominasjonen av Bork kom et lite halvår etter at venstresiden hadde tatt tilbake flertallet i senatet, og Reagans administrasjon led fortsatt av etterdønningene av Iran-Kontraaffæren. Joe Biden, som da var senator, ledet justiskomiteen som skulle spørre ut Bork. Biden var i full gang med å posisjonere seg som presidentkandidat før neste valg og var ivrig etter å markere seg. Selv om han året før hadde lovet å stemme på Bork hvis han ble nominert, vendte Biden nå tommelen ned. Sammen med senatoren Ted Kennedy, en annen kritiker av Bork, ledet de an i et brutalt angrep.  

Venstresiden fyrte opp grasrota og flere titalls interessegrupper begynte å svartmale og krisemaksimere Borks meninger. De liberale gruppene spammet folks postbokser, kjørte kritiske TV-reklamer, kjøpte opp annonseplass i avisene, og engasjerte lobbyister.

Inne i Kongressen fortalte Ted Kennedy et dystopisk eventyr om en verden med Bork på høyesterett: kvinner ville måtte ta abort i mørke bakgater, segregering av hvite og svarte ville komme tilbake, og korrupte politifolk kom til å raide folks hjem om natten. Anklagene var noe overdrevne kan man si, men de fungerte.

Borks nærmeste rådførte han til å ignorere demokratenes angrep. Det betalte Bork dyrt for. Etter de lengste dommerhøringen i USAs historie gikk Reagan på TV og bønnfalt folket og politikere om å ikke gi etter for det han kalte «venstresidens politisering av prosessen».  Bønnen falt for døve ører, og Bork ble avvist av senatet med den største marginen i amerikansk historie: 58 nei-stemmer mot 42 ja. 

Et av mange sted mot polarisering

Robert Bork er ennå en martyr på amerikansk høyreside. Republikanere mener at venstresiden dro Borks navn gjennom søla kun fordi de var uenige med ham politisk. Ifølge ordboka betyr å bli borked å «hindre noen ved å systematisk sverte eller ærekrenke dem». Demokratene mener at Bork var så ekstrem at kampanjen var på sin plass.

Uansett hvilken versjon som er nærmest sannheten, så endret kampen i 1987 alle framtidige nominasjonsprosesser til høyesterett. Demokratene forvridde en prosess der man i størst grad hadde blitt vurdert etter sine juridiske kvalifikasjoner. Dommerkandidatene gikk fra å ha vært ærlige og åpne i sine svar, til å snakke seg rundt alle spørsmål for å unngå negativt spinn. Senatets vurdering fant ikke bare sted inne i Kongressen lenger, men ble en del av de mange kulturslagene som interessegrupper kjempet seg imellom i USA. Nok en bit av den amerikansk politiske debatten ble polarisert.

I den kommende boken Det amerikanske marerittet skriver jeg om Bork-nominasjonen, som bare var et kapittel i den lange veien mot dagens polariserte situasjon.

Etter nederlaget med Bork forsøkte Reagan med en ny kandidat. Til slutt falt valget på den mer moderate Anthony Kennedy, som nå 30 år senere gir seg. Dette gjør han med viten om at det vil kunne endre USAs retning i lang tid fremover – de nest eldste dommerne etter ham er begge liberale. Kennedy har vært en konservativ dommer, men opptrådt uforutsigbart i verdispørsmål. Han har vært garantisten for USAs abortlov og stemt med den liberale fløyen på homofilt ekteskap.

Demokratene mener nok fortsatt at kampen mot Bork var en god idé – de sikret tross alt en bedre ideologisk balanse på domstolen i 30 år. Men samtidig satte de i gang en polarisering av nominasjonsprosessene som til slutt endte med at motparten gjorde det mulig å vedta kandidater med færre stemmer i senatet. Det har resultert i at Trump vil møte få hindringer hvis han nå ønsker å sikre et konservativt flertall på høyesterett i lang tid fremover. På sikt kan det bli en høy pris å betale for den amerikanske venstresiden. Til syvende og sist var kanskje ikke svertekampanjen mot Bork verdt det, likevel?

Les om boken her