– I et Norge hvor avfallsmengder vokser, matjord nedbygges og klimagassutslippene øker vil Eivind Hoff- Elimari vekke sine medborgere. skriver Andrew Kroglund i denne anmeldelsen av «Gull eller grønne skoger?» i Ny Tid. 

Hvordan beveger vi oss mot det fossilfrie samfunn? Og et liv med gode kvaliteter og bærekraft? For ikke så lenge siden kom boken Fra evig vekst til grønn politikk, hvor forfatter Svein Hammer gir oss en god gjennomgang av ulike ideologier og forskjellige veier til et grønt samfunn. For å supplere en slik bok som tar utgangspunkt i teorier og ideologier, hadde det vært fint om noen hadde sett på eksisterende praktiske eksempler. Og jammen kommer det ikke en bok som bestilt, skrevet av spesialrådgiver i divisjon for energi, ressurser og miljø Eivind Hoff- Elimari. Sjeldent etternavn, verdt å merke seg. Mannen er et overflødighetshorn. Han har hamret løs på tastaturet sitt, og ut kommer grønnkantede gullkorn.

Hoff- Elimari baserer seg på en moderne variant av den gamle dannelsesreisen. Samtaler med folk i alle lag av samfunnet, så vel hjemme som ute. Det var det de gjorde, gamlegutta: Goethe, Byron, Welhaven, Bjørnson, Darwin og andre. Med en license to understand. Undersøkelse først, så skriving. For å påvirke. Jeg digger det.

«Vi vet alle hva vi må gjøre, men ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt etter at vi har gjort det. » Europakommisjonens president Jean-Claude Junkers hjertesukk er Hoff-Elimaris hovedanliggende. Han vil hjelpe. Derfor har han forfattet boken Gull eller grønne skoger. Politikk for det gode liv. Etter flere år som miljølobbyist i Brussel er han nå klar til å forsøke å gi noen kvalifiserte råd.

Jeg har sympati for Hoff-Elimaris prosjekt. Den gamle tyske ordtaket om at Wenn jemand eie Reise tut, hat er etwas zu erzählen

– «Når noen foretar en reise har han noe å fortelle» – er riktig. Derfor fungerer Hoff-Elimaris metode. Han vil skape debatt. Han vil innom de brede spor for å «anspore» mange. Utgangspunktet hans er at BNP forblir et dårlig mål for det som gjør livet verdt å leve, slik Robert Kennedy sa det i en berømt tale i 1968. Og snakker vi ikke om det gode liv, og lykke, treffer vi ikke folk hjemme, hevder Hoff- Elimari. Alt pratet om konkurransekraft hindrer oss i dette. Det hindrer oss også i å ta nødvendige grep i et Norge hvor avfallsmengder vokser, matjord nedbygges og klimagassutslippene øker.

Hvordan skal vi ta de nødvendige grønne investeringsgrepene i dag for å få en bedre verden i morgen? Dette spørsmålet sliter hele den vestlige verden med, selv om mye nå skjer. Hoff- Elimari har en sober gjennomgang av diskontering, det vil si hvordan vi omregner en fremtidig verdi til nåverdi. Han viser nøkternt hvordan det er «lønnsomt» å la verden gå under. Denne blindsonen gjelder også ulikhet. Vi blir mer ulike jo mer vekt vi legger på lønnsomhet. Her finner Hoff- Elimari støtte i Guy Standings begrep om prekariatet og i forskning gjort av Richard Wilkinson og Kate Pickett. I Ulikhetens pris (Res Publica, 2012) har de ganske entydig påvist at vi ikke blir lykkeligere om vi når utover en viss grad av vekstbasert økonomisk sikkerhet. Tvert imot, om ulikheter blir for store, gjør samfunnet vårt det stort sett dårlige på enhver tenkelig indikator. Et rikt samfunn gjør ergo et godt valg om det gir lønnsøkninger til folk med dårlig råd.

Hoff- Elimari beskriver karbonboblen vi er fanget i, der politikere ikke blir gjenvalgt om de er festbremser gjennom en klimapolitikk som monner. Selskapene selv tvinges av markedslogikken til å øke olje- og gassanslagene de har som såkalte reserver, for å unngå at aksjeverdien går ned. Det legger i sin tur press på fortsatt høy utvinning. Det er med andre ord, sett opp mot Paris-avtalen, et system som ikke fungerer. Og økonomene i dette? De er som taxisjåfører, skriver Hoff- Elimari. Veldig nyttige når vi vet hvor vi skal. Men det vet vi tydeligvis ikke. He he. Dette treffer godt, synes jeg, særlig når jeg den 31. august i år ser Folkeopplysningen med Andreas Wahl på NRK, hvor det kommer frem at den mye brukte sjeføkonomen Harald Magnus Larsen (nå i Swedbank) tar notorisk feil i flesteparten av sine økonomiske spådommer. Økonomenes råd er i realiteten verdiløse. Men spalteplass og sendeflater får de. Og ikke minst en fet lønn. Send inn Eivind Hoff- Elimari neste gang!

Men Hoff- Elimari har vel ikke svaret på alt? Selvsagt ikke. Men han har fordelen av at han har reist mye og kan fremlegge konkrete eksempler, til mulig etterfølgelse. Han skriver godt om reklame som en organisert fremstilling av manglende tilfredsstillelse, slik tidligere sjef for General Motors Charles Kettering har sagt det. Hoff- Elimari forklarer hvordan reklame er delansvarlig for vårt økologiske fotavtrykk, og drar til Grenoble for å vise hvordan byen gjorde noe med det offentlige rom og reklamepresset. Lærerikt.

Også analysen av andre land, slik som New Zealand og Bhutan, er svært interessante. Ikke minst fordi ingen av dem helt har fått det til det de opprinnelig ønsket seg. Men de inspirer til mervurdering, videreutvikling og en annen lokal tilpasning. Arbeidet på New Zealand er tankevekkende. De har jobbet med et vekstbegrep som innbefatter ulike størrelser, med både finansiell og fysisk kapital, naturkapital, sosial kapital og menneskelig kapital. Vekst etterstrebes, men å føre en politikk som øker én form for kapital, samtidig som den bryter ned annen kapital, vil være galt.

Jeg har selv interessert meg lenge for Bhutan og deres idé om brutto nasjonalt lykkeprodukt. Jeg skrev til og med en sak om temaet i Dagsavisen hvor jeg oppfordret daværende utviklingsminister Heikki Holmås til å inngå et forpliktende samarbeid mellom våre to land, med gjensidig læring.

Derfor slukte jeg kapittelet om Bhutan. Det er foreløpig det beste jeg har lest om landet. Det er både personlig og analytisk. Hoff- Elimari snakker med både høy og lav, han avkler myter og utopier, men med respekt og et våkent øye samt tilstrekkelig intellektuell avstand. Bhutan er slett ikke noe lykkens Shangri-la, men vi kan likevel ta med oss nyttig lærdom derfra. Og Norge, et av verdens best fungerende land, har alle forutsetninger for å fremstå (enda mer) som det egentlige eventyrlandet, spør du meg.

Boken inneholder også en god gjennomgang av det filosofisk-politiske begrepet buen vivir – «det gode liv» – som er en del av samfunnsdiskursen i Ecuador og Bolivia. Dette er to land som lever rett i skjæringspunktet mellom sosial utvikling for de mange fattige og bevaring av naturkapitalen for alle. De vil så gjerne, men de får det ikke til. Det er selvsagt mange grunner til det. Men at de tar debatten bør få norske politikere til å rødme litt.

Vi får det vi måler, skriver Hoff- Elimari. Og han viser det ved mange gode eksempler også fra Norge. Vi får innblikk i hvordan Malvik kommune nå klarer å prioritere det som teller for innbyggerne, hvordan Tine fabrikker på Heimdal tar ut produktivitetsvekst i kortere arbeidstid og hvordan bydelen Landås i Bergen har blitt en økoby i byen. Dette er allerede kjente eksempler for mange i miljøet. Men Hoff- Elimari setter dem inn i en større sammenheng. Han gjør dem relevante på samfunnsnivå.

Hoff-Elimaris visjon er at de konkrete eksemplene som dras frem i boken, skal oversettes til praktisk politikk i dagens Norge. I den forbindelse er han innom at vi trenger en klimalov, med uavhengige instanser for å følge den opp. Han hevder at demokratiet vårt må revitaliseres gjennom folkeavstemninger. Han har gode, konkrete eksempler fra Grenoble, som viser hvordan vanlige folk kan inkluderes i politisk arbeid uten å bli politikere, men at de kan delta nærmest som i dagens juryordning. Han foreslår en form for aktivitetsplikt for ungdom på NAV, karbonavgift til foredling og progressiv forbruksskatt. Han er åpen for at 23. konsesjonsrunde bør følges opp av et søksmål mot staten.

Gjennom 57 (! ) ulike intervjuer kjennes boken svært aktuell. (Den eneste personen jeg føler forfatteren har en lettere ironisk tilnærming til, er Trine Schei Grande. ) Så mange mennesker høres kanskje mye ut, men det fungerer godt med korte resonnementer, og forfatteren lar det hele gli sømløst inn i den store fortellingen. Mange av intervjuobjektene er personer med makt og høye stillinger akkurat nå. Kanskje vil dette gjøre at boken lever noe kortere enn andre beslektede bøker. Men Gull eller grønne skoger. Politikk for det gode liv er skrevet nettopp for å dra i gang debatten, her og nå. Det fortjener den å lykkes med. Dette er en nødvendig dannelsesreise på veien mot det grønne skiftet.

«Økonomene er som taxisjåfører, skriver Hoff- Elimari. Veldig nyttige når vi vet hvor vi skal.»

Av Andrew Kroglund, trykt i Ny Tid 15. desember 2016