– I dag ser vi at vår velferdsmodell gradvis blir demontert, fordi samfunnsutviklingen baserer seg på andre verdier og mål. Vi er i ferd med å gå fra en velferdsstat og over i en konkurransestat, skriver Tore Nyseter i Dagbladet.
Den norske (og nordiske) velferdsmodellen, som er blitt et internasjonalt begrep, er under avvikling. Det har pågått i lengre tid i Sverige. I Danmark kalles det en forfallshistorie, og i Norge er vi på full fart etter. Dette skyldes ikke, som mange tror: eldrebølgen, trygdebølgen, innvandrerbølgen, eller om velferden er bærekraftig. Det skyldes rett og slett at vi er i ferd med å forlate de grunnleggende verdiene som vår velferdsmodell er bygget på etter krigen.
Verdiene i modellen handler om: solidaritet, fellesskap, likhet og frihet, demokrati, rettferdighet og omfordeling. Og kjennetegnene handler om: offentlig ansvar, skattefinansiering, universelle ordninger, tillit, legitimitet og sosial likhet. I tillegg er trepartssamarbeidet mellom partene i arbeidslivet og staten en av bærebjelkene i vår velferdsmodell.
Det er det solidariske og universelle velferdssamfunnet som er kjernen i fortellingen om det moderne Norge, hvor felleskapet og offentlig ansvar er en viktig forutsetning. Det er dette samfunnssystemet som har gjort Norge til verdens beste land å bo i. Det skyldes også et viktig velferdspolitisk mål om å redusere økonomiske og sosiale forskjeller, som vår nåværende regjering er motstander av. I dag ser vi at vår velferdsmodell gradvis blir demontert, fordi samfunnsutviklingen baserer seg på andre verdier og mål. Vi er i ferd med å gå fra en velferdsstat og over i en konkurransestat.
For 45 år siden og framover ble velferden utviklet basert på et nedenfra-og-opp perspektiv, med en politisk styrt forvaltningsmodell, hvor behov, samarbeid og ledelse sto sentralt. I dag er dette i ferd med å bli snudd på hodet. Forvaltningsmodellen erstattes med en forretningsmodell, basert på lønnsomhet, effektivitet, konkurranse og styring, hvor det nye målet er bunnlinjen. En slik samfunnsmodell bryter radikalt ved fundamentet i vår velferdsmodell.
Denne utviklingen startet allerede på 1980-tallet da Gro-regjeringen fikk laget en utredning om «en bedre organisert stat». Her ble grunnlagte lagt for at tidligere styring via planer og budsjett skulle erstattes med markedsstyring. Mål- og resultatstyring ble et styringsprinsipp i staten. Dette skjedde samtidig med at det oppsto kritikk av offentlig forvaltning som byråkratisk og lite effektiv, særlig fremført av OECD som mente at velferdsstaten var i krise og en belastning for samfunnsøkonomien. Denne perioden var også starten på en nyliberalistisk bevegelse, som Fremskrittspartiet sto for, og som også i noen grad smittet over på Høyre.
Deler av kritikken mot offentlig forvaltning var sikkert berettiget, og New Public Management (NPM) ble introdusert som et nytt styringsmiddel. Dette hadde som formål å gjøre offentlig forvaltning mest mulig lik privat sektor. Med andre ord; markedstenkning skulle legges til grunn. I dag ser vi at dette systemet har spilt fallitt. Det som skulle gi bedre styring og ressursutnyttelse har ført til det motsatte med detaljert rapportering, omfattende kontroll og byråkrati, redusert tid til faglig arbeid, og dårlig arbeidsmiljø med sviktende tillitt mellom ledelse og de ansatte. Maktutredningen kalte dette for et virus i offentlig forvaltning. Målemanien som er en konsekvens av NPM, har rammet og er i ferd med å ødelegge store deler av velferden, som skole, sykehus, Nav, eldreomsorg, barnevern og barnehager. Kommunene har vært en del av denne utviklingen, godt hjulpet av KS.
Allikevel ser vi at regjeringen vil at velferden skal styres etter markedsprinsipper. I regjeringserklæringen står det klart at det ikke er forskjell på å produsere velferdstjenester og det å produsere forbruksgoder. Og at konkurranse er nødvendig for å få bedre tjenester. Dette er veien bort fra velferdssamfunnet og over i konkurransesamfunnet, som er dødsstøtet mot vår velferdsmodell. Å yte velferdstjenester er ikke det samme som å produsere varer i en bedrift. Det er forskjell på mennesker og varer.
I dag er det en stigende opposisjon mot denne nye styringsformen. Professoren ved Oxford, som var opphavet til betegnelsen NPM, har foretatt en tyve års evaluering av systemet og sier den må begraves fordi den er totalt uegnet som styringsmiddel i offentlig forvaltning. I Danmark foreligger det en forskningsrapport med samme konklusjon. Den svenske regjering har nå vedtatt å forlate NPM som styringsmiddel. I Norge er det stor uro i alle fagorganisasjoner som arbeider med mennesker i velferdsapparatet. Når menneskelige behov gjøres om til statistikk og bedriftsøkonomiske størrelser, mister vi mennesket av synet. I tillegg er det oppstått en fryktkultur hvor ansatte mister sin ytringsfrihet. Det har synliggjort enda et problem, nemlig varslerne, som blir gjort til syndebukker, fordi arbeidsgiver er mer opptatt av styring og kontroll, enn ledelse og utførte basisoppgaver.
Alt var ikke bedre før og velferdssamfunnet må endre seg i samsvar med samfunnsutviklingen. Det betyr at svaret på fremtidens utfordringer ikke ligger i fortidens løsninger. Men det gode ved vårt velferdssamfunn må det være mulig å bringe videre. Det avgjørende spørsmålet blir: Hvordan kan vi videreutvikle velferden uten å miste den? Mitt svar er at vi må få med oss det verdigrunnlaget som er det fine med vårt velferdssystem, og som har gjort Norge til et godt land å bo i.
I realiteten er dette en verdikamp, som handler om hvilke verdier og idealer som skal ligge til grunn for utvikling av vårt samfunn. Høyresiden er den som er klarest i sin ideologi, og som ønsker at velferd må få et større innslag av private aktører og at offentlig sektor må bli mest mulig lik privat sektor. Mens venstresiden synes å være uklare og passive med hensyn til hvilke verdier velferdsstaten fortsatt skal bygges på. Dette bør bli valgkamptema til neste høst.
Av Tore Nyseter, trykt i Dagbladet 25. november 2016.