Britenes EU-valg presenteres som begynnelsen på slutten for EU, skriver Chr. Anton Smedshaug i Klassekampen. 

Britenes EU-valg presenteres som begynnelsen på slutten for EU. Om det skulle sette i gang en kjedereaksjon fra Amsterdam til Athen, så er det kanskje det. Men det er ikke slutten på Europa, snarere er det en del av den naturlige stormakts dynamikk i vår verdensdel.

Storbritannias langsiktige mål de siste fem hundre år har vært å holde ved like en strategi som hindrer framveksten av en sterk landmakt som dominerer Europa. Enten det har vært kampen mot Habsburgerne og den Spanske armada, overvinnelsen av Frankrike og Napoleon, eller senere to krigere mot tysk herredømme over verdensdelen. Varierende allianser har bidratt til strategiens suksess og etter andre verdenskrig har europeisk samarbeid vært viktig i form av Nato, OECD og EEC, EF og etter hvert EU. Storbritannia kom ikke med før 1972, fordi de Gaulle la ned veto på 1960-tallet mot «øyboerne» som han mente ikke hadde samme interesser som kontinentet.Etter Murens fall og gjenforeningen i 1990, er styringen også blitt stadig vanskeligere for å unngå tysk dominans. Med et forent Tyskland har EU slitt med å balansere økonomi og politisk makt, mot effektive tyskere med stor eksportkapasitet. Kanskje er det heller blitt slik at EU har forsterket Tysklands makt i Europa. Forsøket fra 1992 på å forene Europa gjennom euroen, har for eksempel vist seg å bli en svært krevende og kostbar løsning, og ikke minst gitt tysk eksportindustri billig valuta til tross for store handelsoverskudd. En eksport som har konkurrert ut annen europeisk produksjon. Dermed kan EU som en utilsiktet konsekvens ha gitt Tyskland større innflytelse enn det ville hatt med en sterk D-mark. Og med et Tyskland der forskjellene øker og nasjonale motsetninger blir større, er landets evne til å vise fleksibilitet i EU ikke lenger like stor. Noe ikke minst Hellas har fått erfare, et land som i praksis har mistet sin suverenitet.Samtidig har utvidelsene sørover på 1980-tallet og østover på 2000-tallet, gjort at motsetningene er økt med mange land, store kulturelle og økonomiske forskjeller. Der Øst står mot vest i spørsmål som innvandring, Nord mot Sør i økonomiske spørsmål og Storbritannia mot kontinentet i spørsmålet om hvor tett integreringen skal være.Denne diversifiseringen av EU har karakteristisk nok vært en del av den britiske strategi. Mange medlemsland med store økonomiske og kulturelle ulikhet hindrer jo det kontinentale Europa å samle seg til å bli en effektiv utfordrer av det anglo-saksiske system.

På den annen side er det nettopp østutvidelsen og den store EØS-innvandringen til De britiske øyer som nettopp skaper mye av motstanden mot EU. Slik sett har strategien lykkes: EU er svekket og Storbritannia kan trekke seg ut. Den britiske prosessen muliggjøres jo også av den særegne og sterke demokratiske tradisjon i det britiske systemet. Helt siden frihetsbrevet Magna Carta i 1215, har det vært en unik britisk styreform, med større kontinuerlig demokratisk arv enn noen annen europeiske stat.

I praksis har nasjonalstatssystemet, som oppstod i etterkant av religionskrigene i første halvdel av 1600-tallet og freden i Westfalen i 1648, vist seg langt mer stabilt over de siste snart 400 år, enn europeiske unioner. Nasjonalstaten er fortsatt en fornuftig europeisk byggekloss. En revitalisering av nasjonalstaten vil gi de beste forutsetninger for å ta vare på en velferdsstat med en sterk middelklasse, små forskjeller og en fungerende europeisk orden. Et modernisert nasjonalstatssystem som samarbeider med likestilte og suverene enheter i en ny europeisk orden, vil kunne realisere de Gaulles visjon om «et Europa av stater» i motsetning til et «Europas forente stater».

Mange av dagens utfordringer kan spores tilbake til sammenbruddet i 1914, som fortsatt gir gjenlyd i Europa. Det ga oss to verdenskriger og den kalde krigen. Med et gjenforent Tyskland og selvstendig Øst-Europa etter Sovjetunionens oppløsning, er Europa på mange måter tilbake til tiden før første verdenskrig, der fire stormakter søker å balansere hverandre – Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Russland. Dette er en naturlig del av den europeiske statsdynamikken, der ingen statsløsninger varer evig, men imperier bryter sammen over århundre, slik som det Spania og Østerrike-Ungarn, mens unioner, som Sovjet og Jugoslavia, bryter sammen etter noen generasjoner. Om Storbritannia går ut, vil to av fire stormakter være utenfor EU, og EUs tyngde blir betydelig mindre.

Så lenge dagens EU oppleves å verken levere trygghet eller økonomisk framgang, er det lite hensiktsmessig å låse seg til løsninger som ikke virker, eller håp som ikke kan oppfylles. Derfor synes det også å gå mot store endringer i en eller annen form – Brexit eller ikke. Dette er en del av den naturlige dynamikken i Europa. Holdes nødvendige reformer igjen for lenge, ender det med mer revolusjonære endringer. Det er neppe verken EU eller Europas folk tjent med.

Kronikken ble publisert i Klassekampen 23. juni 2016.