Forfatter Sanna Sarromaa har skrevet bok om skilsmissebarns erfaringer – her får du hennes 8 bud for en god skilsmisse fra barnets perspektiv:
Bud 1: Snakk med barnet!
Barn har rett til å forstå hvorfor det blir skilsmisse. Barn kan ikke mobilisere sin energi og sine psykiske ressurser til å håndtere en krise de ikke forstår. De trenger hjelp til å sette ord på følelser og til å håndtere negative tanker og til å overvinne skyldfølelse. Man må snakke om følelser, ikke bare om det praktiske. De voksne må la barn spørre og lure, gang på gang, også mange år etter.
Bud 2: Vær der for barnet – på alle måter!
Alle aspektene ved en skilsmisse kan gjøres lettere for barna ved at foreldrene har riktig innstilling både når krisen inntreffer og senere. Barn trenger de voksne til å forstå seg på de komplekse voksne relasjonene etter skilsmissen og til å kunne sørge over tapene. Skilsmisse er mye emosjonelt, psykologisk og praktisk arbeid som barnet trenger de voksnes støtte til. Tror man bare på den kjente – og usanne – klisjeen om at barna tilpasser seg, så tar man for lett på sitt ansvar som forelder.
Bud 3: Anerkjenn ekteskapet og anerkjenn tapet!
Foreldre må ikke bare anerkjenne kjærligheten, men også sorgen og tapet de utsetter barnet for. Det skal ikke glattes over. Flere skilsmissebarn fortalte hvor viktig det er at foreldrene viser at de forstår hvor dypt og grunnleggende bruddet ryster dem og deres verden. Foreldrene må be om unnskyldning for den smerten de forårsaker hos barna.
Bud 4: Innse at det er en jobb!
Alle omveltningene barn utsettes for, må artikuleres klart og tydelig ved bruddet. Foreldrene må være så konkrete som mulig. En forelder blir fysisk borte en del av tiden og familien er aldri hel igjen. Barnet har i tillegg til sorgen mange konkrete utfordringer å forholde seg til. Det er en jobb å innrede to rom og bo på to plasser. Det er en jobb å pendle mellom to nabolag. I tillegg skal barnet kanskje også passe inn i to familier. Foreldre må forstå, anerkjenne og støtte oppunder barns skilsmissearbeid.
Bud 5: Ikke idylliser og ikke bagatelliser!
Det er viktig at man ikke bagatelliserer eller idylliserer den store omveltningen i barnas liv – og at man anerkjenner sorgen, omveltningen og alle følelsene som hører til. Foreldrene må også ha i mente at det kan ta mange år før barna opplever den nye normaliteten som noe bra. Det er helt vanlig for barna, også mange år etter skilsmissen, å lengte tilbake til det som var. For voksne er skilsmisse en løsning på problemene. For barna er det ofte der problemene starter.
Bud 6: Ikke forsvinn fra barnets liv!
Den andre forelderen må ikke flytte langt vekk. Noen av de såreste historiene i boken handler om foreldrene – som regel fedrene – som forsvant inn i sine nye ekteskap og barn på en helt annen kant av landet. Blir den ene forelderen borte, får barnet en stor bagasje som mange må håndtere og behandle langt inn i voksenlivet. Det er ekstra sårt, hvis barnet føler – slik som det ofte gjør – at det er blitt valgt bort til fordel for noen andre.
Bud 7: Ikke trekk inn barnet!
Foreldrene må både si og vise tydelig at de på alle måter fortsetter å være forpliktet til barna sine som foreldre, selv om de har bestemt seg for å gå fra hverandre. Foreldrene må samarbeide og kommunisere slik at barnet slipper å balansere eller stå i en spagat mellom dem.. Foreldrene skal ikke bruke barna som budbringere, sjelesørgere, støtteapparater eller venner. Barn skal være barn, også etter skilsmissen.
Bud 8: For barnet varer dette livet ut
Budskapet i alle disse budene er gyldig like lenge som relasjonen mellom forelderen og barnet varer. Alle budene kan være relevante langt inn i voksenlivet. Man er alltid sine foreldres barn, uansett hvor gammel man er. Når barna er store, behøver ikke mor og far å forholde seg til hverandre, hvis de ikke vil. Skilsmissebarn derimot, må alltid forholde seg til skilsmissen.
Les mer om boken her