– En vellykket union er en union som aksepterer sin egen død. Det sier Christian Anton Smedshaug, som er redd for at EUs undergang blir en brutal affære. 

– Det verste er at det er sant alt sammen. At vår demokratiske, liberale, ja, vår europeiske arv, er truet. At vi går mot en ukultivert og udemokratisk mørketid, fremmedgjort fra alt vi har og alt vi er. Ikke minst dette: at vårt politiske lederskap er fullt klar over det som skjer, uten å gjøre noe som helst.

Pakkene som de siste månedene har kommet til EU-president Jean Claude Junckers kontor i Brussel er et sikkert tegn. Pakkene kommer fra sinte folk over hele Europa. De inneholder melk. Det er en illeluktende protest mot EUs jordbrukspolitikk.

– Den virkelige katastrofen i Europa de siste årene er utraderingen av det europeiske familielandbruket. Det europeiske demokratiet bygger på at vanlige folk har eid og dyrket jorda de bor på. Den politiske ordenen som bygger på dette, er i ferd med å bukke under, sier Christian Anton Smedshaug, økolog og leder i landbrukets tenketank, Agri Analyse.

I hans fortelling om krisa i Europa er det ikke euroen som spiller hovedrollen. Heller ikke gjeldstyngede grekere, terrorister, migranter eller høyrepopulistene som vil kaste dem ut. Ikke engang muslimene.

Skal vi finne røttene til den dype krisa i Europa, må vi ned på jorda. Eller jordet, for å være helt presis.

– EUs mål er et jordbruk som kan konkurrere på verdensmarkedet. Middelet er liberalisering, altså avvikling av landbrukspolitikk. I vår fjernet EU de nasjonale melkekvotene, som har sikret en viss disiplin med produksjonen. Nå presses prisene til et minimum, og produksjonen flyttes til kystnære strøk i Irland, Danmark og Tyskland. Alpene og Sør-Europa blir stående igjen uten melkebønder.

– Fortellingene fra Europa i 2015 handlet om helt andre ting enn dette. Hva har skjedd?

– Det er påfallende hvor stemoderlig modernæringen behandles i offentligheten. Men bakgrunnen er de høye råvareprisene fram til 2013, som førte til at det ble investert milliarder i jordbruket. Produksjonen økte kraftig, samtidig som EU fjernet reguleringer. For eksempel avviklet man brakklegging av areal som var et bolverk mot overproduksjon. Så kollapset råvareprisene, samtidig som vi fikk en handelskrig med Russerne. EU foretar seg ingenting, men ser på at næringen blir kvalt av voksende gjeld og fallende priser.

– Du mener at dette truer europeisk kultur. Hvorfor det?

– Melk er det mest europeiske av all kultur. Nå renner den bort. Det er her vi har laget oster etter samme oppskrift i hundrevis av år. Melkebrukene er de eldste produksjonsbedriftene vi har, og i Norge er det bruk som har hatt sammenhengene drift siden middelalderen. Slik er det i Alpene, i Skandinavia og Storbritannia og andre deler av Europa. Det eneste stedet du finner liknende produksjon utenfor Europa er statene som er skapt av europeere. Melka gjør at vi kan utnytte ressurser vi ellers ikke kunne brukt og at vi kan bo steder vi ellers ikke kunne bodd.

– Men hva har det å gjøre med demokrati?

– Demokratiseringen av Vest-Europa henger sammen med at folk har eid jorda og skogen de har hatt rundt seg. Det er i kontrast til latifundo-landbruket i Sør-Europa som ble eksportert til Sør-Amerika, der godseiere stadig sitter på enorme landområder. Problemet med utviklingen mot stadig større bruk er at kapitalkravet for å drive blir så stort. Barn av bønder har ikke råd til å overta fra forrige generasjon, og eiendommen selges i stedet til andre, i verste fall utenlandske pensjonsfond.

– Som i middelalderens Europa, bortsett fra at det var kongen og ikke oljefondet?

– Ja, det er en reføydalisering av Europa.

– Forskjellen er at nå har vi allerede folkestyre. Folk kan vel selge jord uten at det fører til at demokratiet uthules?

– Jeg er historisk materialist. Jeg tror eierforholdene i samfunnet definerer den politiske virkeligheten vi får. Hvis man svekker folks evne til egensysselsetting og eierskap, vil de få mindre makt. Det passer med utviklingen de siste to hundre årene. Landene der eierskapet til jord var spredd blant vanlige folk fikk raskere demokratisering og industrialisering enn land der jord og makt var samlet på få hender.

– Statsbudsjettet i Norge er på 1200 milliarder kroner i år. Fattige 17 milliarder av dette går til Landbruksdepartementet, knapt mer enn kulturbudsjettet. Hvordan kan dette være så viktig?

– Det viktigste er utjevningen. Vi bruker budsjettstøtte til å jevne ut forskjeller i naturgitte produksjonsforhold mellom Rogaland, Finnmark og Østfold. I Europa bidrar mangelen på landbrukspolitikk til at man kan leve av jorda stadig færre steder. Den ene prosenten som brukes over statsbudsjettet i Norge, gir en sterk verdikjede med 100.000 arbeidsplasser.

– De fleste som taler landbrukets sak i Norge, er pessimister. Det er ikke du?

– I Danmark taper 90 prosent av melkebøndene på driften. Det er ikke noen generell inntektskrise eller gjeldskrise i det norske jordbruket. Det er et robust system, som kan revitaliseres og skape nye arbeidsplasser nå som oljeindustrien er i full krise. Men det er mange svakheter i finansieringen av det norske systemet, og det må rettes opp snarest. Visst kan det bli krise her også, men vårt system har fungert bra. Det trenger vi å være stolte av.

– Hva kan EU lære av Norge?

– Behovet for reguleringer for å unngå inntektskriser og for å sikre selveierjordbruket. De siste årene har EU kvittet seg med politiske virkemidler som er bygd opp nettopp for å takle ekstremsituasjoner slik verden nå opplever. De er basert på 1930-tallets overproduksjon og prisfall, krigserfaringer og fra gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig. Og minnet om overproduksjonen på 1980-tallet, da melkekvoter ble innført både i Norge og EU.

– Men da kan vel EU bare følge Norges eksempel, og innføre reguleringer?

– Dypest sett er problemet at politikken er felles. Det er lite som er så dårlig egnet for felles politikk som jordbruk. Det er så intimt forbundet knyttet til naturgitte forutsetninger. Uansett hvor flink en fransk alpebonde er, kan han ikke konkurrere mot irske bønder som knapt trenger fjøs mot vinteren og der gresset vokser året rundt. Det ekstreme er at det ikke er et eneste politikkområde i EU som er så samordnet, så felles, som jordbrukspolitikken. Og lite som er så mislykket.

– Men er det egentlig EU som er problemet? Selve moderniteten er i bunn og grunn en eneste stor krig mot bøndene. Fra USA og Sovjet til Kina og India har vi de siste århundrene sett det samme: Veien til et moderne samfunn går gjennom å rive opp tradisjonelle former for landbruk?

– Det er sant, men ingen har gjort dette så raskt og effektivt som EU. Det er en del av kjernen i EU. Og skal du utfordre det, må du utfordre selve EU-prosjektet.

– De fleste er enige om at EU-kollaps ville vært en katastrofe for Europas folk. I det hele tatt er det nesten umulig å tenke seg Europa uten EU.

– Mennesket er skapt sånn at det alltid har problemer med å tenke seg det som i ettertid virker som det mest naturlige i verden. Faktum er at Europas historie er full av unioner som kommer og går. Dette er langt fra første gang Europa opplever store endringer etter en lang periode med stabilitet.

– Fortell.

– Bare i forrige århundre opplevde Europa oppløsningen av tre unioner, Østerrike-Ungarn, Sovjetunionen og Jugoslavia. Disse kollapsene forteller oss at det avgjørende ikke er om unionene faller, men hvordan de gjør det. Sovjetunionen kjempet ikke desperat imot da imperiet kollapset fra slutten av 1980-tallet. Østerrike-Ungarn nektet å akseptere sin undergang, og kastet Europa ut i første verdenskrig. Også Jugoslavias sammenbrudd var brutal og voldelig.

– Kjernen i EU-fortellingen er nettopp at unionen garanterer fred i Europa, en fortelling som for øvrig ble kronet med Nobels fredspris i 2012. Det er ingen i EU som tror at unionens kollaps kan bety noe annet enn krig og nød.

– Men se på historien. Imperiene har alltid falt, men nasjonalstaten har vært en varig byggekloss i det europeiske statssamarbeidet siden freden i Westfalen 1648. Interaksjonen mellom de små og de fire store, Russland, Tyskland, Frankrike og Storbritannia, vil fortsette å forme Europa. Gamle relasjoner vil bryte sammen og nye oppstå i en evig dynamikk. Og i kjernen av alt står Tyskland. Det virker som om dagens statssamarbeid vil falle. La oss håpe at oppløsningen blir fredelig.

Av Lars U. Larsen Vegstein, trykt i Klassekampen 11. januar 2016

2017-04-18T15:46:45+00:00 22. januar 2016|