– Da eiendomsmarkedet falt sammen i Kristiania i 1899, tok det 20 år før prisene hentet seg inn igjen, mens da børsen falt i 1917, tok det over 50 år før hovedindeksen nådde samme nivå, skriver Trond Gram i Magma.

Når kriser oppstår, tar det lang tid før normalen gjenoppstår.

– Du må kaste deg inn i spekulasjonen. Jeg har tjent masse penger på det. Og selv om du ikke skulle tjene så mange, kunne det jo bli litt.

– Jeg ville gjerne, men hvordan?

– Du må se å få noe på hånden! Nå må jeg gå, der borte ser jeg en mann som skal kjøpe et større kompleks av meg.

Kunstneren Christian Krohg beskrev i sin bok Kampen for tilværelsen hvordan det var å vende hjem til Kristiania i 1898, etter et av sine opphold i utlandet. På kort tid var hovedstaden blitt en annen by, og var nå en av de hovedstedene i Europa som hadde størst vekst. Folkemylderet fantes ikke bare ute i gatene, men også på kafeene. Inne på Grand Café traff han kunstnerkollegaen Hans Heyerdahl, som hadde tjent gode penger på boligspekulasjon ved siden av malingen.

Krohg ble henvist til Café Royal på Jernbanetorget, som ble beskrevet som den egentlige børs. Det var her gårdene skiftet eier. Her ble selskaper dannet og aksjer omsatt mellom spekulantene, som gikk under navn som O.C., K.J., G.P. og Stor-Johan. Det var ikke den gamle overklassen, men nyrike spekulanter. Det var de som ga varme til byens brennhete boligmarked. Bunker av tusenlapper skiftet eier – 20 000, 30 000, 50 000. Spekulantene gikk alltid med store sedler på innerlomma – sedler og en såkalt tegnebok, for å tegne aksjer. 1

At spekulasjonsfeberen fikk fart, er kanskje ikke så rart når folk fikk høre om slike kupp som ble gjort i 1898. En eiendom i Alna ble i 1894 kjøpt for 24 000 kroner og solgt fire år senere for 300 000. En annen eiendom ble solgt med en avanse på 85 000 kroner, bare tre uker etter at den var kjøpt av en spekulant for 150 000 kroner, mens eiendommen Aasen, på dagens Sandaker, på midten av tiåret ble kjøpt for 110 000 og solgt i 1898 for en million kroner. 2

Folk med penger mellom hendene, og dem var det et økende antall av på slutten av tiåret, satte fart i nybyggingen. Eiendomsmarkedet ble et nytt spekulasjonsområde. Kapital var lett å komme til, blant annet som en følge av de mange nystartede bankene, og byggevirksomheten fortsatte å skyte fart. I 1897 ble det registrert 1380 nye byggeprosjekter. Det var mange som håpet å gjøre et klipp i boligmarkedet, og i Kristianias historie skriver historikeren S.C. Hammer at «lettere enn at bygge var det allikevel at spekulere i bygninger og tomter». Snart var dette en av de mest lønnsomme geskjeftene i byen. 3

Hendelsen som satte i gang krisen, var industrieieren og eiendomsspekulanten Christian Christophersens konkurs. Korthuset som ramlet sammen, førte til en konkursbølge av de sjeldne i Kristiania. Tall fra SSB bekrefter at det i første omgang særlig var hovedstaden som ble rammet. Antallet konkurser i august 1899 alene var 31, mot fire samme måned året før. For landet som helhet hadde antallet konkurser økt fra 420 til 733. 4 Arbeidsledigheten skjøt også fart. Folketallet sank også, og var lavere i 1905 enn i 1900, mye på grunn av utvandringen, som steg fra under 5 000 i 1898 til over 20 000 i 1900 for Norge som helhet. 5

I boken «Fallitt. Norske finansielle kriser» beskriver Trond Gram Norges møter med finansielle kriser, og veien tilbake til økonomisk vekst.

Eiendomsmarkedet i Kristiania, som var årsaken til boblen, brukte 20 år på å hente seg inn igjen. I 1899 var snittprisen i byen 504 kroner per kvadratmeter. Da det nådde bunnen ti år etter, var snittprisen 212 kroner. Først i 1919, da verdenskrigens jobbetid nærmet seg slutten, gikk snittprisen igjen over 500 kroner. 6

Krigsøkonomien under første verdenskrig gjorde livet vanskelig for mange, men skapte også formuer på samme måte som forrige jobbetid hadde gjort det. Det gikk historier om bisarre utslag av nyrikdom, blant annet om unge millionærer som på morgenkvisten helte sjampanje ut over parkettgulvet og arrangerte «skøyteløp» i sokkelesten. 7 Fra begynnelsen av første verdenskrig i september 1914 til økonomien var på sitt mest rødglødende, vokste totalindeksen på Oslo Børs fra 128,3 poeng til 385,5 poeng tre år senere. 8

Både bankutlån, inflasjon og pengemengde steg kraftig de første årene av krigen. Penger var lett å komme til, og mange brukte dem på luksusvarer som fortsatt kom inn over grensene fra Europa, på tross av krigen. Historiene gikk om unge menn som spiste østers og drakk sjampanje til frokost, og det ble diskutert å innføre luksusskatt for å begrense «den ødselhed, som præsteres i visse kredse». 9

Folk fra alle lag i de fleste byer kastet seg på i spekulasjonen. Som det ble skrevet i en drammensavis høsten 1917, var det både skogeiere fra Hallingdal, gårdbrukere fra Lier, lensmenn fra Laagendalen, bryggearbeidere og politimenn, kontoransatte, tannleger, ingeniører, kjøpmenn og «fruer og frøkener» til stede på generalforsamlingen til et nystartet rederi i Drammen. 10

Rikdommen kom mye mer til syne enn under tidligere oppgangstider og ble, ifølge Knut Kjelstadlis bok om Oslos historie fra denne tiden, anvendt åpent og demonstrativt. 11 Det sto i kontrast til bolignøden, dyrtiden og arbeidsledigheten som rammet de store massene. Etterkrigsårenes økonomiske krise forplantet seg fra rundt 1920 til hele samfunnslivet.

Krisetegnene i norsk økonomi meldte seg de to siste månedene av 1920, med en økning fra 2,6 prosent ledige blant fagorganiserte i desember 1919 til 6,8 prosent et år senere. Ledigheten ble forverret da krisen virkelig slo inn for alvor etter årsskiftet. I løpet av et halvår steg den uavbrutt til over 20 prosent i juni 1921. 12 Arbeidsledigheten ble ikke stabilisert på et normalt nivå før etter annen verdenskrig. Totalindeksen på Oslo Børs, som nådde toppen i 1917, kom ikke tilbake til samme nivå før i 1971. Når kriser først treffer et samfunn, kan det ta lang tid før normalen gjenoppstår.

Økt arbeidsløshet og økonomisk krise skapte større økonomiske ulikheter i befolkningen. For noen ble løsningen å emigrere til USA, frem til nye lover begrenset innvandringen etter 1924 og gjorde at utvandringen falt drastisk. For andre var forsorgen eneste utvei. Som en følge av krisen steg antallet mottakere av forsorg, datidens sosialhjelp, kraftig – fra litt over 20 per 1 000 innbyggere i 1920 til 55 per 1 000 innbygger i midten av 1930-årene.

  • 1: Beskrivelsen er hentet fra Christian Krohg, Kampen for tilværelsen, s. 441.
  • 2: Hammer, S.C., Kristianias historie, bind 5, s. 261.
  • 3: Hammer, S.C., Kristianias historie, bind 5, s. 250.
  • 4: Meddelelser fra Det Statistiske Centralbureau, 1899.
  • 5: Søbye, E., Kristianiakrakket 1899, s. 6.
  • 6: Eitrheim, Ø. og S. Erlandsen (2004). House price indices for Norway 1819–2003, s. 349–376, kap. 9 i Ø. Eitrheim, J.T. Klovland og J.F. Qvigstad (red.), Historical Monetary Statistics for Norway 1819–2003, Norges Bank Occasional Papers nr. 35, Oslo, 2004.
  • 7: Christensen, Chr., Det hendte igår, s. 17.
  • 8: Klovland J.T., Historical monetary statistics for Norway, s. 336.
  • 9: Aftenposten, 16. mai 1917.
  • 10: Orning, Chr., Drammens børs 1839–1939, s. 48.
  • 11: Kjelstadli, K., Oslo Bys historie, bind 4: Den delte byen. Fra 1900 til 1948, s. 145.
  • 12: Maurseth, P., Arbeiderbevegelsens historie, bind 3, s. 16.

Av Trond Gram, trykt i Magma, Tidsskrift for økonomi og ledelse nr 3/2015

2017-04-18T15:46:46+00:00 1. juli 2015|