Cover - Mestrer mester ikke– Barn som blir regnet med og lyttet til, og som opplever at det er slik voksne forholder seg til alle barn, trenger ikke ekskludere andre barn, skrev Mari Pettersvold på bloggen mestrermestrerikke i sommer. Dette er på ny aktualisert i vinterens debatt om mobbing. 

I mars i år ble NOU 2015:2 «Å høre til – virkemidler for et trygt psykososialt miljø» overlevert kunnskapsministeren. Lederen for arbeidet er tidligere statsråd, nå fylkesmann, Øystein Djupedal. Over 450 sider foreslås en rekke tiltak for å forebygge og bekjempe mobbing i skolen. En av de som har lest utredningen grundig er Alexander Meyer, lærer og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet i Øystre Slidre. I et essay i Klassekampen 10. juni skriver Meyer klokt og presist om at det beste man kan si om utredningen er at den neppe vil gjøre stor skade.

Meyer hevder at det kan se ut som om utvalget ender med å si at løsningen er at alle i skolen blir bedre mennesker med de rette holdninger, verdier og normer. Som Meyer skriver er det lett å si seg enig i dette, men det hjelper fint lite så lenge man ikke vier de normene skolen selv prenter inn i elevene oppmerksomhet.  Det han kaller det blinde feltet hos Djupedalutvalget, er systemkritikken. Meyer peker på normer som preger skolen, og som han mener utvalget er blinde for. Meyer spør om skolen, som system, selv kan medvirke til mobbing ved sin rangering av elever gjennom karakterer. Som lærer har han erfart at skolens arbeid mot mobbing handler om å motvirke skolens egen negative effekt på elevene. Men ikke ett sted er skolens egen rangeringspraksis nevnt i utredningen. Han spør om det ikke er rimelig å anta at det å systematisk befinne seg nederst på karakterskalaen har betydning for eget selvbilde. Han spør også om det ville være veldig overraskende om ikke dette gjør at man tyr til mobbing for å beskytte seg og bygge motkraft mot den kontinuerlige derangeringen, eller at man blir mobbet fordi tilkortkommenheten blir synlig gjennom skolens rangeringssystem.

Meyer skriver om karakterene. Dersom vi inkluderer alle de andre rangeringssystemene som finnes i hele skolesystemet, også den delen av det som ikke har karakterer, blir Meyers påpekning ytterligere påtrengende og presis. BRA-kort, stjerner, ukas positive elev, plassering i mestringsgrupper og andre slags grupper med for eksempel fargekoder etter nivå lærer barn at voksne måler og veier. Da er det kanskje ikke rart at elevene selv rangerer hverandre?

Meyers innsikt virker overbevisende. Det underlige er at de ganske åpenbare sammenhengene er sjeldne å finne blant de som har mobbing som sitt fagfelt, noe som bekreftes gjennom fraværet av slike innsikter hos Djupedalutvalget.

Det forholder seg på samme måte når fenomenet mobbing settes på dagsorden i barnehagen, enten det er gjennom FUBs brosjyre om mobbing eller som i prosjektet «Hele barnet, hele løpet». Det snakkes primært om små barn som mobbere og mobbeofre, og svært lite om voksnes ansvar og praksis. Det er et påfallende fravær av at barnehagen selv, på samme måte som skolen, er med på å skape grunnlag for marginalisering og ekskludering. Gjennom definering av idealer for det som er viktig, riktig og normalt støtes noen barn ut. Dette er selvsagt ikke bevisste intensjoner, det er et utilsiktet og indirekte resultat av hva man politisk vil med barnehagen. I en slik tilnærming til mobbing er det bare tapere, de eneste vinnerne er eventuelt produsentene av mobbeprogrammene.

Et unntak er å finne hos den danske forskeren Kit Stender Petersen ved Roskilde Universitet. Helt nylig, den 8. mai, forsvarte hun doktoravhandlingen «Mobning i en børnehavesammenhæng». I et intervju i februar 2012i avisa Information sa Petersen at mobbing ikke handler om at noen barn er onde, eller for den saks skyld at voksne er det. Hun sa: Børnehavebørn er ikke klar over konsekvenserne af, at de udstøder andre, og at de kan være med til at skabe en hel mobbekultur i institutionen. Hun sa videre at mobbing oppstår i «lige så høj grad fra de rammer, som forældre og pædagoger sætter for de små. I flere kommuner tester man for eksempel børnehavebørns udvikling ud fra bestemte skemaer, og det er lige som mange andre kræfter også med til at skabe en ensrettet forståelse af børnene. Hvis børnene falder uden for skemaernes kategorier, skal de korrigeres. Sådanne rammer kan indirekte være med til at skabe mobning».

Der barn defineres, kategoriseres og ikke myndiggjøres, kan mobbing finne sted. Nylig avdøde Nils Christie sa en gang i et intervju at mennesker som nesten ikke kan bestemme noen ting, blir fremmedgjort og frustrerte. De blir også tilbøyelige til å synes det er rimelig at avvikere som kriminelle skal straffes. Christie hevdet at de blir hevnlystne, og det går utover dem det er mulig å hevne seg på. Slik forklarte han at det vi tenker om kriminalitet og straff bare er et speilbilde av samfunnet. Jeg tror denne tankegangen kan overføres til ekskluderingsprosesser i barnehager og skoler. Rangeringen mellom barn er et speilbilde av voksnes rangeringssystem.

Barn som blir regnet med og lyttet til, og som opplever at det er slik voksne forholder seg til alle barn, trenger ikke ekskludere andre barn. Det forutsetter at det å bli hørt ikke er et knapt gode man kjemper om, med en visshet om at det er forbeholdt noen få – de som er «innenfor». At barn har reelle innflytelsesmuligheter kan med andre ord bidra til å gjøre dem mer inkluderende, kanskje også mer ansvarlige. Det vil si at det er en sammenheng mellom mobbing og demokratiske prosesser i barnehager og skoler. Så vidt jeg vet er dette uutforsket, det betraktes vel heller som to adskilte fagfelt.

Det er definitivt et behov for et paradigmeskifte på dette fagområdet.

Av Maria Pettersvold, postet på bloggen mestrermestrerikke.no den 18. juni 2015

 

2017-04-18T15:46:45+00:00 11. februar 2016|