– Det spesielle med Norge i en europeisk sammenheng er ikke frihet eller markedsøkonomi, men likhet og velferdsstat. Eller som Holt-Jensen formulerer det, likeverd, skriver Mimir Kristjánsson i Klassekampen.
«Hvorfor har det vært så lite fokus på likhet? Er ikke dette begrepet like mangefasettert og viktig som frihet?»
Slik er programerklæringen i den sommerferske antologien «Likeverd» – redigert av professor emeritus i geografi Arild Holt-Jensen og gitt ut av tankesmia Res Publica. Gjennom en lang rekke artikler forsøker Holt-Jensen og anerkjente akademikere som Mona Ringvej, Gunnar Skirbekk og Kalle Moene å skrive Norgeshistorien slik de forstår den: sett nedenfra og med brodd mot de norske elitene – fra embetsstanden i 1814 til overklassen av i dag.
Prosjektet er ikke enestående. I fjor kom kvartetten Kjartan Fløgstad, Espen Søbye, Jon Langdal og Harald Berntsen med boka «Dovre faller. Norge 1814–2014». I likhet med antologien «Likeverd» er målet med denne boka å trekke en rød tråd gjennom Norgeshistorien, der radikale bønder og progressive Venstre-folk på 1800-tallet knyttes sammen med arbeiderbevegelsen i forrige århundre.
Det synes nå å være en økende interesse på den norske venstresida for å vinne kampen om historien, i tradisjonen fra internasjonale historikere som Eric Hobsbawm og Howard Zinn.
Venstresida har gode kort på hånda. Det spesielle med Norge i en europeisk sammenheng er ikke frihet eller markedsøkonomi, men likhet og velferdsstat. Eller som Holt-Jensen formulerer det, likeverd. Den egalitære arven utgjør bunnplanken i det politikere kaller den norske modellen, og som vanlige folk forstår som «å være typisk norsk».
Å forstå hvor denne likhetskulturen kommer fra er helt essensielt for å fornye og forsterke den. Derfor er det viktig å forstå at Norge allerede i 1814 fikk en grunnlov som lå langt foran mange andre land i å gi stemmerett til flest mulig. Eller at dansketida systematisk nedbygde mulighetene for et norsk borgerskap, noe som i dag gir seg utslag i mangelen på en skikkelig norsk overklasse.
Fra høyresida har det over tid vært forsøkt å omskrive historien, både internasjonalt og i Norge. Civita har i norsk sammenheng skrevet bøker om hvordan velferdsstaten ikke var resultat av klassekamp, men av «gode kompromisser» mellom høyre- og venstresida.
Internasjonalt har en historiker som Niall Ferguson forsøkt å reinvaske den britiske imperietenkningen. I møte med slik historieskriving er det befriende å lese tunge faglige stemmer som vektlegger likeverd og folkestyre.
Det påfallende når man leser bøker som «Likeverd» og «Dovre faller» er hvor godt konfliktlinjene fra 1814 står seg den dag i dag. Fortsatt går det en hovedkonflikt i det norske samfunnet mellom dem som ønsker å involvere flest mulig mennesker i folkestyret, og dem som mener avgjørelser blir tatt best om bare de mest kompetente får være med å bestemme.
Maktutredningen fra 2003 er blant dem som har pekt på dette: «Den ustabile folkemeningen var kjernen i den aristokratiske kritikken av massedemokratiet før stemmerettsutvidelsen og partisystemet og den er gjenoppstått som populismekritikk etter at partienes grep på massene er forbi.»
Å gjenoppdage denne konfliktlinjen, forstått gjennom 1800-tallets kamp for å utvide stemmeretten, er uvurderlig ikke bare for venstresida, men også for alle andre progressive krefter.
Nettopp derfor er det så viktig å forstå hvordan krefter nedenfra har forsøkt å utvide folkestyret helt fra 1814 og lenge før den tid også.
Det sies at seierherrene skriver historien. I så måte er det oppløftende at venstresida fortsatt prøver å skrive den.
Av Mimir Kristjánsson. Trykt i Klassekampen 7. august 2015