Aleksandra M. Kollontaj

 – Jeg fant at denne boka er et funn, skriver redaktør Kjell Moe i KulturSpeilet.no 

Alexandra Kollontaj (1872–1952) var en ledende kvinneaktivist og en fargeklatt i politikken på 1900-tallets første del. Hun var et kjent navn i bolsjevikenes rekker, sterk agitator og var ikke redd for å si klart fra i enkelte sammenhenger. Hun var det første kvinnnelige medlem i en regjering noensinne i verden da hun hadde stillingen som minister for barne- og velferdssaker i den nye Sovjet-regjeringa. Da hun ble utnevnt til Oslo ble hun også verdens første kvinnelige diplomat. På begynnelsen av 1920-tallet hendte det at hun kunne komme på tvers av den offisielle oppfatningen og mange så på hennes utnevnelse som diplomat som et tiltak for å bli kvitt en brysom stemme.

Men uansatt, hun ble utnevnt som den første kvinnelige diplomat i historien til Sovjetunionens representasjon i Oslo i 1923. Bare dette vakte stor internasjonal oppmerksomhet. Hun hadde oppholdt seg i Oslo noen år tidligere og blitt kjent med en rekke av de fremste i arbeiderbevegelsen her hjemme, blandt dem Martin Tranmæl og Inge Scheflo. Under sin første Oslo-tid organiserte hun hemmelig postgang til og fra bolsjevikene og trykking og innsmugling av løpesedler og skrifter.  På 1920-tallet knyttet hun sterke bånd til Rachel Grepp. Det var viktig for den nye Sovjet-staten på 1920-tallet å bryte isoleringen av landet og Norge kunne derfor være et godt utgangspunkt, særlig med tanke på Kollontajs bakgrunn og hennes gode kjennskap til landet.

Stalin hadde sagt direkte til henne før hun forlot Moskva at hun ikke fikk lov til å blande seg bort i interne norske forhold. Som diplomat skulle hun holde fingrene unna. Men dette forhindret henne ikke å ha kontakt med sine gamle venner. I forbindelse med striden som oppsto i 1923 om Arbeiderpartiets fortsatte medlemsskap i Komintern sto hun ukompromissløst på det standpunktet at Arbeiderpartiet skulle forbli i Komintern og hun var ikke nådig i sine ord til sine sovjetiske kamerater som hun mente hadde spendt buen for stramt og kjørte et ‘venstre’-avvik, en linje som også var blitt pustet glør til ilden av de som senere kom til å bryte ut og danne NKP (Norges Kommunistiske Parti), blandt dem Inge Scheflo. Det kommer også fram at Stalin i følge henne var enig i at Martin Tranmæl og Arbeiderpartiet skulle forbli i Komintern.

Under hennes Oslo-opphold fikk Arbeiderpartiet makten i Oslo Kommune og den sosiale boligbyggingen begynte å finne sted. Kollontaj reiste rundt og gjorde seg sine betraktninger om dette og jevnfører med den tilsvarende utviklingen i datidens Sovjet.

Fra Norge overtok hun senere ambassadørposten i Mexico og deretter i Stockholm, en viktig post hun hadde i krigsårene 1940-45.

Hennes ‘diplomatiske nedtegnelser’ er ingen dagbok selv om det i formen har tydelige likheter. Hun gjorde skriftet ferdig på sine eldre dager og nedtegnelsene har vært gjennom offisielle instanser i daværende Sovjet. Her blandes dagboksnotater med brev, artikler og skrifter. Hun blander ofte fakta og husken gjør at dette ikke er noe fullverdig dokumentarisk skrift. Men det bærer også preg av å være skrevet for å tilfredsstille den tids partilinje.
Av denne grunn er det opplagt mange hull i hennes nedtegnelser, hun kunne ikke alltid si rett ut hva hun mente eller var nødt til å ta hensyn til partiets oppfatning og eventuelle sensur.

Dessuten bommer hun ofte på navn og faktiske begivenheter. Likefullt er disse nedtegnelsene viktige fordi de uttrykker hennes subjektive inntrykk på 1920-tallet. De er fulle av liv. Det er befriende å lese om hennes inntrykk av folk og natur. Det hele begynte på Stockholmsbåten der hun gir en levende beskrivelse av et koldtbord som nesten ikke er sann.

Kollontaj avslører seg som en stor beundrer av norsk natur. Gjennom hele hennes opphold går fascinasjonen av den norske naturen igjen. Dessuten skriver hun levende og godt, språket hennes er fargerikt og fullt av liv. Dermed blir denne boka et skrift som går langt utover selvbiografiske dagboksnotater. Hennes revolusjonære glød og engasjement fargelegger boka. Selv om de kan virke åpenbart naive på oss i dag er de likevel en gjenspeiling av denne tiden og den begeistring revolusjonen vakte.

Det er et artig lite poeng at 8.mars-feiringen i Norge kom i stand på hennes opprinnelige initiativ da hun oppholdt seg i Norge i tiden før den russiske revolusjon.
I 1930 ble hun utnevnt til sendemann i Sverige pga. sykdom. Hun kom til å bli ambassadør i Stockholm fram til 1945. Hun gjør noen svært interessante sammenlikninger med Oslo og Norge. Hun finner at svenskene er svært hovmodige og selvtilfredse: ‘Et stivnet, mett og konservativt land’.

Hennes siste dager i Norge tilbringes på en klinikk i Oslo. Her blir hun rent lyrisk i sin skildring av byen, de grønne plenene, trærne og åsene rundt byen. Det er nesten som hun tar pusten fra oss med denne voldsomme skildringen.

Jeg fant at denne boka er et funn.

Av Kjell Moe, redaktør i KulturSpeilet.no. Publisert på nett 5. januar 2016

Se video fra boklanseringen her

2017-04-18T15:46:42+00:00 14. mars 2016|