• Inger Bjørnhaug

    Konrad Nordahl er en av de viktigste LO-lederne gjennom tidene. Han var formann fra 1939 til 1965. Nordahl var født i 1897, samme år som statsminister Einar Gerhardsen, og det ble sagt at dersom de to nikket til hverandre, var saken avgjort. Det var tette bånd mellom LO og Arbeiderpartiet, men selv hadde Nordahl lite til overs for Gerhardsen.

    Denne biografien om hans liv forteller om en oppvekst i århundreskiftets industrisamfunn, preget av perioder med krise og arbeidsløshet. I sin ungdom i Bergen var han revolusjonær, men han tok senere et oppgjør med kommunismen. Han fikk tidlig verv i fagbevegelsen og var også sterk internasjonalt engasjert.

    Historiker Inger Bjørnhaug skriver om en mann som i offenligheten kunne fremstå som en nøktern og streng organisasjonsbygger, men LO-formannen hadde store visjoner for etterkrigstidas sosialistiske samfunn og han la premissene for den norske modellen i arbeidslivet.

  • Anne Hege Simonsen

    Hvordan kunne den unge skuespillerinnen Marie Andersen falle for den langt eldre, og etter hvert sjalu og kontrollerende Knut Hamsun?

    Med Anne Hege Simonsens biografi trer nå Marie Hamsun ut av den verdenskjente forfatterens skygge. Biografien starter i Elverum der Anne Marie Andersen ble født i 1881 og ender med hennes død på Nørholm utenfor Grimstad i 1969. Tiden i Nordland var Maries lykkeligste periode i livet. Da Knut flyttet henne og familien til Nørholm, opplevde hun det som et svik.

    Tidligere upublisert materiale og ukjente brev fra Marie belyser ekteparets lidenskapelige kjærlighet. Kildene viser også hvordan mellomkrigstiden og nasjonalsosialismen formet henne ideologisk. Marie var overbevist nazist selv etter krigen. 

    Denne første helhetlige biografien over hennes liv viser Marie Hamsun som en selvstendig samfunnsaktør og som en respektert forfatter med egen karriere – men vil også bidra til å kaste et nytt lys over ektemannen og deres turbulente samliv.

  • Aleksandra M. Kollontaj

    Aleksandra M. Kollontajs “diplomatiske nedtegnelser” er ingen dagbok i egentlig forstand, men et erindringsverk i dagboksform. Samtidige notater om politikk og møter med mennesker, erindringsbilder og tilbakeskuende refleksjon glir over i hverandre. Som kildeskrift må nedtegnelsene brukes med varsomhet. Over det hele aner man skyggen av Sovjetunionens diktator Josef Stalin, som fikk manuskriptet tilsendt før det ble trygt forvart i arkivene.

    Boken dekker Kollontajs perioder som “minister”, representasjonssjef, i Norge og Mexico. Engasjerte redegjørelser, tidvis ironiske, av små og store diplomatiske utfordringer veksler med karakteristikker av mennesker hun traff, med naturskildringer og med litterær, historisk, politisk og ideologisk refleksjon. Leseren kan i blant ane den indre konflikten som humanisten Kollontaj må ha gjennomlevd når hun ble konfrontert med den stalinistiske virkelighet i sovjetsamfunnet som hun hadde vært med på å grunnlegge.

    Boken er rikt kommentert og har et personregister med korte biografier over mer enn 800 personer som nevnes i manuskriptet.

  • Jakob Friis

    Jakob Friis' selvbiografi ble aldri utgitt under den kalde krigen. Dette er fortellingen om en annerledes klassereise: direktørsønnen fra Røros som ble en av borgerskapets frafalne. Sammen med vennene Emil Stang og Edvard Bull ble han radikalisert og engasjert i arbeiderbevegelsen. I denne boken forteller han om sitt liv fra en oppvekst med fester i speilsalen på Grand, en studentertid der han vanket med Olaf Bull og sto på balkong med Bjørnson, til en aktiv tilværelse i internasjonal politikk. Jakob Friis ble Arbeiderpartiets representant i Komintern i Sovjetunionen, og ble kjent med både Lenin og Bukharin. Friis forteller om et liv som historiker, journalist og forfatter med opphold i mange land i turbulente tider, hele tiden med målet om et fredeligere og mer rettferdig samfunn for øyet.

  • Hege Ulstein (red.) | Stian Bromark (red.)

    Arne Strand er en av våre mest erfarne politiske journalister. Han har levd og virket gjennom en periode med sterke brytninger og endringer både politisk og pressehistorisk. I en mannsalder har han kommentert og tatt del i norsk politikk; som journalist og som statssekretær for Gro Harlem Brundtland, Norges første kvinnelige statsminister. Han ivret for å få på plass en rødgrønn regjering, og har vært en av dens varmeste støttespillere og skarpeste kritikere. I denne boka samles svært skriveføre penner omkring temaet og fenomenet Arne Strand: Her er journalister, redaktører, partiledere før og nå, en sønn, en tegner, en tidligere statsminister – foruten hovedpersonen selv. Til sammen gir det et rikt bilde av personen Arne Strand – men også av en tid, en generasjon, og et stykke politisk historie.

    Blant bidragsytere finner vi: Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg, Bjørn Hansen, Martin Kolberg, Arne Treholt, Harald Stanghelle, Magnus Takvam, Cathrine Sandnes, Bernt Aardal, Arne Jensen, Kaia Storvik, Christian Strand m.fl.

  • Einhart Lorenz

    Warszawa, 7. desember 1970: den tyske forbundskansler Willy Brandt blir vist rundt i den polske hovedstaden, og kommer til monumentet over de drepte jøder under oppstanden i 1943. Brandt legger ned en krans. Så går det et overrasket gisp gjennom forsamlingen idet han går ned på kne, i ærbødig ydmykhet. Bildet av den tyske forbundskansler i symbolsk beklagelse overfor jødene på vegne av det tyske folk gikk verden rundt.

    Dette er fortellingen om en ung mann som var vokst opp med alenemor i enkle kår og flyktet fra Hitlers Tyskland til Norge i 1933, men som ble en av det 20. århundrets viktigste politikere. Som borgermester i Vest-Berlin under den kalde krigen, partiformann i SPD, utenriksminister og forbundskansler bidro han til å forme Tyskland og Europas etterkrigshistorie. Som eldre statsmann ble han en global aktør, som utrettelig arbeidet for fred og avspenning.

    Han var omstridt som få andre. For sine motstandere i Tyskland var han ”forræderen”, ”nordmannen”, ”den fremmede”. For sine tilhengere ble han symbol på brudd med fortiden, fornying, mer demokrati og ”det andre Tyskland”. Han arbeidet for et forent Europa, for forsoning med Øst-Europa, for internasjonalt fredsarbeid og for den tredje verden. I 1971 mottok han Nobels fredspris i Oslo.

Title

Go to Top