– Det fundamentale spørsmålet stilles ikke: Har valutaen feilet? spør Christian Anton Smedshaug i Klassekampen. 

Den greske og europeiske tragedien ruller videre med sannsynlig slutt, men svært usikkert hendelsesforløp.

I sommer har vi vært vitne til europeiske politikk på sitt svakeste, der Hellas’ økonomi presses fra skanse til skanse med fortsatte kutt i alle retninger og salg av fellesressurser. For det greske folk er det utsikter til tiår med høye skatter til staten og reduserte ytelser fra staten. De fleste vil ha vanskelig for å være med på en slik avtale.

Tragedien ligger i at ledende EU-krefter er villige til å ofre et lands økonomi og et folks framtid i en generasjon, for å redde et valutaeksperiment som ikke har levert hva den lovet – bedre økonomi for eurosonen. Tvert om fremmer valutaen den tyske eksportmaskinen ved å holde Tysklands valuta kunstig lav, men heller ikke der er den sosiale modellen særlig attråverdig. Likevel stilles tilsynelatende ikke det fundamentale spørsmålet: Har valutaen feilet?

Utenfra ser det slik ut. Euroen har bidratt til en gjeldsboble i land som ellers ikke ville hatt mulighet til å ta opp lån i samme omfang, uten den innbilte sikkerheten knyttet til den felles valutaen og det lave felles rentenivået.

Euroen har med andre ord bidratt til at en av dagens globale gjeldsbobler er blåst opp og dermed økt usikkerheten rundt framtiden for verdensøkonomien. Vil flere land gå samme veien som Hellas? Kan Italia klare seg, og hva med Spania og Portugal? Vil euroen i det hele tatt overleve?

I Hellas forsøkes det nå å løse eurokrisen gjennom reduserte ytelser og økte skatter for femte år på rad. Dessverre prater ingen om hvordan ny vekst skal skapes gjennom økt produksjon, ny eksport, industrireisning og større kjøpekraft for folk flest.

Det var disse tiltakene som skapte et revitalisert Europa etter andre verdenskrig. Gjennom OECD og Marshall-hjelpen sto ikke reduserte ytelser og økte skatter i fokus, men derimot hvordan man skulle bake kaken større i hvert enkelt land.

Dagens fellesmarked virker etter en annen dynamikk. For land som Hellas fungerer det som et valutadiktatur der landet blir presset til salg av felleseie og kutt i velferdsstaten, til tross for at gjelden i like store grad skyldes de som låner ut penger, som de som låner inn.

Siste skritt fra eurosonens finansministre har vært å kreve vedtatt nye lover som skal sikre at de har full kontroll på Hellas’ økonomi, og Hellas gjør som de blir bedt om. Ikke nok med det: I tillegg har de krevd etablering av et fond på 50 milliarder euro, som skal sikre at det er verdier å selge for å refinansiere greske banker, sikre kreditorer og finansiere staten.

Problemet er bare at staten blir uten eiendeler og penger til å gjennomføre industrireisning, strategiske utdannings- og infrastruktursatsinger blir små. I praksis blir Hellas bundet på hender og føtter.

En del av oss trodde at euroen og EU-samarbeidet dreide seg om en bedre framtid gjennom økonomisk framgang, bedre fordeling og større konkurranseevne. Dessverre er det nå kontraksjon, større forskjeller og svekket konkurranseevne for alle utenom Tyskland.

Europa har en egen evne til å snuble inn i økonomiske og politiske katastrofer. Kanskje er det igjen bare USA som, til tross for alle sine feil, kan redde eurosonen fra å omdannes til et gjeldsfengsel, der politiske ideal betyr mer enn økonomisk virkelighet.

Av Christian Anton Smedshaug. Trykt i Klassekampen 20. juli 2015