Ny-Tid-20131220-visjonsmangler-tilsvarI tenketanken Res Publica tar vi utgangspunkt i det norske samfunnets historiske evne til å inngå pragmatiske kompromisser mellom steile og ensrettende ideologier, skriver Erik S. Reinert i Ny Tid.

Paul Joakim Sandøy, Unge Høyres leder, skriver i Ny Tid (13/12-13) under overskriften «Visjonsmangelen». Hans hovedtema er ideologi, et begrep som nevnes tre ganger i et kort innlegg, og visjonene som følger fra en slik ideologi.

Ideologier var en gang kraftfulle og ensrettende tankesystemer som rekrutterte soldater, og man kan diskutere hvilken av det 20. århundres store ideologier – kommunismen eller fascismen/nazismen – som systematisk tok liv av flest mennesker. Etter 1945 fikk vi en kald krig langs en ideologisk høyre-venstre akse, mellom snevre ideer om at «markedet løser alle problemer, og staten er et onde» og det motsatte syn, at «markedet er et onde, og staten løser alle problemer». I global sammenheng er svært mange av den oppfatning at de nordiske velferdsstatene klarte å skape en god pragmatisk «Tredje Vei» i denne vellinga. I store deler av verden var, og er, Norden for utopier å regne.

Et vesentlig trekk i den nordiske blandingsøkonomien var på mange måter fraværet av kraftfull og ensrettende ideologi. Men et fravær av ideologi har aldri vært ensbetydende med mangel på visjoner. Ser vi på Norges snart 200-årige historie siden 1814 har den sentrale visjonen vært «å bygge landet». Dette skjedde med en som oftest konstruktiv nasjonalisme som økonomisk sett hele tiden har betydd stadig økende folkeopplysning, stadig modernisering av jordbruket, og stadig ny og kvalitativt annerledes industrialisering. Selv om det ikke var det ordet som ble brukt, har «innovasjon» egentlig vært den underliggende visjonen for byggingen av landet siden 1814.

I tenketanken Res Publica tar vi utgangspunkt i det norske samfunnets historiske evne til å inngå pragmatiske kompromisser mellom steile og ensrettende ideologier. Når Sandøy tar oss med i anklagen om «mangel på ideologi» tar jeg det personlig som et kompliment, som om noen skulle anklaget meg for mangel på sneversynthet og ensretting.

Ved nærmere lesning synes visjonen og ideologien Sandøy etterlyser å bevege seg langs en nokså snever akse der man kjenner gufset fra 1990-tallet: «om Norge skal gå i en mer liberal retning eller om vi også i år skal gå for status quo» og om at det lanseres «prosjekter som innebærer avprivatisering av skoler og helseforetak». På en måte får vi prise oss lykkelige over at Norge ennå ikke har større problemer enn at vi fremdeles kan holde oss med overlevninger av 1990-tallets triumfalisme-retorikk, da ideologien var «svaret er markedet, hva var spørsmålet?». I Europa ellers har fallende lønninger, fallende sysselsetting, økende finansielle kriser og raskt økende sosial nød satt helt andre problemer øverst på dagsordenen.

Dette kan minne oss om at høyresiden de siste 100 år har hatt flere ulike idelogier. En av dem var fascismen, som til tross for sine menneskelige uhyrligheter hadde det til felles både med kommunismen og Roosevelts New Deal at den stod for a) industribygging og b) kontroll av finanssektoren. En annen høyreideologi – som jeg selv bekjente meg til så lenge den fantes – var verdikonservatismen, en ideologi som i sin kjerne innebærer at man for å bevare det man synes er viktig kanskje må endre svært meget. Altså enn ideologi der man innoverer og endrer ting for å bevare verdier man setter høyt. Som for eksempel frihet fra vilkårlig maktutøvelse.

Den tredje og siste versjonen av høyreideologi er den nyliberalismen som skinner igjennom hos Sandøy. Nyliberalismen skiller seg selvfølgelig positivt ut fra fascismen på mange måter, men som økonomisk politikk har den den ulempen at den hverken ser betydningen av industri eller farene ved at finanssektoren får lov å skape for mye likviditet. Nyliberalismen skiller seg fra verdikonservatismen ved at den ikke skal noe sted annet enn dit markedet til enhver tid måtte blåse. Som ideologi skiller nyliberalismen seg derfor klart ut fra andre ideologier på høyresiden nettopp fordi den mangler både visjoner og retning utover det å privatisere økonomisk makt. Dermed truer nyliberalismen det mest sentrale av alle frihetsbegrep, nemlig enkeltmenneskets frihet fra vilkårlig makt.     

Av Erik S. Reinert, trykt i Ny Tid 20. desember 2013

 

2017-04-18T15:46:50+00:00 15. januar 2014|