– Det er en illusjon at alderdommens kvaler og plager kan elimineres med «rett medisin», skriver Runar Bakken i Dagsavisen.

Syke mennesker er død kapital, men med vellykket sykehusbehandling, kan vi vende tilbake til arbeidslivet, kjærlighetslivet, konsumentlivet og igjen bli lønnsomme. Gamle skrøpelige mennesker som forblir avhengige av offentlig finansierte omsorgstjenester for å kunne leve videre inntil de dør, er derimot ikke bare død kapital; de forbruker i tillegg et økende antall milliarder hvert eneste år. Til tross for dette, har vi valgt å ivareta gamle – ikke av økonomiske grunner – men av humanistiske grunner. Gamle mennesker lever derfor i en ekstremt utsatt posisjon; den er utsatt fordi de er fullstendig prisgitt om det bevilges tilstrekkelig med ressurser til de offentlig finansierte velferdstjenestene, eller ikke. Og; om de offentlige finansierte private aktørene, setter de humanistiske verdiene fremfor økonomiske vinningsmotiver, ved å sikre de beste arbeidsvilkår og kompetanse blant de ansatte. 

Historisk og helt frem til 1950-tallet, var gamle mennesker på det tidspunktet de ble ulønnsomme «munner å mette» et ansvar for familie og slekt. I boken «Frykten for alderdommen», viser jeg hvordan gamle historisk – enten indirekte eller direkte – ble tatt livet av, bortsett fra dem som var rike på eiendom, penger og makt. Ivaretakelsen av alle gamle, finansiert med offentlige midler, er med andre ord ikke mer enn 65 år gammel. Vår måte å forholde oss til alderdom på, har med andre ord endret seg fra at gamle enten ofret seg, eller ble ofret, til at vi ofrer oss i form av å betale inn skatter og avgifter til fellesskapet, for at alle ulønnsomme gamle skal ivaretas på best måte til de dør. Det var etableringen av en offentlig finansiert velferdsstat – av den type vi har i Nord-Europa og Skandinavia – som avskaffet den brutale skjebne gamle tidligere led, og det opprinnelige kristne likhetsidealet ble realisert allerede en gang på 1970-tallet.

Men mye vil ha mer, og ambisjonen på gamle folks vegne har økt formidabelt fra 1980-tallet og frem til i dag, og antatt fullstendig urealistiske dimensjoner. Det kan anføres mange grunner til det, men en oversett grunn, handler om en sammenblanding av alderdom og sykdom. Et utvalg treff etter søk på alderdom i norsk synonymordbok, gir følgende; angst, besvær, byrde, defekt, helvete, lidelse, misdannelse, pine, plage, skrøpelighet, smerte, sorg, svakhet, svøpe, tortur. Dette illustrerer den dominerende oppfatning av hva det innebar å bli gammel og skrøpelig frem til rundt 1980-tallet. Implisitt i denne forståelsen, ligger en nøktern erkjennelse av at alderdom ikke er det samme som sykdom – noe vi med «rett medisin» kan bli frisk av, for så å kunne legge gode dager og år til våre liv. Nei, det var en fryktsom aksept om at den genetisk bestemte aldringsprosessen som bryter ned kropp og sinn henimot døden, kontinuerlig skaper slike mangeltilstander som referert fra synonymordboken. Noen av disse negative tilstandene har vi i dag kunnskaper til å gjøre noe med, mens andre tilhører det i seg selv å leve som gammel i overgangen mellom liv og død. Men i stedet for å fastholde denne nøkterne – om enn lite lystige – grunnforståelsen av hva det innebærer å eldes og leve som gammel, blir den forsøkt «forskjønnet» fra på begynnelsen av 1980tallet.

Den någjeldende «forskjønning» av alderdommen, er tuftet på illusjonen om at alderdommens kvaler og plager kan elimineres med «rett medisin». Alderdommen – også i den siste fase hvor de fleste av oss blir avhengige av andre for å kunne leve – kan bli god dersom det bevilges nok ressurser til omsorgen for gamle skrøpelige. På den ene siden er det helt riktig, og på den annen side er det helt feil: Det er rett at kommunene – som i realiteten er de som realiserer omsorgen til gamle mennesker – lenge og i økende grad mangler ressurser til å realisere en minimumsstandard. Det er feil fordi politikere lever i den villfarelse at alderdommen er som sykdom – noe som kan oppheves ved mer penger og «rett medisin». De politiske fløyene og folk flest – ikke minst pårørende – er fanget i denne illusjonen, fordi vi tåler så dårlig å være vitner til at gamle mennesker lider. All humanisme har som grunnlag at vi ikke skal tåle så inderlig vel andres lidelse, men den følelsesdrevne «forskjønning» av alderdommen har bidratt til en blind tro på at naturen utenfor oss og i oss – som bryter ned alt liv henimot alderdom og død – likevel kan være god, bare det bevilges mer penger. Så når forskningsrapporter og tilsynsmyndighetene med få unntak har påpekt mangler, har dette på den ene siden bidratt til en forsterket tro på at alderdommen kan være god bare det bevilges mer ressurser, og på den andre siden faktisk påpekt mangler det reelt sett kan og må gjøres noe med.

Hva er en «bærekraftig» tjeneste, som ikke påfører gamle mer lidelse enn det det i seg selv er å leve i avhengighet mellom liv og død? Kutt ut å bruke penger på illusjoner som det prinsipielt og praktisk sett er umulig å realisere. I humanismens navn må gamle hjelpetrengende få tilfredsstilt sine grunnleggende behov for mat, drikke, luft, bevegelse og hvile, behov for å komme på do og få vasket seg. Spør du gamle, så er det nettopp det de ønsker; overlate den skrantende kroppen til dyktige fagfolk, slik at de kan bruke noen av sine restressurser til noe de finner meningsfylt, når nettopp liv og mening er truet. Men når 30 prosent av dem som arbeider i sektoren utfører arbeid de verken har kompetanse til eller i juridisk forstand har lov til å utføre, kan gamle skrøpelige ikke legge sitt liv i de ansattes hender. Derfor; Steng adgangen til feltet for ufaglærte og bruk pengene på en politisk styrt kompetanseheving, slik at gamle mennesker ikke påføres mer lidelse enn hva det i seg selv er å leve i overgangen mellom liv og død. Da vil de fleste sider ved det å skulle forlate verden, bli ivaretatt. 

Av Runar Bakken, forfatter av boka: Frykten for alderdommen, trykt i Dagsavisen 29. mai 2015

Les kronikk inspirert av Runar Bakken her: Det siste stykket av veien, av Tatjana V. Altermark i Bergens Tidende

2017-04-18T15:46:46+00:00 4. juni 2015|