Cover - Ulikhetens pris

– Hvordan kan et respektert miljø ha en så omtrentlig og ideologisk betinget omgang med forskning? spør Håvard Friis Nilsen i Klassekampen.

Civitas fagsjef Marius Doksheim belærer i Klassekampen 11. februar Hallvard Bakke om at han bør unngå «å bare huske de argumentene man er enig i, og glemme motargumentene». Doksheim kunne ikke sittet i skjørere glasshus. I sin kronikk gjengir han de samme argumenter om Richard Wilkinson og Kate Picketts «Ulikhetens pris» som Res Publica allerede tilbakeviste i en debatt med Civita i Dagens Næringsliv i 2011.

Civita har ofte blitt rost som et viktig bidrag til norsk politisk debatt. Men vi har etter hvert mange eksempler på at deres omgang med vitenskap og forskning er omtrentlig, preget av ideologisk betinget seleksjon, vage formuleringer og repetering av argumenter som er allerede er gjendrevet. La oss bruke selveste fagsjefens kronikk som eksempel.

«Det er gode grunner til å tro at ulikhet påvirker samfunnet negativt. Det er alle enige i», skriver Doksheim. Nå, fullt så enig i dette var Civita på ingen måte da boken utkom, så dette er jo gledelig nytt. Men så påstår Doksheim at Wilkinson og Pickett «mener at ulikhetene er langt viktigere enn landets rikdom, innbyggernes frihet og alle andre faktorer.» Dette er en vag og upresis påstand, selvsagt uten kildehenvisning, fordi Wilkinson og Pickett ikke hevder dette. «Boken har fått mange kritikere», hevder Doksheim, uten å nevne en eneste. Det skyldes det enkle faktum at boken har svært få kritikere, men er temmelig unisont bejublet i forskerverdenen. De kritikere som er, har hatt tydelige bånd til politiske miljø av typen Civita, som arbeider som lobbyister for interessegrupper. Men det er grunn til å tro at Doksheim fremdeles fester lit til Peter Saunders’ bredt kritiserte og kontroversielle rapport om «Ulikhetens pris» fra tenketanken Policy Exchange – den har han nemlig brukt flere ganger tidligere, og det var Saunders som først kritiserte Wilkinson og Pickett med hensyn til ulikhet og drap i USA.

Doksheim hevder at «sammenhengen mellom drapsrate og ulikhet er helt og holdent en sammenheng som oppstår i dataene fordi USA har høy ulikhet og mange drap. Det er ingen sammenheng mellom drapsrate og ulikhet for andre rike land.»

Nå kan man selvsagt alltid finne en sammenheng mellom drapsrate og ulikhet, spørsmålet er bare om den er signifikant og hvor høy den er. Og der viser data at den generelt er høyere for land og regioner med høy økonomisk ulikhet enn omvendt. Sammenhengen er sterk også innenfor USAs delstater. Doksheims enkle poeng om statistiske utliggere er gjendrevet flere ganger, likevel må vi altså repetere dette på ny og på ny overfor Civita.

Den kontroversielle Peter Saunders angrep samme eksempel som Doksheim, på en annen måte: ved å kontrollere for etnisitet hevdet han at effekten av ulikhet forsvinner for drap i USA. Saunders hevdet at forskjellen i antall drap ikke skyldes de store økonomiske forskjellene, men heller at afroamerikanere er mer voldelige. Her bør det skurre for de fleste av oss. Selv om man ser bort fra den rasistiske undertonen, er det svak samfunnsforskning: Om Saunders hadde kontrollert for inntekt ville han funnet at afroamerikanere også er fattigere. Wilkinson og Pickett viser at funnene deres er signifikante også i undersøkelser blant utelukkende hvite. Civita fant det likevel vel verdt å bruke penger på å oversette Saunders’ rapport, som er kritisert nord og ned, til norsk. Kanskje fordi det ikke fantes så mye annen kritikk av Wilkinson og Picketts bok?

Doksheim kritiserer Wilkinson og Pickett for å sitere en artikkel av Subramanian og Kawachi. Han nevner ikke hvem de er. Ichiro Kawachi er professor og instituttleder ved Harvard School of Public Health, Swamy Subramanian er professor samme sted. Forskningsmiljøet de kommer fra ved Harvard er det mest betydningsfulle i verden på disse sammenhengene. Doksheim kvier seg ikke for å slenge ut påstander om at «de fleste» går imot deres forskning (ingen kilder, ingen henvisninger).

Har han så ingen forskning til støtte for målet om å undergrave tilliten til «Ulikhetens pris»? Jo, han har boken «The Oxford Handbook of Inequality», som han kaller et «referanseverk» med «grundigere forskning» enn Wilkinson og Pickett, og som «konkluderer med at sammenhengene mellom ulikhet og helse er svake.» Men boken Civitas fagsjef viser til er beryktet. Den utmerker seg nemlig ved å ikke kjenne til den største og mest siterte litteraturoversikten på fagfeltet, den har ingen referanser til forskningen gjort ved Harvard School of Public Health, og den er utdatert i forhold til den største multivariate analysen som er gjort på feltet, der sammenhengen mellom inntektsulikhet og helse er gjort med basis i 60 millioner personer. Uten den undersøkelsen klarer boken å overse at av 128 forskningsarbeider som har sett på ulikhet og helse viser 94 prosent av resultatene en signifikant sammenheng mellom større økonomisk ulikhet og sviktende helse.

Vi har etter hvert mange eksempler på at Civita ikke er så opptatt av etterrettelighet. De synes å navigere etter innsikten om at når usannheter eller lett uredelige påstander gjentas ofte nok, kan det sette seg som en troverdig oppfatning. Og det kan jo bety mye før regjeringen skal endre på formuesskatten.

Av Håvard Friis Nilsen, trykt i Klassekampen 14. februar 2014

2017-04-18T15:46:50+00:00 14. februar 2014|