Kommune

– Ønsker regjeringen å redusere kommunen til et innkjøpskontor, spør Jan Davidsen, styreleder i Res Publica, i denne kronikken i Klassekampen.

23. oktober 2006 undertegnet fire departementer og partene i arbeidslivet en samarbeidsavtale om kvalitetsutvikling i kommunene. Mange kalte avtalen histo- risk fordi det var bred enighet om at ansatte, kommunale ledere og folkevalgte skulle jobbe sammen for flere og bedre tjenester til innbyggerne.

Få husker denne dagen, men jeg gjør det. Visjonen for avtalen uttrykte daværende kommunalminister Åslaug Haga slik: «Kommunene skal være en levende demokratisk arena hvor folk ønsker å delta. Kommunene skal gi tjenester av høy kvalitet, og kommunene skal være en dynamisk samfunnsutvikler som legger til rette for samarbeid mellom offentlige myndigheter og frivillige krefter.»

Hagas visjon er fortsatt bærekraftig. Det er derimot ikke lett å finne Jan Tore Sanners visjon, bortsett fra at han til det kjedsommelige har gjentatt budskapet om at han vil ha robuste kommuner: «Regjeringen ønsker sterke og robuste kommuner, som kan få flere oppgaver og mer ansvar. De fleste tjenester løses best nærmest innbyggerne, i lokalsamfunnene. Målet med kommunereformen er å sikre gode velferdstjenester til alle.»

Ekspertutvalget som la fram den første delrapporten forrige uke, foreslår å redusere antall kommuner fra dagens 428 til ned mot 100. Utvalget mener at en kommune bør ha mellom 15.000 og 20.000 innbyggere. Disse konklusjonene står i motsetning til regjeringens mål og visjon om at de fleste oppgavene løses best nærmest innbyggerne, i lokalsamfunnene.

Det blir ikke nærhet dersom Finnmark skal bestå av tre kommuner. Eller hva med Nord-Østerdal? Her er det seks kommuner med totalt 15.000 innbyggere som er spredd over et område som er like stort som Østfold, Oslo og Akershus til sammen.

Mange er bekymret for demokratiet. Ønsket om en kommunereform er ikke sprunget ut av et massivt folkelig krav. Det gjorde heller ikke sykehusorganiseringen eller den øvrige markedstilpasningen av offentlig sektor. Tvert imot, folk flest er glad i kommunen sin og fornøyd med offentlig velferd.

Lenge før ekspertutvalget la fram rapporten, påsto tilhengerne av sammenslåing at store kommu-ner er mer robuste og har politikere som er mindre inhabile, noe som skal gjøre kommunene mer demokratiske. Et annet argument som gjentas, er at større kommuner reduserer behovet for interkommunalt samarbeid. Dette er feil, for det viser seg at interkommunalt samarbeid er mest utbredt i de store kommunene.

I et år vi feirer Grunnlovens 200-års jubileum, er det også på sin plass å minne om Formannskapsloven av 1837 som la grunnlaget for utvik- ling av samfunnet nedenfra, for vår demokratiforståelse, mot embetsmannsvelde og styring ovenfra. Kommunereformen kan ende opp med at regjeringen vil tvinge gjennom kommunesammenslåinger, i strid med disse tradisjonene.

«Den store interessen på høyresiden for kommunesammenslåing er å gjøre kommunene til markeder for private selskaper», sa tidligere statsråd Liv Signe Navarsete til ABC Nyheter 10. desember i fjor. Denne påstanden bekrefter direktør Petter Furulund i NHO Service i Klassekampen 2. april. Han gleder seg over utsiktene til større kommuner, som han mener gir bedre muligheter for private velferdstjenester. Særlig innen hjemmetjeneste og hjemmesyke- pleie, renhold og tekniske tjenester, ser han for seg at volumet blir stort nok til at private kan se seg tjent med å legge inn anbud.

Hvis Furulund får det som han vil, er det ikke lenge før kommunen er redusert til et innkjøpskontor – og det var vel ikke meningen?

Eller hva, Sanner?

Av Jan Davidsen, trykt i Klassekampen 9. april 2014

2017-04-18T15:46:49+00:00 22. april 2014|