Veien til velferd

Olje

Norge skal omstilles. Men i praksis skjer det skuffende lite, skriver Chr. Anton Smedshaug i Klassekampen. 

Norge skal omstilles. Derom hersker visst ingen tvil, på papiret. I praksis skjer det skuffende lite. Vi er nå i den situasjon at investeringene i ny riksvei alene for 2016, på 25 milliarder kroner (bompenger + budsjett) er større enn de samlede industri-investeringer på om lag 22 milliarder. Industri-investeringer i faste 2008-kroner har ligget på om lag 20 milliarder de siste ti årene, med unntak av noen år før finanskrisen da det nærmet seg 30 milliarder. Med andre ord er det intet skift i retning av større fokus på fastlandsindustrien og hva vi skal leve av etter oljen.

Les også: Gull eller grønne skoger? 

Det «grønne skiftet» er utsatt, samferdsel og jernbanebygging over lange strekninger er fortsatt basert på pendling og helgekøer til hytta, mens produksjonens behov stadig kommer i bakgrunnen. Det er heller ingen overordnet diskusjon av hvordan framtidens teknologi kan endre vårt syn på samferdsel, energiproduksjon og energiens infrastruktur. Endringer i desentralisert kraftproduksjon med vind og sol, koblet sammen med for eksempel varmepumper og effektiv energilagring, skaper nå på kort tid et nytt energibilde.

Produksjon og industri er den langsiktige – og krevende – veien til velstand. Manglende industrisatsing forsinker omstilling og gjør framtidig velferd usikker. En satsing på industri i rett tid vil gi ringvirkninger i form av investeringer og kompetanse i hele samfunnet. Dessuten er industriell vareproduksjon grunnlag for eksport, som igjen gir nødvendig inntekt for å betale importen. Fastlands-Norge har i dag 180 milliarder i handelsunderskudd – og det er økende. Av vår samlede eksport på 360 milliarder står prosessindustrien for halvparten. Men det er ikke på langt nær nok for å opprettholde dagens levestandard uten oljeeksport. Med riktige investeringer og tilrettelagt politikk kan dette øke vesentlig. I EU utgjør industrien 15 prosent av BNP, Sverige er på samme nivå, mens Norge ligger på ni prosent.

Treforedling er en sektor som peker seg ut. For ti år siden importerte Norge om lag to millioner kubikkmeter tømmer. Nå eksporteres fire millioner kubikk av en avvirkning på ti millioner. Vi er i ferd med å bli en bananrepublikk som selger råvarer uten å utvikle egen industri. Riktignok er det mange gode initiativ innen treforedling, på alt fra biokull og drivstoff til avanserte bioraffinerier, men få avgjørelser er tatt.

Det trengs en nasjonal produksjonsstrategi som inkluderer bedre kapitalvirkemidler, smart infrastruktur og framtidsrettet energi- og klimastrategi. Begrunnelsen er ytterligere styrket ved at teknologisk endring nå gir mulighet for å ta tilbake mye av industrien som forsvant til Østen de siste 20 år.

Er det noe de siste par år med oljeprisfall og råvareoverskudd har vist oss, er det at teknologisk endring aldri skal undervurderes. Kun land som greier å ta en omstillingsdyktig industri videre, vil opprettholde velferd over tid. I dagens situasjon betyr det å ta inn over seg de energi-, automatiserings- og digitalrevolusjoner vi er midt opp i. Norge trenger en fundamental diskusjon om hvilke investeringer som er framtidsrettet.

Trenger vi å legge asfalt som før, eller kan selvkjørende biler utnytte bedre de allerede store investeringer vi har gjort? Er toget fortsatt aktuelt på lenge strekninger når selvkjørende biler kjører nær gratis og forurensningsfritt på nybygd motorvei? Er ikke bilen da blitt tog? Hvorfor har vi ikke en smartere strategi for å bruke havet? Er ferjefritt Vestland historisk sløsing med kapital?

En slik diskusjon vil sannsynligvis ende opp med at Norge etter to tiår med kollektivt veitraume finner ut at det på tide å dirigere kapitalen i andre retninger – mot digital infrastruktur og nødvendig industriell revitalisering. Ikke minst kan en større bruk av sjøen kobles mot industriell omstilling på Vestlandet i retning av forurensningsfrie ferjer, fiskebåter og større skip. Sjøveien er gratis, knytter Norge sammen og mesteparten av folket og nesten all industri er plassert der.

Svaret på fallet i norske oljeinvesteringer er ikke å åpne for boring i Lofoten-Vesterålen, men å kanalisere kapitalen fra fortidens infrastruktur til framtidens industri og transportløsninger. Vi kan ikke fortsette å bygge veier for industri vi ikke har, for at folk skal fortsette å kjøre på hytter de ikke har råd til.

Kronikken ble publisert i Klassekampen 7. september 2016.

2017-04-18T15:46:41+00:00 8. september 2016|