Valuta til besvær

Illustrasjon: Knut Løvås

– Hva har fattig-EU og Zimbabwe til felles, spør Erik S. Reinert i Klassekampen.

«Som forventet …», var min kollegas kommentar til lenken han sendte fra det italienske nyhetsbyrået Ansa.

Tallenes tale er at Sør-Italias industri dør: at regionens produksjon er sunket med 13,3 prosent på fem år, at antallet mennesker i absolutt fattigdom der er fordoblet på de samme fem årene, og det er over 150 år siden antall barnefødsler var på et så lavt nivå. Dette er forutsigelig fordi utviklingen i EUs periferi følger en modell der denne sekvensen er kjernen: 1. avindustrialisering, 2. landbruksdød, 3. avfolking

Da jeg svarte min kollega, og ennå når disse linjene skrives, befinner jeg meg i Zimbabwe, som hovedtaler på Zimbabwes Industriforbunds årsmøte. «Dere er foregangsmenn», sa jeg til industrilederne, «måten dette landets industri dør på er prototypen på hvordan EUs periferi blir fattigere». Tilsvarende kunne jeg skrive tilbake til kollegaen i EU-systemet. EU kan bruke Zimbabwe som krystallkule for å se framtiden til sin egen periferi. At noen har fordel av denne prosessen er et tema som sjelden diskuteres.

Mange vet kanskje litt om Zimbabwes problemer, men det de fleste ikke vet er at landet for ikke så mange år siden var et gjennomindustrialisert land der industri bidro med mer enn 30 prosent av nasjonalproduktet. Nå er prosenten nede imellom 12 og 13.

I 2009 kollapset den lokale valutaen, Zimbabwe-dollaren, og – i mangel på alternativer – tok landet den amerikanske dollaren som sin valuta. Sør-Afrika sa nei til at Zimbabwe skulle kunne bruke deres valuta Rand.

Andre land, som El Salvador og Costa Rica, har også «dollarisert», men til forskjell fra Zimbabwe har disse landene en stor del av sin utenrikshandel i nettopp dollar. Men Zimbabwe har det meste av sin handel med nabolandene, og da valutamarkedene tvang verdien på Sør-Afrikas rand ned med 40 prosent, og de andre naboene mer eller mindre fulgte etter, ble Zimbabwes valuta (US Dollar) tilsvarende revaluert (oppskrevet. Nabolandenes lønns- og kostnadsnivå var plutselig 40 prosent lavere.

Slike kostnadssjokk slår spesielt kraftig ut på bedrifter med høye faste kostnader. Det blir færre produserte enheter å fordele de faste kostnadene på, og utviklingsøkonomiens «onde sirkler» settes i sving: Bedriftene selger mindre, for å overleve sier de opp folk. Dermed synker både skatteinntektene og den totale etterspørselen, og bedriftene må si opp enda flere folk. Slik virker de onde sirklene i en selvforsterkende nedadgående spiral. Over en middag tegnet og forklarte Zimbabwes sentralbanksjef hvordan markedsøkonomien svekkes, mens «sjølberging» overtar og landets kanskje største eksportvare blir dets egne innbyggere: folk emigrerer. En lett kynisk rumensk kollega kaller sluttresultatet «kirkegårdslikevekt»: systemet er i likevekt, men alle som er igjen er døde.

Under normale omstendigheter ville et land som Zimbabwe, med et raskt voksende underskudd på handels- og betalingsbalansen og sin valuta under press, bli tvunget til å devaluere. Men de har ikke lenger noen valuta, verken til å drive pengepolitikk med eller til å devaluere. Zimbabwe har store politiske og økonomiske problemer, men det som nå tar knekken på økonomien er mangelen på evne til å devaluere.

Det er her parallellen til EUs periferi kommer inn. Også i EU er svakere økonomier er tvunget inn i situasjoner der de ikke kan devaluere. Ufrivillige revalueringer og devalueringer var et system der valutamarkedene faktisk bidro til en slags økonomisk rettferdighet gjennom å svekke de sterkes og styrke de svake lands konkurransedyktighet – som når Sveits og Tyskland tidligere ble tvunget til å skrive opp sine valutaer. Nå dør isteden produksjonen og folk må flytte fordi valutaene er fastfrosset.

I mellomtiden inntar det EU-landet som virkelig har fordel av de fastfrosne vekselkursene – Tyskland – en offerrolle. Tysklands industri er nå svært konkurransedyktig fordi landet ikke lenger blir tvunget til å skrive opp valutaen. Men istedenfor å innse at situasjonen i stor grad er til landets fordel er den typiske tyske reaksjonen: «Alle vil bare ha pengene våre».

For nøyaktig 490 år siden – i sitt verk «Om handel og åger» – klaget også Martin Luther over at Sør-Europa, dvs. Vatikanet, bare ville ha tyskernes penger. Luther hadde langt mer rett enn tyskerne har i dag. Situasjonen er en helt annen, men klagesangen er den samme.

Av Erik S. Reinert, trykt i Klassekampen 6. august 2014

2017-04-18T15:46:49+00:00 19. august 2014|